Arbeidstakere og miljøet sist i køen på WTO-møtet i Quatar
09.11.2001 07:00 - Av: Jon Ivar Nålsund

Når utenriksministre og handelsministre fra rundt 140 land i dag møtes i Qatar for å drøfte reglene for framtidas handelspolitikk vil interessen for å ta med krav om miljøpolitikk og arbeidstakernes rettigheter være beklagelig liten.

Verdens Handelsorganisasjon (WTO) som tidligere het GATT er en viktig institusjon i verdensøkonomien. I mer enn 50 år har man stadig utviklet regelverket for verdenshandelen. Organisasjonen rår også over straffemuligheter som brukes overfor land som bryter regelverket.

Det er en alvorlig svakhet at reglene bare gjelder tollsatser, statssubsidier og andre mer tekniske hindringer for en fri handel. Verre er det at diskusjonen om nye regler også dreier seg om denne siden av handelspolitikken.

Miljøkrav skyves til side
Det er vel kjent at en del land forsøker å styrke sin konkurransesituasjon ved å gi næringslivet slappere miljøkrav enn det som gjelder ellers i verden. I en globalisert økonomi er det stor fare for at dårlig miljø blir et virkemiddel for å
tiltrekke seg investeringer og skape nye arbeidsplasser.

Gjennom hele 90-tallet har en del land presset på for å sikre at det skal være en del minstekrav til miljøpolitikken for at medlemsland i WTO skal kunne utnytte sine rettigheter til å selge sine varer i tråd med WTO's regler om lik behandling.

Siden 1994 har WTO hatt en egen komite for å arbeide med å få miljøkrav med i organisasjonens regelverk. I disse syv årene har lite eller ingenting skjedd. Komiteen har ikke lagt fram noen anbefalinger og det ser ut til at det vil ta ganske mange år før noe positivt vil komme fra denne komiteen. Det er først og fremst utviklingslandene som har satt seg imot at WTO skal ha noen politikk på dette området. De hevder at slike regler vil kunne føre til at deres eksport vil møte nye vanskeligheter.

Norge har vært blant pådriverne her sammen med en del andre industriland. Det opplegget som ministrene skal ta stilling til i Qatar denne uken gir små håp om noen snarlig forbedring.

Arbeidstakerne stiller svakere enn de produktene de lager
Gjennom mange år har den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO utviklet regler for minstekrav til medlemslandene når det gjelder arbeidstakernes rettigheter. Innenfor ILO har regjeringer, arbeidsgiverorganisasjonene og fagbevegelsen arbeidet seg fram til et omfattende regelverk. I 1998 vedtok de tre partene i ILO en erklæring om hva som skal være de mest grunnleggende arbeidstakerrettighetene.

Fagbevegelsen har i mange år arbeidet svært aktivt for at slike rettigheter også skal tas med i WTO's regelverk for verdenshandelen. Tanken har vært at det skal kreves av alle som vil benytte WTO's regler om lik markedsadgang må oppfylle visse minstekrav når det gjelder hvordan arbeidstakerne behandles. De kravene det dreier seg om er:

- rett til å organiseres seg og til kollektive forhandlinger
- forbud mot barnearbeid
- forbud mot tvangs. og slavearbeid
- forbud mot diskriminering p.g.a. kjønn, religion, etnisk bakgrunn o.l.

Til nå har internasjonal fagbevegelse møtt et bastant nei til slike regler for verdenshandelen. Motstanderne er først og fremst utviklingslandenes regjeringer. De sier at dette vil bli brukt til å hindre dem fra å få lik adgang til industrilandenes markeder. Sannheten er nok like mye at en gjennomføring av disse minstekravene vil føre til viktige maktforskyvninger i mange utviklingsland. De er ikke vant til å ta vare på arbeidstakernes interesser.

På de forrige ministermøtene i 1996, 1998 og 1999 har Norge og USA vært de fremste forkjemperne for å ta med et regelverk for arbeidstakerrettigheter i WTO. Begge landene har foreslått å opprette en egen komite i WTO for å drøfte hvordan et slikt regelverk skulle se ut. Disse forslagene har blitt møtt med en positiv holdning i Sør-Afrika og i EU, mens motstanden har vært intens i mange fattige land.

Heldigvis er fagbevegelsen i de fattige landene stort sett positiv til slike forslag. De ser det som en mulighet til å få praktisert et lovverk i egne land som vil styrke deres stilling i en hverdag som ellers preges av omfattende overgrep fra arbeidsgivere og myndigheter.

Utkastet til ministererklæring fra Qatar-møtet skyver hele saksområdet over til behandling i ILO. Det er å stikke hodet i sanden etter som ILO forlengst har behandlet saken og gitt sine innspill. ILO har ikke noen maktmidler til å sikre at reglene følges. Det har WTO.

