Hva handler FKE-saken om?

Vår forening har gjennom sin historie ført en fagligpolitisk linje, som i de fleste tilfeller har stått i et motsetningsforhold til den linja ledelsen i LO og de fleste forbund har ført i etterkrigstida.
HMF har valgt kamplinja, som etter min mening innebærer mye mer enn “bare” det å aksjonere. Det er snakk om demokrati, om hvem som skal være med og bestemme over sin arbeidssituasjon, faglig og politisk, og ikke overlate dette ansvaret til andre enn medlemmene sjøl, og de som de rettmessig har hatt muligheten til å velge til å lede an i jobben for seg, slik at medlemmene i størst mulig grad har kontrollen. Derfor er jeg for en fri og uavhengig fagbevegelse. Tillitsvalgte i klubber og foreninger må i minst mulig grad ha mulighet til å prioritere partipolitiske hensyn, eller egne særinteresser.

Jeg mener at eksempelvis HMF, Oslo transportarbeiderforening og SAS-klubben etter beste evne prøver å leve etter et medlemsdemokrati som tjener medlemmenes sak og interesser uten bestemte partipolitiske eller egne særinteresser. Ledelsen i vårt forbund og LO praktiserer sitt medlemsdemokrati på en annen måte. Hvordan og hvorfor er to interessante diskusjonstemaer, som jeg mener grunnplanet i fagbevegelsen bør dra opp av skuffen igjen. For vi lever i “ulvetider”, hvor næringslivet er på offensiven, de rike blir rikere osv., mens arbeidsfolk må vise moderasjon og forholde seg i ro og ta til takke med det de blir tilbudt. Organisasjoner underlegges kontroll (alle inn i LO og NHO), streikerett og ytringsfrihet må avgjøres av de sentrale ledelser, slik at ikke medlemmene kan finne på å fylle gatene i tide og utide. Dette kjenner vi godt igjen, både fra demonstrasjoner mot NHO og KAD de siste årene. Dette er ikke noe nytt.

For de som har fulgt med på TV2-serien “Bak din rygg”, var det ikke vanskelig å se kapitaleiernes innflytelse over DNAs og LOs oppbygging av landet etter krigen. Samarbeidet mellom USA og LO/DNA-toppene er vel heller ikke ukjent for folk flest. I dag sitter toppene i både DNA og LO sammen med næringslivstoppene og NHO i “Forum for verdiskaping”. Dette er et formalisert samarbeid som bygger på enighet om å knytte Norge til det indre markedet i Europa (EØS-avtalen), som har markedsliberalisme som mål, og ikke politisk styring. (Stortinget underlegges EU-domstolens lover). Dette gjør at vi mister en vesentlig demokratisk rettighet; Å sjøl velge de som skal føre og bestemme den politikken vi ønsker.

Nå er vi etter min mening ved kjernen i vår forenings situasjon. Gunnar Berge uttaler i -93; - Elektrofagforskriften må endres i henhold til EØS-avtalen (det indre marked), “monopolet” til heismontørene er opphevet. Realiteten er “monopolet” til 27.000 NEKF-medlemmer.
Hvorfor blir 650 medlemmer av NEKFs medlemsmasse uthengt, og hvorfor bruker makta i samfunnet (NELFO, NHO, DNA/NRK) så mye tid og ressurser på å knekke oss?
Og hvorfor tar ikke ledelsen i LO/NEKF aktivt del i kampen for å støtte oss isteden for å forhandle oss ut i maktesløshet og frustrasjon? Hvorfor blir storby-/ referansegruppa i NEKF fjernet av ledelsen i NEKF? Hvorfor blir NEKF-avdelinger og distrikter truet med utelatelsesparagrafen når de ønsker å gjennomføre en konferanse sammen, noe ledelsen i NEKF ikke hadde planer om, for å diskutere den prekære situasjonen forskriftssaken har kommet opp i? (Hele forbundsledelsen var invitert til å delta på denne konferansen).
Mitt svar på dette ligger i vår forenings tro på demokratiet, og vår vilje til å slåss for det, samtidig som vi sier nei til å “underlegge” oss makta når vi er uenig.
Dette er heller ikke noe nytt, etter krigen ble NKP og de radikale kreftene i fagbevegelsen utsatt for det samme som AKPere, RVere og andre uavhengige har blitt det gjennom 70 og 80-tallet, med overvåking, eksklusjoner og trusler osv.

Vi blir en politisk hovedmotstander som må bekjempes. Partitilhørigheten kjenner hver enkelt av oss best selv, men jeg tror disse argumentene kun blir brukt for å “sverte” vårt rykte. Det er samarbeidet de er redde for. Og det er det jeg tror blir avgjørende for oss i fremtiden, og at det er feil å diskutere “tilpasningsteorien” til et system som truer fagbevegelsen og dens makt og innflytelse.
Tvert imot, vi må kjempe for våre rettigheter, og jobbe for å skape allianser slik at kampene kan føres i hele fagbevegelsen.
HMF og NEKFs utfordring blir FKE-saken, så får den nærmeste tida vise hvilken “linje” som fører frem til å seire. Et tap kan få store historiske konsekvenser om et fagforbund mister grunnlaget sitt.

Heismontøren nr.2 -februar 1996, Per Arne Salo

Mer stoff om Forskrifter om faglig kvalifikasjoner for elektrofagfolk (FKE)

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no