Historien til Heismontørenes Fagforening i USA
Depresjon og krig
Den første verdenskrig, og så den derpå følgende depresjonen var to epoker som satte sitt preg på Amerika og landets arbeidere. Arbeidsløsheten brakte harde tider for arbeiderne og tap av personlige sparepenger - den verste økonomiske krise USA noensinne har opplevd. Regjeringens hjelp overfor enkelte byggfagforeninger kom i form av subsidierte boligprosjekter. Men det var til liten nytte for heismontørene. Bransjens egne tall viser et fall fra 77 millioner dollar i nysalg i 1929 til 11 mill. i 1934 - og praktisk talt alle heismontørene gikk ledige. Hele bransjen lå på sotteseng, firmaer bukket under, bedriftene ble vel så hardt rammet av krisa som montørene.
I 1931 kom heisleverandørenes forening (the Elevator Manufacturers Association) til IUEC med et jobbskapingsforslag. I årene forut for krisa hadde ulike nye grupper av firmaer begynt å spise seg inn i markedet for heisreparasjoner - det var her mulighetene lå - for å kapre tilbake arbeid - på “egne” heiser. Jobbskaping ble et bra tiltak både for bransjen og for foreningen - medlemmer kom seg i jobb igjen.
Heisleverandørene begynte å opprette kontrakter med sine nyanleggskunder som sikret at fremtidig service ble utført av samme firma. En ekstraordinær kongress ble innkalt i 1931 for å behandle forslaget.
Den nye bindingen mellom anlegg og service førte med seg at det oppsto en liten lønnsforskjell innad i faget - men samtidig brakte den virkelig mange i arbeid. Med ledige arbeidere, landet over, parat til å jobbe for hva som helst, hadde ikke IUEC annen mulighet enn å gå inn for planen med ubetydelige endringer. Planen ble varmt mottatt av heisforeningene rundt om i landet, som lenge hadde slitt med ledighetsspøkelset.
Den avdelingen som var hardest rammet var Chicago, avd. 2, som hadde satt pengene sine i tre banker, som etter tur gikk konkurs. Investorene, herunder fagforeninger som hadde skutt midler inn, ble gjort ansvarlige for tapsfordringer. I 1934 hadde Chicagoavdelingen 35.000 dollar i kontingentrestanse til IUEC sentralt. I henhold til vedtektene skulle avdelinger som ikke innfridde kontingentkrav ekskluderes av IUEC.
Men for kriseåra ble denne politikken forlatt etter vedtak under kongressen i 1934, der hele foreningas vitale behov for å organisere hele den fagutdanna arbeidskrafta ble satt opp mot det for tida mindre viktige kontingentkravet.
Faglærte menn, istand til å montere heiser, og som ikke var medlemmer, ble ansett som den største hovedtrussel mot IUEC. Aller verst var tidligere medlemmer av foreningen - inkludert dem som gikk arbeidsledige. For å møte denne utfordringen ble det gjort endringer i vedtekter og regler slik at arbeidsløse medlemmer opprettholdt sitt medlemskap, eller som delegat McAuliff fra St. Louis så treffende sa det:
“They being your brothers, working with you in prosperous times, I think it is no more than right, it is only human, to protect them in times of distress”
At denne beslutningen var både klok og human skulle vise seg allerede i 1939 da det begynte å løsne på heismarkedet, og medlemmene etterhvert kom i arbeid igjen
Etter en periode med vekst begynte den stabile veksten å avta mot slutten av 40-åra. For å motvirke og kontrollere de voldsomme svingningene i økonomien ble to tiltak satt i verk som kom til å få sterk innvirkning på fagforeningene.
Det første var sterk lønnskontroll. USAs kongress vedtok i 1947 Taft-Hartley loven som prinsipielt var rettet mot å forebygge byggfagforeningenes aksjoner. Den var svært vellykket. Richard Grey, som den gang var president i the Building Trades Department (byggseksjonen i landsorganisasjonen) skrev i 1950 i the “Constructor“ (Heismontøren): “Vår fagorganisasjon er truet hvis loven blir stående lenge. Allerede nå har praktisk talt alle de metoder og den praksis vi har utviklet gjennom årene for å fremme vår sak overfor arbeidsgiverne blitt erklært ulovlige.” Loven fremmet det formålet forkjemperne hadde hatt i tankene: Den begrenset alle fagforeningers kampstyrke, og i særdeleshet gjaldt dette byggfagenes. Den endret styrkeforholdet mellom arbeidere og kapital samt forholdet arbeiderne seg i mellom. Loven var et slag mot solidaritet og ga fagforeningene et kraftig tilbakefall, men neppe et så hardt tilbakeslag som forkjemperne hadde håpet på. Krigsøkonomien - med sterk kontroll - ble avskaffet i 1946, men da inflasjonen igjen tok fart i 1951, kom nye kontrolltiltak på bordet for å dempe pris- og lønnsveksten. Som før ble bygningsindustrien rammet av disse tiltakene.
Lønnsdiktat 1951 - 1953
26.juli 1951 iverksatte the Construction Industry Stabilization Commission (Rådet for regulering av bygningsindustrien) et lønnsdiktat som også omfattet goder og andre vilkår for arbeidere og fagarbeidere i bygningsindustrien. Diktat forbød lønninger høyere enn 10% over “distriktets” satser.
Allerede i august ble bestemmelsene endret slik at alle lønnsøkninger måtte omsøkes og godkjennes av Rådet, helt til lønnsdiktatet ble avskaffet. Disse bestemmelsene ble for mye for IUEC - som hadde 100% tillegg på overtid fra før, men nå måtte se seg avspist med 50% - og ingen lønnsøkninger for heismontørene. Heismontørene i IUEC var også de eneste av byggfagene som hadde helligdagsgodtgjørelse. Også dette ble slettet og erklært forbudt av Rådet. I et forsøk på å tilkjempe seg denne rettigheten på ny, skrev IUEC gjentatte anker, som like ofte ble avslått. Da lønnsdiktatet ble opphevet i 1953 sluttet IUEC seg igjen til the Atlantic City Plan som åpnet for ordinære lønnsøkninger.
Lederskap: Fakkelen går i stafett
President Doily ble etterfulgt av Joseph Murphy, som satt i perioden 1907-1916. Murphy ble avløst av Frank Feeney fra Philadelphia. Feeneys periode som leder førte fram til the Atlantic City Plan og den første landsoverenskomsten for heisfaget (Standard Agreement). President Feeney grunnla også heiskontrollen i hjembyen sin, og var leder av den i fire år. Han satt med ledervervet til sin død i 1938. I en hyllest til hans lederskap samlet tusener seg i gatene ved hans begravelse og arbeiderbevegelsens ledere kom tilreisende fra hele landet i en siste honnør til den berømte leder for IUEC. Han hadde da vært leder i hele 22 år.
John MacDonald ble neste president i perioden 1938 - 1955. Han hadde vært med nesten helt fra begynnelsen som nestleder (1903), og satt også ved roret til sin død.
Edward Smith overtok og satt i fire år til han gikk av med pensjon. Han hadde da vært et medlem av foreningen i 58 år. Da sykdom tvang ham til å gå av, utropte styret ham til “President Emeritus” av IUEC (ærespresident).
Thomas Allen 1955 - 1962.
John Protector 1962 - 1966.
R. Wayne Williams 1966 - 1976
Everett A. Treadway 1976 - 1991
Heismontøren nr.1 - mars 1997, Vidar Nordbø
Heismontørenes Fagforening,
Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no