Som i andre land var fagarbeiderne de første som organiserte seg i USA og dannet fagforeninger, men de møtte sterk motstand og ble ofte forfulgt. Bøteleggelser og fengsling for "oppvigleri" er stikkord. I 1827 slo mange fagforeninger seg sammen i "the Mechanics' Union of Trade Associations", den første amerikanske tverrfaglige sammenslutning, i Philadelphia. Andre byer fulgte raskt etter. Ved siden av å fremme lønnskrav og bedre arbeidsforhold, krevde de sosiale reformer, f.eks. offentlig finansiert folkeskole, avskaffelse av gjeldsfengsel m.m. Kanskje kom den største virkningen til de tidlige fagforeningen som følge av deres inntreden på den politiske arena.
Den første landsorganisasjonen, the National Trade Union, som
ble dannet i 1834, bukket under i krisa i 1837. Etterhvert som tidene ble
bedre steg medlemstallene i fagforeningene og retten til å streike
ble lovfestet i 1842, og streikeledere kunne derfor ikke lenger anses som
kriminelle konspiratorer.
Landsomfattende bransjeorganisasjoner ble nydannet som typografenes (1852),
steinhoggernes (1853), hattemakernes (1854) osv.
Først etter den amerikanske borgerkrigen skjøt industrialiseringen,
og dermed fagforeningens betydning, fart. Men igjen satte krisa inn i 1873.
Denne gang kom i tillegg store skarer arbeidsledige ut av arbeidsmarkedet
på grunn av teknologiske framskritt som gjorde arbeidet deres overflødig.
Arbeidskampene som oppsto antok ofte voldelig karakter. I 1877 ble føderale
styrker beordret for å gjenopprette orden og ro - mot jernbanearbeidernes
streik.
American Federation of Labor (AFL) ble grunnlagt på tvers av fagene
i 1881, og omfattet også Canada. Målet var politisk påvirkning
for å fremme lovgivning til støtte for arbeidere og deres organisasjoner.
AFLs første president var den legendariske Samuel Gompers, opprinnelig
president i tobakksarbeidernes fagforbund. AFL hadde da 316.000 medlemmer
i 25 nasjonale fagforbund. AFL sto for en løs organisasjon av selvstendige
foreninger, med rett til forbundsvise oppgjør. AFL organiserte i
hovedsak fagarbeiderne og hadde lønnsøkning og kortere arbeidsdager
som sine fanesaker, mer enn sosiale reformer.
Og i 1890-åra klarte en del forbund å oppnå den etterlengtede 8-timersdagen, bl.a. innen byggfag. Allikevel kom dette tiåret til å bli husket for depresjon og flere katastrofale streiker, særlig ved Carnegie Steel Companys stålverk i Homestead. Store mengder privatdetektiver og nasjonalgarden ble sendt inn og brukt mot de streikende med det resultat at streiken tapte og foreningen knakk sammen. Etter dette kom en annen arbeidskonflikt til å utløse et streikeforbud hjemlet i antitrustlovgivningen, som senere flittig kom til bruk i arbeidsgivernes favør. Streikevåpenet ble vanskeligere å bruke.
USA har historiske røtter til de sterke anti-fagforeningsholdninger som har hersket i opinionen. Dels var mange av settlerne i familie eller nære venner med bedriftseiere, og kunne ofte regne med selv å starte eget firma. Dels kunne misnøye med ett arbeid føre til at en arbeider kjøpte seg et stykke jord og løste sine problemer individuelt snarere enn kollektivt. Dette har blitt en del av den amerikanske arv, som idylliseres og idealiseres i vår tid, kanskje mer enn noen gang tidligere.
I 1904 hadde 2 millioner sluttet seg til fagforeningene, hvorav 1,7 sto
i AFL. Etterhvert begynte også arbeidsgiverne å akseptere fagforeningene
som motparter for normale kollektive arbeids- og lønnsavtaler. I
1905 dannet de revolusjonære syndikalistene the Industrial Workers
of the World (IWW) i Chicago, men oppslutningen kom aldri over 100.000 medlemmer.
IWW kom til å bli ledende i en rekke arbeidskamper hvorav mange endte
med tap av liv. IWW kom allikevel til å øve stor innflytelse
på arbeiderbevegelsen i USA.
I 1913 dannet kongressen arbeidsdepartementet, som skulle sikre arbeidernes
innflytelse på den politiske prosess på topplan. I 1912 vedtok
delstaten Massachusetts den først minstelønnslov i USA. En
ny antitrustlovgivning i 1914 begrenset muligheten til å erklære
streiker ulovlige.
I 1920 hadde medlemstallene kommet opp i 5,1 millioner, hvorav 80 % sto
i AFL.
Heismontøren nr.5 - desember- 1996, Vidar Nordbø. Kilde: Encarta-96
Heismontørenes Fagforening,
Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no