Det er ellers et stort tankekors at ministermøtet avholdes i et av de landene som har den dårligste beskyttelsen av arbeidstakerne. I Qatar er det f.eks. ikke tillatt å organisere seg i fagforeninger. De som forsøker seg blir nok møtt med hardhendt behandling.

Skiftende norske regjeringer har vært sterkt opptatt av arbeidstakernes rettigheter i WTO-sammenheng. Siden forrige ministermøte i Seattle har det skjedd et maktskifte både i USA og i Norge. Det betyr at i de to pådriverlandene er det nå regjeringer med en svakere interesse for fagbevegelsens krav. Det skal bli interessant å se hvordan de nye regjeringene stiller seg. EU-landene har sagt at de vil arbeide for å opprette et arbeidsforum med deltakelse av både WTO og ILO for å arbeide videre med dette.
Skal vi oppleve at EU er mer positiv til arbeidstakerrettigheter enn den norske regjeringen?

Ny forhandlingsrunde?
Et hovedspørsmål for møtet i Qatar blir om det skal settes i gang en bred runde forhandlinger om endringer i WTO's regelverk. Det foregår allerede forhandlinger om handelen med tjenester. Internasjonal fagbevegelse er sterkt opptatt av å sikre at dette ikke skal føre til nye krav om liberalisering av offentlig sektor på områder som utdanning, helse og eldreomsorg. Det er hvert enkelt medlemsland som selv bestemmer hvor det skal være fri ma4rkedsadgang for andre lands virksomheter. Hittil har norske myndigheter vært klare på at det ikke er aktuelt for Norges vedkommende. Det er viktig at den nye regjeringen bekrefter at denne politikken står fast.

Det er også et vedtak om å sette i gang nye forhandlinger om å redusere handelshindringene for landbruksprodukter. Disse forhandlingene er ikke kommet skikkelig i gang og mange land vil sikkert benytte Qatar-møtet til å markere standpunkt på dette området.

Det foreligger ellers forslag om å sette i gang forhandlinger på flere andre områder som for eksempel om en egen multilateral investeringsavtale og et regelverk for patentrettigheter og intellektuelle rettigheter.

Motstand fra utviklingslandene
Mange utviklingsland har sagt klart fra at de er svært skeptiske til en ny bred forhandlingsrunde. Det er to grunner til dette:
- utviklingslandene mener at de ennå ikke har fått de rettighetene

de mener de ble lovet under Uruguay-runden som ble avsluttet i
1994. Det gjelder adgang til industrilandenes markeder for landbruks-
produkter og tekstilprodukter.

- utviklingslandene har hatt store problemer med å gjennomføre det

kompliserte regelverket som ble vedtatt i 1994. Det koster mye både
penger og andre ressurser å få regelverket på plass. De forventer hjelp
fra industrilandene for å få dette til. Det de har fått har vært svært så
beskjedent.

Kravene går først og fremst til EU og USA.

Dersom industrilandene – og dermed også Norge – ikke imøtekommer disse kravene om markedsadgang for landbruks- og tekstilprodukter ser det stygt ut for mulighetene til å få i gang en ny forhandlingsrunde.

Trenger vi WTO?
Starten av WTO-møtet i Qatar markeres over store deler av verden med protester og demonstrasjoner. Noen sier ingen nye forhandlinger. Andre sier nei til WTO.

En følge av globaliseringen av økonomien er at behovet for reguleringer av konkurransen, miljøproblemene og arbeidsmiljøet flyttes fra det nasjonale til det globale nivået.

De store multinasjonale selskapene klarer seg utmerket uten regler og internasjonale konvensjoner. Helst vil de ha sitt eget monopol i sin del av markedet der de fritt kan gjøre akkurat som de vil.

Arbeidstakernes organisasjoner er opptatt av å bygge opp et regelverk som kan sikre oss mot maktmisbruk fra de multinasjonale selskapene og deres underleverandører. Da trenger vi sterke internasjonale organisasjoner som kan hamle opp med multinasjonalene. WTO har muligheter til å bli et slikt redskap på det globale nivå. Maktmidlene har de. Internasjonal fagbevegelse er ikke fornøyd med de reglene som gjelder. Derfor er Qatar-møtet viktig for LO og for all de andre landsorganisasjonene rundt om i verden. Mange vil være til stede i Qatar for å forsøke å påvirke regelverket. Det blir en vanskelig og langvarig prosess.

Landsorganisasjonen i Norge - LO, Youngs gate 11, 0181 Oslo Telefon 23 06 10 50 - Telefax: 23 06 17 43