John WalderhaugGjest hos det nordamerikan-ske heisforbundet

Årets IUEC-kongress i Toronto, Canada var noe utenom det vanlige. Fagforbundet, en sterk, seierrik og velorganisert organisasjon, feiret sine første hundre år. For aller første gang kunne IUEC også ønske sine innbudte gjester fra Norge, Sverige og Finland velkommen. Innrammingen var, på vanlig amerikansk vis, storslått og overdådig.

I Nord-Amerika finnes det ingen annen fagorganisasjon som så vellykket har samlet de fleste av sine kolleger under ett og samme tak. Organisasjonsgraden er imponerende 91 %. Det var derfor en meget stolt General President (forbundsleder), Dana Brigham, som i sin tale kunne se tilbake på ett hundre års virksomhet.
En hel del har blitt utrettet. De høyeste lønningene i byggebransjen, heldekkende forsikringer, et fullgodt pensjonssystem samt høy standard på arbeidervernområdet. Men mye gjenstår. Framfor alt å bygge opp et lærlingprogram innen nær framtid. Og de ventende lønnsforhandlingene til våren.

Annerledes
Vi fem innbudne nordiske gjester fikk delta i en annerledes kongress, med andre skikker og rutiner, andre møte- og omgangsformer, enn de vi er vant til. Det første som slo oss var at det manglet en dagsorden. Sakspapirene var sendt til de 289 delegatene. Men ingen dagsorden. Den finnes bare i forbundslederens hode, ble det forklart for oss og sånn var det.
Fra podiet skjøttet presidenten Dana Brigham hele kongressen. Møteleder ble ikke valgt blant kongressdelegatene - ei heller ble noen protokoll ført i vår forstand. Vedtak ble anført og innleggene spilt inn på lydbånd og dessuten videofilmet. Hver morgen ble et sammendrag av utvalgte deler av gårsdagens diskusjoner og beslutninger lagt ut.
Ved siden av forbundsleder Dana Brigham satt to advokater som gransket beslutninger, formuleringer og øvrige formaliteter. Det er nødvendig i et land hvor retten kan idømme store erstatningsbeløp for den minste feil.

Taleretten
I gangene mellom delegatenes benker var tre mikrofoner satt opp. Den som hadde noe på hjertet eller ville ytre seg i anledning saken måtte stille seg i kø ved en av de nummererte mikrofonene og derfra avgi sitt innlegg etter at presidenten ga han ordet med f.eks. ett kort "mike three" (mikrofon tre) eller det nummer mikrofonen hadde. Det var ingen restriksjoner for talerne bortsett fra at de bare kunne tale en gang i hver sak, unntatt replikker. Avvek de fra emnet og begynte å sveve ut på viddene, ble de umiddelbart avbrutt og kalt til å følge dagsorden av presidenten eller de øvrige delegatene. De fleste innleggene var meget velformulerte og ble dyktig framført av delegatene. En imponerende debattvilje hersket gjennom hele kongressen og kunne iblant slå gnister. Som hjemme er forskjellen og til en viss grad motsetningene mellom de store byenes benker og småbyenes merkbar.

Besøket
Vårt besøk ble innledet med et møte den 12 august med ledelsen i the Elevator Industry Work Preservation Fund, en komite som ledes av forbundslederen selv. Det var ved en arbeidsfrokost der vi fikk presentere oss selv og bli kjent med forbundsledelsen. Det ble en umiddelbar og øyeblikkelig god kontakt og vi møtte her for første gang den gjestfrihet og generøsitet som kjennetegner våre nordamerikanske kolleger, en gjestfrihet vi levde med resten av uka. Det ble ikke spart på noe for å oppfylle våre ønsker.
Vi fikk deretter sjansen til å treffe delegatene, etter hvert som de ankom hotellet Royal Fairmont York. Når heismontører fra hele verden møtes oppstår straks søt musikk. På kort tid hadde vi knyttet mange kontakter og blitt møtt så entusiastiskt at vi var fullstendig overveldet. Interessen fra delegatene over vårt nærvær var genuint varmt..

Kongressen
Den 13. august åpnet the National Convention. Begge nasjonenes flagg (Canada og USA) ble båret inn i en parade ledet av sekkepipeblåsere fra Toronto politikorps. Trofasthetserklæringen ble avsagt foran Stars and Stripes og deretter ett minutts stillhet for å minnes medlemmer som har gått bort.
Overraskende nok ble kongressens forestående arbeid velsignet av en prest (ved forbønn), et innslag som gjentok seg ved flere påfølgende anledninger, som innledning til et møte eller et festarrangement.
Deretter holdt en ledende politiker fra Ontario en tale, hvorpå vi gjester, de første utenlandske noen gang, ble presentert.
Da kongressen formelt måtte prøve spørsmålet og avgjøre om vi skulle tillates å delta som observatører under møtet, måtte vi forlate salen. Det ble raskt avklart og vårt nærvær akseptert.

