Historien til den amerikanske fagbevegelsen

Del 2; etter 1920

Fagforeningene på vikende front
På tross av store framskritt i perioden fram til 1920 led AFL også store tap og nederlag. Et av de verste tapene kom under jern&metallarbeider-streiken i 1919. Selv om stålindustrien spilte en nøkkelrolle i den nasjonale økonomien, hadde det ikke blitt gjort særlig mye for å organisere stålarbeiderne før 1918, da en egen nasjonal vervekomite for stålindustrien ble opprettet. Kampanjen var vellykket, mange stålarbeidere hadde 12 timers dag og 7 dagers uke, og lot seg villig organisere. Bedriftene nektet å betrakte fagforeningene som motparter i forhandlinger, og sa likegodt opp ansatte som meldte seg inn i fagforeningen. Slike hendelsene var forløpet til en streik for hele stålindustrien, som omfattet 370.000 arbeidere, en av de største streiker i USAs historie. Streiken bar preg av sterke motsetninger arbeidsgiverne imellom, og indre splittelse hos arbeiderne - innvandrere mot innfødte, innvandrere mot innvandrere, faglærte mot ufaglærte. Streiken ble oppgitt og stålindustrien forble et fristed i nesten tjue år til for de uorganiserte, mens store deler av det øvrige arbeidslivet i USA, så vel som i de andre industrialiserte land, ble organisert og etterhvert eksklusivt for fagorganiserte, det såkalte “closed shop”, dvs. at uorganisert arbeidskraft ikke tillates ansatt. Fagbevegelsens medlemstall kulminerte i 20-åra. Det skyldes dels den sterke etterkrigsdepresjonen i 1921-22, da ledigheten steg brått. Kampen om ledige jobber var så sterk at det ble umulig for fagbevegelsen å passe på avtaleverket. Akkordpriser og timelønn ble satt ned, slik at selv etter at oppgangen satte inn, var det stor knapphet på arbeid. Ledigheten medførte stort tap av medlemsmasse i den amerikanske fagbevegelsen, særlig blant gruvearbeidere og konfeksjonsarbeidere. I tillegg kom indre kamp mellom kommunister og anti-kommunister i konfeksjonsindustriens foreninger. Fagbevegelsen i USA var ulikt den europeiske tilbakeholden overfor deltagelse i det politiske liv i mellomkrigstiden. Denne konservatismen i ledelsen medførte også at lite ble gjort for å organisere ufaglærte og spesialarbeidere i industrien. Disse gruppene kom til å vokse kraftig i årene som kom, men var vanskelig å innpasse i den struktur fagbevegelsen hadde bygd opp - etter skarpe fagskiller. Å masseorganisere industriarbeidere ville ha tvunget AFL til å endre organisasjonsform før iverksettelse av en slik vervekampanje. Den konservative “FAG”-unionistiske ledelse var ikke interessert i en slik endring.
Arbeidsgiverne visste å utnytte AFLs svake holdning til industrien - blant annet ved å forebygge at deres arbeidstakere i det hele tatt organiserte seg. Fabrikkanlegg ble flyttet til områder der fagforeningstradisjoner helt manglet, eksisterende avtaleverk ble sagt opp og nye kollektive avtaler ble nektet inngått. Ansatte ble tvunget til å undertegne de såkalte “yellow-dog” kontrakter - som bandt dem til ikke å la seg organisere unntatt i “gule” husforeninger - uten tilslutning til AFL - samt, ikke minst, tilslutning til velferdsprogram, som hadde til hensikt å gjøre medlemskap i fagforeninger mindre forlokkende. Av disse, og mange andre grunner, sank medlemskapet i AFL fra 5,1 millioner i 1920 til under 3,5 millioner i 1929. I same periode steg medlemstallet i gule foreninger til 1,5 millioner.
Kriseårene førte til en eksplosjon av ledighet og en sterk nedgang i tallet på organiserte. Fagforeningene kjempet en hard forsvarskamp - tallrike streiker, men få vellykkede - mye takket være arbeidsgivernes krav på fredsplikt. Men i 1932 kom kongressen med en lov, den såkalte Norris-LaGuardia Anti-Injunction Act, som var en støtte for fagforeningene - idet den forbød de såkalte “yellow-dog” kontraktene og begrenset anvendelsen av streikeforbud.

New Deal: Renessanse for fagbevegelsen
I juni 1933 vedtok kongressen en ny lov som stipulerte at “arbeidstakere skal ha rett til å organisere seg og forhandle kollektivt gjennom fritt valgte representanter, og skal uten forstyrrelser, innskrenkelser eller tvang fra sine arbeidsgivere, kunne utnevne sine representanter…”
Fagbevegelsen utnyttet raskt denne loven og stablet på beina vervekampanjer i stor skala. I løpet av 22 måneder var mer enn en halv million nye medlemmer kommet til. Loven ble av høyesterett erklært konstitusjonsstridig i 1935. Bare to måneder etter vedtok kongressen en enda sterkere lov til fordel for fagbevegelsen - gjennom å definere enkelte av de metoder arbeidsgiverne hadde benyttet overfor fagbevegelsen som ulovlige og straffbare. Blant annet forbød loven arbeidsgivere å yte økonomisk støtte til fagforeninger, noe som i virkeligheten rev vekk grunnlaget for de “gule”.

