Historien til
Heismontørenes Fagforening i USA

Stiftelsen
The International Union of Elevator Constructors (IUEC) ble stiftet på en lite lovende måte i et rom på Griswold Hotell den 15. juli 1901, en varm sommerdag, i Pittsburg, Pennsylvania. De elleve menn som satte hverandre stevne der kom fra Chicago, Boston, New York, Philadelphia, St. Louis og Pittsburgh. Det tok ikke lang tid for den lille gruppen å komme fram til enighet. De representerte lokale heisforeninger i byene de kom fra, som så det som formålstjenlig å danne en bredere base for styrke og representasjon.
Det ble opprettet komiteer for å skrive konstituerende vedtekter og reglement. Representantene drev på hele natta og presenterte sine forslag i plenum utpå morgenkvisten. Forslagene ble vedtatt og dermed var selve rammen for fagforeningen lagt. Innen lunch var styret valgt og innsatt i sine verv. F.W. Doyle fra St. Louis ble valgt som den “nyfødte” fagforeningas første president.
Gruppa var enstemmig i deres besluttsomhet og solidaritet - de visste hva de ville, og de skapte det på rekordtid. På selve stiftelsesdagen søkte alle seks foreninger om medlemskap i fagforeningen, og mot å betale en kontingent på 5$ ble de tatt opp i den landsomfattende fagforeningen. IUEC søkte raskt om opptak i the National Building Trades Council of the American Federation of Labor, et forbund for byggfag.
I begynnelsen ble fagforeninga drevet på rein idealisme. Stiftelsesmøtets totale utlegg var 13,90 $. Etter de første innmeldinger var foreningskassa oppe i hele 16,10 $. Det hadde tatt kun tre dager å forme en organisasjon som skulle fremme og forsvare interessene til tusener av heismontører over hele USA. Den gode start førte snart til suksess - i dag er over 24.000 heismontører i USA og Canada organisert i IUEC.
Fagforeninga ble på samme måte som mange andre byggfagforeninger dannet i den moderne byggteknologiske revolusjons spede begynnelse. En epoke som har blitt symbolisert ved skyskraperne i alle store byers sentrale områder. Men det kunne ikke ha vært skyskrapere uten heiser. Teknologien skapte et behov og medlemmer av IUEC kunne dekke dette behovet.
Faktisk var, og kanskje er, IUEC-medlemmer de best kvalifiserte og skolerte heismontører i verden.
Parolen deres den gang var: “Ny teknikk har blitt utviklet og heismontørene er de eneste som kan mestre den”

1901-14: Anerkjennelse og overlevelse
IUECs 3. ordinære årsmøte fant sted i New York City, 1903. Dette året ble et faneår for den unge fagforeningen. Deres første solidariske handling over landegrensene, streikestøtte til heismontørene i Ottawa, Canada, førte raskt til dannelsen av en ny internasjonal i 1903.
Den tre år gamle fagforeningen dannet sin første avis The Elevator Constructor (Heismontøren) i 1903 som uten opphold har blitt gitt ut siden. Bladet fungerer som et internt debattorgan for medlemmene og har gjennom årene ivaretatt deres demokratiske rettigheter i en organisasjon som strekker seg over et enormt geografisk område.
I takt med ekspansjon og dannelsen av trykksaker oppsto behovet for et emblem og medlemsbok. Bortsett fra en senere kunstnerisk oppfriskning er emblemet fortsatt det som originalt ble tegnet av Henry Snow, den første redaktøren.
Selv om IUEC sendte sine første delegater til AFL-kongressen i 1902 (AFL = landsorganisasjon i USA) var årsmøtet til fagforeningen i 1903 klar over at framtida var full av organisatoriske kamper både innenfor og utenfor arbeiderbevegelsen. IUECs standpunkt ble formulert i forhåndsdrøftelser med arbeidsgiverne i desember 1902:
“IUEC er fast bestemt på at ikke noen del av arbeidet på heiser skal settes bort.. Ny teknikk har blitt utviklet og heismontørene er de eneste som kan mestre den”
Disse forhåndsdrøftelser med arbeidsgiverne førte til en protokoll mellom partene som slo fast at bare én fagforening, IUEC, hadde anledning til å montere heiser. Denne protokollen ble godkjent av AFL samtidig som IUEC ble opptatt som medlem i denne landsorganisasjonen i 1903. IUEC ble organisert i byggfag-seksjonen. Allikevel oppsto strid og kamper byggfagforeningene imellom., og disse pågikk med full styrke helt fram til 1914.
De mest hardnakkede stridighetene sto mellom IUEC og mekanikernes fagforening. Den legendariske Samuel Gompers var AFLs første president, og han satt fremdeles ved roret i 1914.
Gompers ivret for sammenslåing mellom the Association of Mechanics og IUEC. Dette forslaget ble avvist av avdelingsrepresentantene. Det ble ikke noe av sammenslåingen.
Den opphetede organisasjonsdebatten ble ikke avsluttet før på AFL-kongressen i 1914. I en dramatisk kamp fra landsmøtebenken førte IUEC an. Foreningen hadde vist seg i stand til å føre heismontørenes ord og kjempe for deres rettigheter. Seieren som ble innkassert mot alle odds på denne kongressen ble stående som et bevis på det.

