Gjest
hos det nordamerikan-ske heisforbundet
Årets IUEC-kongress i Toronto, Canada var noe utenom det vanlige. Fagforbundet, en sterk, seierrik og velorganisert organisasjon, feiret sine første hundre år. For aller første gang kunne IUEC også ønske sine innbudte gjester fra Norge, Sverige og Finland velkommen. Innrammingen var, på vanlig amerikansk vis, storslått og overdådig.
I Nord-Amerika finnes det ingen annen fagorganisasjon som så vellykket
har samlet de fleste av sine kolleger under ett og samme tak. Organisasjonsgraden
er imponerende 91 %. Det var derfor en meget stolt General President (forbundsleder),
Dana Brigham, som i sin tale kunne se tilbake på ett hundre års virksomhet.
En hel del har blitt utrettet. De høyeste lønningene i byggebransjen,
heldekkende forsikringer, et fullgodt pensjonssystem samt høy standard
på arbeidervernområdet. Men mye gjenstår. Framfor alt å bygge opp et lærlingprogram
innen nær framtid. Og de ventende lønnsforhandlingene til våren.
Annerledes
Vi fem innbudne nordiske gjester fikk delta i en annerledes kongress,
med andre skikker og rutiner, andre møte- og omgangsformer, enn de vi
er vant til. Det første som slo oss var at det manglet en dagsorden. Sakspapirene
var sendt til de 289 delegatene. Men ingen dagsorden. Den finnes bare
i forbundslederens hode, ble det forklart for oss og sånn var det.
Fra podiet skjøttet presidenten Dana Brigham hele kongressen. Møteleder
ble ikke valgt blant kongressdelegatene - ei heller ble noen protokoll
ført i vår forstand. Vedtak ble anført og innleggene spilt inn på lydbånd
og dessuten videofilmet. Hver morgen ble et sammendrag av utvalgte deler
av gårsdagens diskusjoner og beslutninger lagt ut.
Ved siden av forbundsleder Dana Brigham satt to advokater som gransket
beslutninger, formuleringer og øvrige formaliteter. Det er nødvendig i
et land hvor retten kan idømme store erstatningsbeløp for den minste feil.
Taleretten
I gangene mellom delegatenes benker var tre mikrofoner satt opp. Den som
hadde noe på hjertet eller ville ytre seg i anledning saken måtte stille
seg i kø ved en av de nummererte mikrofonene og derfra avgi sitt innlegg
etter at presidenten ga han ordet med f.eks. ett kort "mike three" (mikrofon
tre) eller det nummer mikrofonen hadde. Det var ingen restriksjoner for
talerne bortsett fra at de bare kunne tale en gang i hver sak, unntatt
replikker. Avvek de fra emnet og begynte å sveve ut på viddene, ble de
umiddelbart avbrutt og kalt til å følge dagsorden av presidenten eller
de øvrige delegatene. De fleste innleggene var meget velformulerte og
ble dyktig framført av delegatene. En imponerende debattvilje hersket
gjennom hele kongressen og kunne iblant slå gnister. Som hjemme er forskjellen
og til en viss grad motsetningene mellom de store byenes benker og småbyenes
merkbar.
Besøket
Vårt besøk ble innledet med et møte den 12 august med ledelsen i the Elevator
Industry Work Preservation Fund, en komite som ledes av forbundslederen
selv. Det var ved en arbeidsfrokost der vi fikk presentere oss selv og
bli kjent med forbundsledelsen. Det ble en umiddelbar og øyeblikkelig
god kontakt og vi møtte her for første gang den gjestfrihet og generøsitet
som kjennetegner våre nordamerikanske kolleger, en gjestfrihet vi levde
med resten av uka. Det ble ikke spart på noe for å oppfylle våre ønsker.
Vi fikk deretter sjansen til å treffe delegatene, etter hvert som de ankom
hotellet Royal Fairmont York. Når heismontører fra hele verden møtes oppstår
straks søt musikk. På kort tid hadde vi knyttet mange kontakter og blitt
møtt så entusiastiskt at vi var fullstendig overveldet. Interessen fra
delegatene over vårt nærvær var genuint varmt..
Kongressen
Den 13. august åpnet the National Convention. Begge nasjonenes flagg (Canada
og USA) ble båret inn i en parade ledet av sekkepipeblåsere fra Toronto
politikorps. Trofasthetserklæringen ble avsagt foran Stars and Stripes
og deretter ett minutts stillhet for å minnes medlemmer som har gått bort.
Overraskende nok ble kongressens forestående arbeid velsignet av en prest
(ved forbønn), et innslag som gjentok seg ved flere påfølgende anledninger,
som innledning til et møte eller et festarrangement.
Deretter holdt en ledende politiker fra Ontario en tale, hvorpå vi gjester,
de første utenlandske noen gang, ble presentert.
