Kampen om folketrygden

Av Øystein Nilsen Dr. i sosiologi, Samfunnspolitisk avdeling, LO

I den senere tid har vi vært vitne til en gryende diskusjon om folketrygdens framtidige status. Folketrygden er selve grunnpilaren eller byggverket i den norske velferdsstaten, innstiftet i 1967 på basis av bred enighet mellom alle de politiske partiene i Norge.

Folketrygden innebar at en rekke ulike trygder og andre stønadsordninger ble integrert i en felles ordning. Intensjonene med folketrygden var at alle nordmenn skulle være sikret mot inntektsbortfall ved sykdom, skader eller arbeidsledighet. Folketrygden bygget også på prinsipper om omfordeling, slik at også de som hadde lave eller ingen inntekter skulle sikres rettigheter til støtte.

Individualistiske løsninger
Fra mange hold rettes det nå angrep mot folketrygden, dels fordi den ikke lever opp til forventningene den la opp til, jamfør pensjoner som blir lavere enn tiltenkt, dels fordi flere ønsker å overføre deler av folketrygdens ordninger til mer markedsbaserte og individualistiske løsninger. Det siste kan også innebære en oppsplitting av folketrygdens ulike ordninger. Med unntak av allmenne diskusjoner om bruken av det norske oljefondet til pensjoner, fokus på pensjonskommisjonens arbeid, muligheten for privat fondering osv.., har en i liten grad vært prinsipielt opptatt av hva folketrygden betyr for det norske folk. Hvilke grunnleggende endringer vil prege det norske samfunnet dersom folketrygden privatiseres og splittes opp i pensjonsfond og andre ordninger osv. I den grad vi finner en diskusjon om dette er den utelukkende økonomisk forankret. Vil privat fondering gi bedre avkastning av pensjonskapitalen, styrke norske eiermiljøer, gi det enkelte individ større økonomisk spillerom osv, enn en fortsatt statlig forvaltning av pensjonskapitalen og helhetlig organisering av folketrygden? Et så grunnleggende spørsmål som hvordan samfunnet som helhet blir preget av utviklingen på dette feltet har nærmest vært fraværende.

Hva med fremtiden
Riktignok er det underliggende politisk-ideologiske dimensjoner innbakt i denne stat-marked-diskusjonen om folketrygdens framtid. Høyresiden ønsker å bygge ned statens makt til fordel for individualistiske løsninger der hver borger sørger for seg gjennom forvaltning av egen pensjonskapital, LO ønsker å omdanne oljefondet til et statlig pensjonsfond, osv. Men vi kan også si at folketrygden er en kulturinstitusjon, som formidler vesentlige sosiale verdier og som har bidratt til å integrere den norske befolkningen, til å styrke det nasjonale samholdet, til å løfte perspektivet utover enkeltindividenes betraktninger om private investeringer, sparing og lønnsomhet. Folketrygden er ikke bare en statlig institusjon, men også en samfunnsordning som griper inn i vår hverdag, vårt forhold til hverandre og våre oppfatninger om det sosiale liv.

Viktigere med kollektive ordninger
Jeg er klar over folketrygdens mange mangler. Som statlig institusjon er den som mange andre deler av statsapparatet preget av byråkratisering, den virker passiviserende og fremmedgjørende for mange, f eks i møter med trygdebyråkrater, og den er preget av legitimitetssvikt bl.a. på grunn av den kroniske underreguleringen av grunnbeløpet som gir mye lavere pensjoner enn forventet, pga. at stadig flere havner som minstepensjonister, tendenser til svikt i koordineringen mellom viktige instanser som trygdeetaten, Aetat, mm. Men i et samfunn preget av desintegrasjon og en egosentrisk form for individualisering, der det er stadig færre institusjoner som formidler kollektive verdier og sikrer samhold i befolkningen, blir sosiale ordninger med kollektiv verdiforankring stadig viktigere. I vårt samfunn, som mange kaller postmoderne, er det snart bare massemediene som er en slik fellesskapsinstitusjon som er formidler av felles oppfatninger og forestillinger, men media virker samtidig splittende, fremmedgjørende og desintegrerer like mye som de integrerer. Innbakt i folketrygden finnes det imidlertid slike fellesskapsverdier. Internasjonalt betraktet er den norske folketrygden et velutviklet system for en slags praktisk solidaritet gjennom dens klare omfordeling mellom inntektsgrupper, aldersgrupper og kjønn.

Solidaritet fremfor egoisme
Svært få land har faktisk lykkes med å inkludere verdier som rettferdighet og likhet på samme måte som Norge gjennom folketrygden. Det å søke å realisere ideen om at folk skal sikres mot inntektsbortfall, sykdom osv. uansett sosial status, klassetilhørighet, inntektsevne, mm, betyr at en sosial grunnverdi om solidaritet har fått et institusjonelt feste. I mange land, f. eks. i det anglo-amerikanske kulturområdet (især USA og Storbritannia) er ikke dette tilfelle på samme måte. En har i stedet institusjonalisert individualistiske prinsipper i sine velferdsarrangementer, prinsipper som dypest sett bunner i en primitiv holdning om den sterkestes rett og et egoistisk menneskesyn. Selv om vi i det daglige ikke tenker så mye over det, tror jeg likevel at nordmenn ubevisst har tatt inn i seg verdier som folketrygden er bygget på. Det å omforme og eventuelt oppsplitte folketrygden i retning av et mer markedsbasert forsikringssystem, vil på den annen side bidra til å nedbryte slike verdier og styrke tendensene i vår tid til ytterligere oppsplitting og sentrering omkring det selvtilstrekkelige individ.

Heismontøren nr. 3- 2002

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no