USAs uhellige allianse
dagsavisen.no, Erik Sagflaat, 21. 03. 2003

USA er i gang med sin krig mot Irak. Det er en krig USA selv har erklært og selv må føre. Forskjellen fra den første Golfkrigen er dramatisk. Støtten USA påberoper seg, består i stor grad av en uhellig allianse av de motvillige, de opportunistiske og de tvangsinnlagte.

Listen over de rundt 30 landene som angivelig støtter USA, er selsom lesning. Med unntak av Storbritannia er det ikke mye reell militær hjelp å hente. 200 polakker og en dansk korvett imponerer ikke så mange. Det de øvrige landene har å bidra med, er stort sett moralsk støtte og rett til å fly over deres territorium. Med noen få unntak (først og fremst Japan og Australia) dreier det seg om små og fattige land som ser verdien av et nært forhold til den økonomiske giganten USA.

Rundt 160 land står ikke på USAs liste, og trosser giganten. Det er mer imponerende. Noen trosser samtidig trusler om økonomiske straffetiltak, eller sier nei til løfter om bistand, framsatt på en måte som smaker sterkt av forsøk på bestikkelse. Slikt krever mot så lenge USA styres av folk som ser verden i svart eller hvitt, fiender eller venner.

Storbritannia og USA har med heder og ære gått i spissen for flere kriger mot stormannsgale tyranner, okkupanter og undertrykkere. Men det har skjedd med bred støtte fra en nesten samlet verdensopinion. Den første Golfkrigen kom etter at Saddam Hussein hadde erobret nabolandet Kuwait. I koalisjonen som kastet ham ut, deltok også de arabiske nabolandene. Krigen i Jugoslavia stoppet Slobodan Milosevics folkemord og etniske rensing i Kosovo. Krigen i Afghanistan kom for å slå ut terrornettverket som sto bak angrepet 11. september 2001 og frata dem deres trygge baser. Krigen hadde støtte fra en allianse mot terror med en bredde verden knapt har sett maken til. Denne gangen er det annerledes. USAs argumenter for krig er rett og slett ikke blitt trodd.

Det er heller ikke riktig at Bush-administrasjonen har gjort alt som har stått i dens makt for å unngå krig. Dens bidrag har vært å undergrave arbeidet til FNs våpeninspektører, kombinert med et stadig skifte av målsettinger som har vært mer forvirrende enn overbevisende. Mens FN fortsatt var opptatt av fjerning av masseødeleggelsesvåpen, hadde president George W. Bush for lengst gått over til å snakke om regimeskifte og en plan for omstrukturering av hele Midtøsten, et slags «Pax Americana». Men maktbruk for å få til et regimeskifte har ingen hjemmel i FN-pakten.

Amerikansk diplomati har ikke imponert noen. Før den første Golfkrigen reiste daværende utenriksminister James Baker til Genève i et siste forsøk på å overtale den irakiske utenriksminister til å velge en fredelig løsning. President Bush og utenriksminister Colin Powell har opptrådt som selvopptatte heimfødinger, og har stort sett holdt seg til telefondiplomati. Bushs eneste utenlandsreise i diplomatiets sluttfase gikk bare halvveis over Atlanterhavet, til Azorene, hvor han hadde en times møte med de allerede overbeviste. Hans evne og vilje til å finne et kompromiss har ikke overbevist noen.

For USA er det nå uhyre viktig at forholdet til de store landene i Europa kan repareres raskest mulig. Si hva man vil om Danmark, men som fotfeste for USA på det europeiske kontinent kan vår gode nabo ikke erstatte Tyskland. USA har behov for langt tyngre aktører enn dem man finner i den nåværende, uhellige alliansen, når Irak skal gjenoppbygges og regionen stabiliseres etter krigen.

Svært mye avhenger nå av hvordan krigen forløper. En kort krig med små sivile tap og irakisk glede over å være kvitt tyrannen, vil snu verdensopinionen i USAs favør. Men i Midtøsten kan gleden bli kortvarig. Irakere har aldri godtatt utenlandsk dominans. Det vet britene, som har prøvd. En amerikansk okkupasjon kan fort bli oppfattet som nykolonialisme. Når arabisk stolthet støter sammen med amerikansk misjonsiver, kan motsetningene raskt flamme opp. I en slik situasjon vil selv en supermakt som USA være helt avhengig av en vesentlig bredere koalisjon enn den landet så langt har klart å samle bak seg.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
(21/03//03)

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no