Da kongressen formelt måtte prøve spørsmålet og avgjøre om vi skulle tillates
å delta som observatører under møtet, måtte vi forlate salen. Det ble
raskt avklart og vårt nærvær akseptert.
Komiteer
Alt arbeidet med å gå igjennom, behandle og ytre seg om de innkomne forslag,
skjer i komiteer, som er sammensatt av representanter fra alle avdelinger
(Locals), om det lar seg gjøre. Det er forbundslederen som oppnevner komitemøtene.
De diskuterer forslagene og avgir sin innstilling til kongressen, som
etter diskusjon så tar stilling for eller mot komiteenes forslag.
Komiteene har et omfattende arbeid. Siden det er fem år mellom kongressene
blir det mange saker som hoper seg opp og krever en løsning. Om noen kommer
med et tilleggsforslag tas det umiddelbart opp til avstemning. Man venter
ikke til saken er gjennomdiskutert og voteringsorden fastsatt. En mye
enklere prosedyre enn hos oss.
I de fleste saker ble stemmeflertall avgjort ganske enkelt ved det mest
høyrøstede tilrop fra salen.
Om noen krever det vi kaller votering, utføres en såkalt roll call vote,
som innebærer at om en tredjedel av kongressen støtter forslaget, så telles
stemmene deres etter et veid tall for hver avdeling. Avdelinger med flere
medlemmer har større stemmetall, noe som naturligvis tilgodeser storbyområdene.
Valg
Kongressen valgte også folk til verv i forbundsledelsen. Den sittende
presidenten Dana Brigham, som tok over etter at hans forgjenger Ed Sullivan
som ble valgt til leder i USAs bygningsarbeiderforbund, ble valgt ved
akklamasjon. Det fantes ingen motkandidat till posten. Dana Brigham, som
selv naturligvis har vært heismontør, sies i følge rykter å ha mer enn
41 slektninger, som har vært eller er yrkesaktive heismontører. En gedigen
og passende bakgrunn for en leder av et stort heismontørforbund.
Kampen om kasserer- og de åtte visepresidentpostene derimot, var betydelig
hetere. Det forekom adskillig lobbying samt utdeling av kampanjemateriell
og kampanjebrev, som de ulike kandidatene hadde forfattet selv. Der gjorde
de rede for sine målsetninger, sine gode sider, sine kapasiteter og erfaringer.
Hver kandidats tilhengere stod fram for kongressen og priste sine respektive
proselytter. Valget skjer så med stemmesedler.
Fritiden
Oftest ble møtet avsluttet i god tid før de store festene på kveldstid
som ulike avdelinger sto vertskap for. En fast tradisjon var også opprettelse
av et såkalt Hospitality Room - som var en møteplass hver kveld til langt
ut på natta. Der fantes det et stort badekar fylt med is og stadig etterfylt
med ølbokser til allmenn utdeling. Mange kontakter ble til der og livslangt
vennskap lovet men oftest glemt dagen etter. Men det var her vi kom tettest
på de nordamerikanske heismontørene og fikk innblikk i deres arbeidsdag.
Avslutningsdagen
Den 17 august fikk vi nordiske representanter tre fram for IUEC-kongressen
som de første utenlandske gjestene noensinne. De norske og svenske delegatene
kom overens om en felles forfattet tale som ble leste opp av HMFs leder,
Robert Ellingsen. Talen betonte betydningen av internasjonale faglige
relasjoner i en verden som domineres av de store globalt virksomme heisforetak.
Det som skjer i USA/Canada hadde ofte en umiddelbar effekt i Europa, eller
omvendt og vi må samarbeide for så tidig som mulig å kunne møte utspill
fra arbeidsgiverne.
Vidar Nordbø la så fram bakgrunn, fakta og historikk om Lift Group. Vi
takket også for den gjestfrihet og generøsitet som ble vist oss. Alle
gjestene overrakte gaver.
Fra HMF overrakte Robert, som en hilsningsgave til IUEC i anledning jubileet,
en krans med inngravert hilsningsplakett. I tillegg fikk lederen vår historiebok
og et klassisk norsk drammesett i tinn med en smaksprøve på Linjeakevitt.
Den lokale avdeling, Local 50, fikk et klassisk norsk tinnbeger, som takk
for et godt gjennomført vertskap.
Robert Ellingsen gjorde en fremragende jobb som HMFs ambassadør, man kan
utvilsomt si at foreninga nå har skrevet historie hos det hundreårsjubilerende
nordamerikanske heisforbundet. Vi finnes i minnet hos de 289 delegatene
som ønsket oss inderlig velkommen tilbake og at vi skulle videreutvikle
de påbegynte internasjonale forbindelsene. Vi ble møtt av en lang, stående
ovasjon i flere minutter før vi forlot podiet.
Vi ønsker IUEC ytterligere hundre år med framgangsrik faglig kamp.
Heismontørenes Fagforening,
Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no