1914-kongressen: En hardt tilkjempet seier mot alle odds
Utgangspunktet var håpløst, der IUEC med sin ene delegat, som hadde 27 stemmer, skulle slåss mot 754 “mekanikere” (metallfagarbeidere m.m.) som også hadde 600 stemmer i tillegg fra relaterte fag. Det var fire nasjonale presidenter mot heismontørene, en enstemmig avstemning mot dem fra innstillingskomitéen, og som om ikke dette var nok, hadde styret i AFL vedtatt flere suspensjoner mot IUEC.
Men heismontørenes representanter hadde sin styrke på gulvet - godt informert, utstyrt med protokoller, dokumenter, brev, telegram, og en vilje til å vie en hel mengde hardt, ærlig arbeid til saken. IUEC ble til og med fortrolig med Gompers og klarte å presse ham til å innrømme IUECs ene delegat Frank Feeney, fra Philadelphia, like mye taletid som alle opponentenes samlede taletid!
Frank Feeney sto foran kongressen mens et knippe kamerater fra heisforeninga foret ham med informasjon. Hans argumenter snudde forsamlingen. En etter en reiste delegatene seg og erklærte støtte til heismontørene. Heismontørenes kamp hadde vært uimotståelig.
“..Heiser er en absolutt nødvendighet for å fullføre de høyeste målsetningene til den amerikanske bygningsindustrien. Vel kan det være sant at heismontørene gjør arbeidet til en elektriker, smed, platearbeider osv., men kapitalen har en rett til å forsikre seg om at heisene vil være sikre, praktiske og en mulighet som investeringsobjekt før den investerer i heiser som gjør skyskrapere mulige. Hvordan vil dere sikre pålitelighet hvis dere skal dele arbeidet mellom fem eller seks ulike fag ?...”
Feeney forsatte fra talerstolen, mens heisforeningas sak vant tyngde etterhvert som debatten skred fram. Alle i salen visste hva heisforeninga hadde gjort for bygge fagforeninger på arbeidsplasser landet rundt, ved å gå fra anleggene til avtaler var inngått med de respektive fags foreninger. Til og med blikkenslagernes delegater bekreftet IUECs uvurderlige støtte til sine fagforeningskamerater.
Etter at kongressen hadde lyttet til flere andre talere reiste Feeney seg og forlangte den første avstemning, ved navneopprop, på denne kongressen. Heismontørenes kamp satte dagsorden. Med bare en delegat vant fagforeningen en viktig seier i en vanskelig sak.

Det verste sto igjen
Utfordringene kom fra alle kanter. I 1920 krevde elektrikerne innpass på den elektriske delen av heisinstallasjonen. Igjen sto president Feeney fram for the National Board of Jurisdictional Awards i byggindustrien. Og igjen vant heismontørene i sin kamp for faget. Men det krevde en konstant årvåkenhet, slik Feeney uttrykte det:
“Når man ser framover, etter å ha trukket erfaringer fra historien, så har vi vunnet kampen nå. Men etter kampen begynte en bevegelse blant finansfyrster og industrikapteiner mot amerikanismens ånd, frihet og demokrati, de syntes djervheten som hadde vokst fram hos den vanlige amerikanske arbeider hadde blitt for sterk og at arbeidets menn i Amerika hadde begynte å tiltro seg like rettigheter og betraktet seg som likestilte suverene borgere.”

Red.anm.:Artikkelen er en direkte oversettelse av publikasjoner fra IUEC. Faguttrykk (fagforeningsuttrykk) er ikke fornorsket, men gjenspeiler lokale forhold i USA.

Fortsettelse neste nummer

Heismontøren nr.5 - desember- 1996, av IUEC. Oversatt til norsk ved Vidar Nordbø

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no