Nøytral sikkerhetskontroll av heiser hadde tidligere magre
kår i Norge, siden det ikke fantes nasjonale krav til heiskontroll.
Med unntak av de store byene som hadde egen kommunal heiskontroll, fantes
det ingen regulert kontroll i Norge. Imidlertid dekket de store byene omkring
75% av heismassen i Norge.
Først fra og med 1987 fikk vi nasjonale regler om heiskontroll her
i landet.
Utvalg
I 1982 ble HMF med i et utvalg nedsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet
for å vurdere problemstillingen. I utvalget, hvor også HLF og
Oslo Heiskontroll deltok, var HMF alene om å kreve en offentlig heiskontroll.
Utvalget la frem en innstilling som HMF mente “ikke var en katastrofe
for sikkerheten på heiser, men som hadde store svakheter”. Senere
snudde departementet og gikk inn for at det ikke skulle stilles krav til
heiskontroll hverken i privat eller offentlig regi.
Saken utviklet seg nå slik at HMF måtte true med streik, før
departementet sa ja til et møte med HMF om saken. På dette
møtet framkom det at departementet ikke hadde tatt hensyn til forskriftene
i kongelig resolusjon, og at de hadde rotet en del med begrepene. Etter
dette havnet saken i en skuff for en stund.
Privatisering i 1985
I forslaget fra departementet i 1985 til sikkerhetskontroll av heiser
het det at heiseier hadde ansvaret for å få heisleverandøren
til å kontrollerte sitt eget produkt. Dette var noe HMF ikke kunne
akseptere og mente hele forslaget var som “bukken og havresekken”
for heisbedriftene.
Høyreregjeringen hadde imidlertid ikke til hensikt å høre
mer på heismontørene, og saksordføreren for Høyre
i Odelstinget - Inger Willoch - fikk da også forslaget vedtatt mot
APs og SVs stemmer.
Dermed vedtok HMF å iverksette en boikott av alle statlige heisanlegg.
En boikott som kom til å vare store deler av våren.
Men presset førte frem og da saken kom opp for sluttbehandling i
Lagtinget i Stortinget slo regjeringa retrett og gikk med på en skriftlig
avtale som også ble undertegnet av representanter for HLF. HLF hadde
før dette i realiteten støttet regjeringas forslag til privatisering
av heiskontrollen, og de hadde også i kjent stil sammen med N.A.F.
(nå NHO) truet med erstatningssøksmål. Dette ble det
imidlertid ikke noe av.
Løsningen ble at kommunene kunne velge om de ville ha en egen kvalifisert
kommunal heiskontroll, eller om de ville benytte den kommende offentlige
stiftelsen Norsk Heiskontroll.
Landsomfattende forskrifter
Da regjeringa begynte å arbeide med forslaget til landsomfattende
heiskontroll, begynte man også arbeidet med en norsk standard for
heiser. Myndighetene ønsket at Norge skulle tilslutte seg EF-organet
(nå EU) CEN. Dette kunne ikke HMF godta uten at det ble muligheter
for nasjonale avvik. Med bakgrunn i vårt press fikk HMF gjennomslag
for at det ble innført flere nasjonale avvik i standarden. I dag
synes det imidlertid klart at denne innfrielsen var av midlertidig art.
Heismontøren nr.1 - mars 1997, John Walderhaug
Heismontørenes Fagforening,
Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no