Komiteer
Alt arbeidet med å gå igjennom, behandle og ytre seg om de innkomne forslag, skjer i komiteer, som er sammensatt av representanter fra alle avdelinger (Locals), om det lar seg gjøre. Det er forbundslederen som oppnevner komitemøtene. De diskuterer forslagene og avgir sin innstilling til kongressen, som etter diskusjon så tar stilling for eller mot komiteenes forslag.
Komiteene har et omfattende arbeid. Siden det er fem år mellom kongressene blir det mange saker som hoper seg opp og krever en løsning. Om noen kommer med et tilleggsforslag tas det umiddelbart opp til avstemning. Man venter ikke til saken er gjennomdiskutert og voteringsorden fastsatt. En mye enklere prosedyre enn hos oss.
I de fleste saker ble stemmeflertall avgjort ganske enkelt ved det mest høyrøstede tilrop fra salen.
Om noen krever det vi kaller votering, utføres en såkalt roll call vote, som innebærer at om en tredjedel av kongressen støtter forslaget, så telles stemmene deres etter et veid tall for hver avdeling. Avdelinger med flere medlemmer har større stemmetall, noe som naturligvis tilgodeser storbyområdene.

Valg
Kongressen valgte også folk til verv i forbundsledelsen. Den sittende presidenten Dana Brigham, som tok over etter at hans forgjenger Ed Sullivan som ble valgt til leder i USAs bygningsarbeiderforbund, ble valgt ved akklamasjon. Det fantes ingen motkandidat till posten. Dana Brigham, som selv naturligvis har vært heismontør, sies i følge rykter å ha mer enn 41 slektninger, som har vært eller er yrkesaktive heismontører. En gedigen og passende bakgrunn for en leder av et stort heismontørforbund.
Kampen om kasserer- og de åtte visepresidentpostene derimot, var betydelig hetere. Det forekom adskillig lobbying samt utdeling av kampanjemateriell og kampanjebrev, som de ulike kandidatene hadde forfattet selv. Der gjorde de rede for sine målsetninger, sine gode sider, sine kapasiteter og erfaringer. Hver kandidats tilhengere stod fram for kongressen og priste sine respektive proselytter. Valget skjer så med stemmesedler.

Fritiden
Oftest ble møtet avsluttet i god tid før de store festene på kveldstid som ulike avdelinger sto vertskap for. En fast tradisjon var også opprettelse av et såkalt Hospitality Room - som var en møteplass hver kveld til langt ut på natta. Der fantes det et stort badekar fylt med is og stadig etterfylt med ølbokser til allmenn utdeling. Mange kontakter ble til der og livslangt vennskap lovet men oftest glemt dagen etter. Men det var her vi kom tettest på de nordamerikanske heismontørene og fikk innblikk i deres arbeidsdag.

Avslutningsdagen
Den 17 august fikk vi nordiske representanter tre fram for IUEC-kongressen som de første utenlandske gjestene noensinne. De norske og svenske delegatene kom overens om en felles forfattet tale som ble leste opp av HMFs leder, Robert Ellingsen. Talen betonte betydningen av internasjonale faglige relasjoner i en verden som domineres av de store globalt virksomme heisforetak. Det som skjer i USA/Canada hadde ofte en umiddelbar effekt i Europa, eller omvendt og vi må samarbeide for så tidig som mulig å kunne møte utspill fra arbeidsgiverne.
Vidar Nordbø la så fram bakgrunn, fakta og historikk om Lift Group. Vi takket også for den gjestfrihet og generøsitet som ble vist oss. Alle gjestene overrakte gaver.
Fra HMF overrakte Robert, som en hilsningsgave til IUEC i anledning jubileet, en krans med inngravert hilsningsplakett. I tillegg fikk lederen vår historiebok og et klassisk norsk drammesett i tinn med en smaksprøve på Linjeakevitt. Den lokale avdeling, Local 50, fikk et klassisk norsk tinnbeger, som takk for et godt gjennomført vertskap.
Robert Ellingsen gjorde en fremragende jobb som HMFs ambassadør, man kan utvilsomt si at foreninga nå har skrevet historie hos det hundreårsjubilerende nordamerikanske heisforbundet. Vi finnes i minnet hos de 289 delegatene som ønsket oss inderlig velkommen tilbake og at vi skulle videreutvikle de påbegynte internasjonale forbindelsene. Vi ble møtt av en lang, stående ovasjon i flere minutter før vi forlot podiet.

Vi ønsker IUEC ytterligere hundre år med framgangsrik faglig kamp.

Heismontøren nr. 3- 2001


Hjem Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no