Hvem tjener på lønnsmoderasjon?
- del 2

Fungerer solidaritetsalternativet?
Da solidaritetsalternativet fungerte best etter hensikten var det nedgang i sysselsettingen og høy ledighet. Omslaget i økonomien etter `95 er i hovedsak grunnet:
a) at renta ble halvert fra `92/`93 til `95/`96.
b) ved at økt lønn ga økt etterspørsel og dermed lavere ledighet.
c) oljeinntektene har økt. Dette og andre bidrag har gitt en langvarig konjunkturoppgang, noe som også innrømmes av Arntsenutvalget.

Gir lønnsmoderasjon nye arbeidsplasser?
Aftenposten kunne 30/12 berette at i 16.800 bedrifter med mellom 500 og 10 millioner i omsetning økte utbytte med 13 %, mens overskuddet reelt sank med 22 %. Det er et generelt problem at spekulasjonsøkonomien stadig mer trekker milliardene bort fra investeringer i produktiv virksomhet og nettopp over i spekulasjon. Arntsenutvalget stiller da heller ikke krav til myndighetenes medvirkning i forhold til arbeidsplasser.

Er solidaritetsalternativet solidarisk?
I perioden med solidaritetsalternativet har forskjellene i Norge økt. En fortsatt moderasjonslinje har bidratt med sitt. Det samme gjør liberaliseringer og skattelette for kapitalinntekter og de rikeste. Konseptet går ut på at konkurranseutsatt industri skal samarbeide med egne arbeidsgivere for å konkurrere ut ansatte i andre land. Det kan vel kanskje kalles å eksportere ledighet? I flere land er man i ferd med å gå bort fra denne linja. For eksempel vedtok den Europeiske Metallføderasjonen (EMF) i desember 1998 en ny plattform for såkalt europeiske lønnsforhandlinger. Jeg siterer følgende som også Fellesforbundet har sluttet seg til:
"EMF avviser alle krav om en lønnspolitikk orientert mot videre omfordeling av inntekten til fordel for kapitalgevinster. Generelle innrømmelser når det gjelder lønn i Europa uten kontraktsmessig fastsatt kompensasjon reduserer arbeidernes kjøpekraft, nedlegger arbeidsplasser og reduserer ressursene til både arbeidsledighets- og pensjonsforsikringsordninger og offentlige inntekter."
Litt senere står det:
"faglig lønnspolitikk i alle land må være å kompensere for inflasjonen og sikre at arbeidernes inntekt beholder en balansert andel av produktivitetsgevinsten".
Her er det altså ikke snakk om tak på årlig lønnsvekst eller at lønnsutviklingen skal følge nivået for konkurrentland, slik Arntsenutvalget krever.

Solidaritetsalternativet svekker fagbevegelsen
Når konkurranseevnen blir alle tings mål mener jeg fagbevegelsen svekkes, fordi vi blir gjort til nærmest eneansvarlig for tingenes tilstand. Settes renta opp er det lønna som er for høy, ellers er det lite en kan gjøre, bortsett fra å øke ledigheten da. Privatiseres eller selges en statsbedrift er det av hensyn til konkurransen som vi må henge med på. Tapes anbud til et multinasjonalt konsern er det bare sånn. Økonomien skal med andre ord helst flyte fritt. Men når det gjelder lønna er det annerledes. Den skal om nødvendig styres med lov. Politikkens premiss er i ferd med å endres. Satsing på skole og utdanning er umulig av hensyn til økonomien og budsjettbalansen. Kjøp av nye jagerfly er derimot helt OK. Politikerne endrer også holdning til fagbevegelsen. Eksempler er forslag om å fjerne en fridag, endre AFP- ordningen eller stadige antydninger om endring av sykelønnsordningen. Dette fører i sin tur at arbeidsgiverne kommer på offensiven og blir mer aggressive. Innen mange områder er det slik at Overenskomstene brytes nærmest hver dag i bånn.

Neste

Heismontøren nr.1 - 2000, Roy Pedersen

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no