CIO
I 1935 krevde en gruppe ledere i AFL en revisjon av fagbevegelsen for å imøtekomme organisasjonsbehovene til de nye grupper industriarbeidere. The Committee for Industrial Organization - CIO ble av disse ledere opprettet for å gjennomføre en vervekampanje. Handlingen ble møtt med suspensjon i 1936 og i 1938 bar det ut - hele CIO ble ekskludert av AFL. CIO konstituerte seg som en frittstående ny landsorganisasjon, med 32 internasjonale forbund og 9 organisasjonskomiteer. CIO fikk sin base i stålindustrien, bilindustrien, gummi-, elektro-, radio- og skipsbyggingsindustrien.
Vervekampanjen i uorganiserte industrier førte med seg et skred av streiker, den største streikebølge i amerikansk historie. Langt de fleste streikene var vellykkede - og mange av de største bedriftene ble presset til å forhandle fram kollektive avtaler. Særlig vellykket var CIOs bruk av sit-down aksjoner - som egentlig er en bedriftsokkupasjon til støtte for forhandlingsutvalget.

Etterkrigstiden: Streiker og Politikk
Etter krigen startet en ny runde arbeidskamper for høyere lønninger og vilkår. I den lengste og største streiken i etterkrigstiden (den varte 5 måneder) kjempet bilarbeiderne mot General Motors for kravet om lønnsøkninger uten tilsvarende prisøkninger. Selv om konsernet nektet å forhandle om prisfastsettelse åpnet streiken for en ny type avtaler: automatisk prisindeksregulering - samt årlige lønnsøkninger basert på økt inntjening - som følge av teknologiske framskritt. De tallrike og vellykkede streikene førte til at mange konservative lovgivere erklærte fagforeningenes makt som en trussel mot nasjonen. Av CIOs 5 millioner medlemmer var 1 million organisert i forbund som sympatiserte med kommunistene. Den indre maktkampen førte til at en halv million medlemmer, deriblant elektrikere, radioreparatører og maskinarbeidere ble ekskludert - på grunn av deres venstreradikale standpunkter. Ytterligere ti forbund ble kastet ut i løpet av få måneder. CIO opprettet nye forbund for å fange opp medlemmer som meldte seg ut av de “venstreradikale” foreningene.
Også 1952 ble et stort streikeår - bare 1946 hadde flere tapte årsverk som følge av streik. Sin største seier i etterkrigstiden vant den amerikanske fagbevegelsen i 1955, da ledende konsern i bilindustrien aksepterte en garantilønnsavtale som sikret arbeiderne en større andel av normallønn i perioder med arbeidsledighet.

AFL-CIO
AFL-CIO ble slått sammen i 1955 etter nesten tjue års oppsplitting av den amerikanske fagbevegelse. Situasjonen var mindre gunstig - opinionen var blitt mindre fagforeningsvennlig og dessuten hadde den økende makt fagbevegelsen hadde oppnådd trukket til seg et nettverk av uhederlige personer i ledende verv. I de påfølgende år ble det igangsatt oppryddingsaksjoner. En Senatsoppnevnt komite fant bevis for vidtgående korrupsjon, særlig i den mektige Teamsters Union - som ble ekskludert (lastebilsjåførenes forening - men de organiserer en mengde andre arbeidstakergrupper også - og har ca. 1,7 millioner medlemmer. Flere av deres ledere har vært fengslet på grunn av korrupsjon). Komiteens avsløringer forverret fagforeningenes omdømme ytterligere - og banet vei for krav om å oppheve fagorganisertes enerett på arbeid (closed shop). Videre ble det et alment krav om offentlig innsyn i fagforeningenes økonomiske forhold.

Borgerrettighetsbevegelsen i fagforeningene
I løpet av 60-årene ble fagforeningene også gjenstand for borgerrettighetsbevegelsens oppmerksomhet. Selv om rasisme hadde eksistert i fagforeningene i lang tid, var det først nå den ble satt på dagsorden. Svarte anklaget fagforeninger som var medlemmer av CIO for bevisst tilbakeholdelse av svarte fra det beste arbeidsmarkedet - ved å ikke ta dem opp som fullverdige medlemmer. I løpet av 60- og 70-åra har fagbevegelsen gjort mye for å bedre forholdene for innvandrere - for eksempel landarbeidere på vinmarkene i California - som i 1967 fikk en kollektiv avtale.

Nedgang på 70-tallet
I takt med endringene i samfunnet forandret også bildet av fagbevegelsen seg. Industrien sysselsetter færre, og økonomiske svingninger medførte en nedgang i medlemstallet fra midten av 70-åra til tidlig på 80-tallet. Særlig produksjonsindustriens fagforeninger mistet medlemmer. Andre deler vokste raskt - som offentlig ansattes fagforeninger. Disse gruppene utgjør nå et tyngdepunkt for aktivitet - og har stadig aksjoner. På tross av at de amerikanske arbeiderne har fortsatt å heve noen av verdens høyeste lønninger, har fagbevegelsen vært i en utsatt posisjon gjennom 80- og 90-tallet. I dag er kun 19% av alle arbeidstakere organisert. Flytting av fabrikker til sørstatene og utlandet, færre jobber i industrien og ungdommens manglende interesse for fagforeninger samt myndighetenes anti-fagforeningshandlinger (som f.eks. knusingen av flygelederstreiken i 1981) er noen av utfordringene.
Mange fagforeninger blir møtt med krav om lønnsnedgang og nedskjæring av goder. Foreningene ser ut til å søke å løse dette gjennom et økt samarbeid med ledelsen - som motytelse for økt fleksibilitet håper fagforeningene at de blir hørt når lokalisering av arbeidsplasser skal fastsettes - og de forsøker å bedre arbeidsmiljøet.
AFL-CIO


Heismontøren nr.1 - mars 1997, Vidar Nordbø. Kilde: Encarta-96

Del 1 av historien til amerikanske fagbevegelsen

Hjem Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no