Det var for godt til å være sant at Arbeiderpartiet til slutt kunne ende opp med et forslag hvor de tok hensyn til arbeidsfolks interesser. Nå har det vist seg at Arbeiderpartiets flørt med fagbevegelsen bare har vært sleip taktikkeri for å kunne få arbeidsro. 17.desember behandlet Odelstinget forslaget om å fjerne begrensningene på å leie ut og inn arbeidskraft. Bremsene som har eksistert skulle bort. Fagbevegelsens innflytelse, og begrensende innvirkning, er fjerna. Arbeidsgiverne har fått alle kort på hånda med fri flyt av vikarer. Utleiefirmaer skal kunne levere arbeidskraft til hvem som helst, som om det er en sekk sement eller en kontorstol det leverer. Fra Arbeiderpartipolitikere blir det i dag sagt at dette var det minste av to onder. Hvis ikke Arbeiderpartiet hadde fått sentrumspartiene til å gå med på en felles avtale om saken, ville sentrumspartiene gått til Høyre og Fremskrittspartiet for å få et kompromiss. Det hadde vært mye verre. Dette er stortingslogikk, og en argumentasjon som tilsynelatende holder vann. Men det er hvis en ikke husker to år tilbake. Da var for eksempel arbeidsdirektør Ted Hanisch ute og ønsket å liberalisere. Han ville ikke beholde formidlingsmonopolet. Han mente det var riktig å speilvende prinsippene om at det skal være et generelt forbud mot å leie ut arbeidskraft, til det som ble vedtatt, at det er gitt en generell tillatelse til å leie ut arbeidskraft.

Ted Hansich er ikke bare arbeidsdirektør. Han er også tidligere statssekretær for Brundtland, og er også en del av sosialdemokratiets modernister. Dette er en eksklusiv gruppe toppfolk i politikk og byråkrati med partiboka i orden og markedet i blikket. Gudmund Hernes, viss etterlatenskaper plager både skole og helsevesen, Einar Førde i NRK, Harald Norvik i Statoil, Tormod Hermansen i Telenor, Yngve Hågensen i LO og altså Ted Hansich, er personer som har det politiske programmet om å ”modernisere” Norge, markedstilpasse det, og berede det for et EU-medlemskap under sosialdemokratiets faner. I dette bildet blir taktikkeriet til Arbeiderpartiets stortingsgruppe i den avsluttende stortingsbehandlingen bare som sminke, som en uskyldig flørt med fagbevegelsen for å vinne noen ekstra stemmer til neste valg.

For LO har ikke satt opp noe vern mot liberaliseringa. Da LOs representant i Blaalid-utvalget, Liv Undheim, bakset med konklusjonene i innstillinga, lånte hun mer øre til arbeidsdirektør Ted Hanisch enn til grunnplanet i fagbevegelsen. Grunnplanet ser tegninga av en katastrofe for de faglige rettighetene når ansettelsesforholdene blir pulverisert. I en nyhetsartikkel om LO-sekretariatets behandling av Blaalid-utvalget i juni i fjor prøvde jeg å framheve opposisjonen i LO-sekretariatet. Etter det jeg skjønte hadde ikke Liv Undheim fått mye støtte i sekretariatet for sitt syn. Samme dagen artikkelen sto på trykk mottok jeg en håndskrevet faks stilet til meg. Den var fra Liv Undheim personlig hvor hun understreket at hun hadde fått støtte fra flertallet i sekretariatet for sitt syn i Blaalid-utvalget. Da trodde jeg hun skrev dette fordi hun hadde behov for å forsvare seg sjøl. Men spillet seinere har vist at hun hadde rett, og jeg feil. LO-ledelsen mener det er bra med et liberalisert arbeidsmarked i et modernisert sosialdemokratisk Norge. Det har vært opprøret fra grunnplanet som i det hele tatt har fått LO til å bevege seg. Fagforening etter fagforening har vedtatt protester, forbundsstyre etter forbundsstyret har sett at dette er for ille, landsmøte etter landsmøte har nektet å slutte seg til en slik måte å modernisere landet på.

Da LO til slutt lot seg presse til å endre syn har dette utelukkende vært en taktisk retrett. Gjennom det fagligpolitiske samarbeidet ble LO spurt om de ville støtte det som kom til å bli et lunkent kompromiss mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. LO valgte å støtte dette. Det har blitt framstilt som om LO har vært i en tvangssituasjon, men det er ikke rett. I stedet for å støtte et råttent kompromiss, kunne LO ha sagt at dette kan ikke godtas. Hvis Ap vil gå inn for dette, må det bli partiets sak. I stedet støtter LO-ledelsen Ap-opplegget både i samarbeidskomiteen og seinere i sekretariatet. Dette tyder på at Hågensen har fått det slik han ville, og viser at det er velfortjent når LO i Oslo 16.desember samlet fagorganiserte og faner på trappa til Folkets hus for å demonstrere mot LOs håndtering av spørsmålet.

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 17.12.1999. Artikkelforfatteren Torgny Hasås har tidligere jobbet som elektriker og har også vært tillitsvalgt i elektrikerforeninga i Oslo.