Som en rød tråd har tvistesaker gått
gjennom hele historien til Stahl heiser i Bergen. Tvist på tvist,
forbannelse og frustrerte tillitsvalgte som sluttet en etter en i bedriften
har heller vært regelen, og ikke unntaket. Dette er en historie som
bedriften burde vært uten, og som de fleste trodde ville forblitt
historie da Reber Schindler Heis kjøpte opp Stahl.
Men nei; igjen har klubb og forening måtte bruke unødvendig
tid og penger på en “idiotisk” tvistesak som Stahl valgte
å kjøre inn for hovedorganisasjonene. Som Terje Skog sa det
under forhandlingene med NHO: “dette er for dumt”!
Saken startet da alle trodde streiken over, og
som utløste en hektisk aktivitet fra bedriftene som ikke var sene
med å sende montørene både øst og vest for å
ta igjen det “forsømte”.
En av Stahls montører ble sendt til Tønsberg, og det er denne
saken kom til å dreie seg om. Ikke før var montøren
kommet til Tønsberg, kom den overraskende meldingen om at arbeidsgiverne
hadde ombestemt seg, og streiken fortsatte. At ikke heismontørene
da krøp til korset og fikk laget en ny protokoll etter NELFOs ønsker,
men valgte å fortsette streiken, falt tydelig Stahl tungt for brystet.
“Hevnen” var å kreve at montøren ikke skulle få
bruke returbilletten, men betale reisen hjem selv. Argumentasjonen var at
i følge NHOs håndbok er utgifter under en streik arbeidsgiverne
uvedkommende, og da var montørens utgifter til reise (selv om det
var Stahl som sendte montøren på oppdraget) bedriften uvedkommende.
Foreningen prøvde så godt den kunne å få inn noe fornuft i saken, men til ingen nytte. For noen uker siden møttes altså partene til forhandlingsmøte i NHO, noe som ble en selsom opplevelse for oss fra LO-siden; og sikkert også for NHO-juristen.
Saken dreide seg om et krav på rundt 1.500 kroner. Vi møtte en LO-jurist, en LO-sekretær, to fra foreningen, en NHO-jurist, en fra HLF og til slutt en fra Stahl Heiser. Utgangspunktet vårt var å avvise saken og henvise den til privat søksmål, men for høflighetens skyld valgte vi å høre på argumentene til motparten. Nå var kravet kommet opp i over 15.000 kroner for Stahl skulle jo egentlig også ha dekket utgiftene til de som ble sendt (av Stahl) ut i Nordsjøen. Og ikke bare reiseutgifter for hjemreisen, men også for reisen til oppdragsstedet. Argumentet var at det var streik, og da var altså reiseutgifter Stahl uvedkommende selv om det var Stahl selv som sendte montørene på jobb. På direkte spørsmål til Stahls representant om hvem som sendte montørene til Tønsberg og i Nordsjøen, var svaret at det var var Stahl. Men da vi spurte hvorfor Stahl sendte montørene ut på reise, var svaret at det var fordi streiken var over!!!!!! Da ga vi oss nesten over, og anbefalte arbeidsgiversiden på det sterkeste å ta til vettet å avslutte saken på en fornuftig måte. NHO-juristen måtte følt seg noe beklemt, og ba om særmøte.
Hva som ble sagt i særmøtet vet jeg
ikke, men resultatet ble en protokoll hvor arbeidsgiversiden fikk si sitt,
og frafalt kravet. Vi protokollførte at vi var uenig med NHO i denne
saken, og avviste den blankt. Så må gjerne arbeidsgiverne leve
i troen at de oppnådde en stor seier over oss heismontører.
Dette var dett, og alle reiste hver til sitt. Hva regningen lød på
skal vi la være å nevne her.
La meg avslutte som Terje Skog: “Dette er for dumt”!!!
Heismontøren nr.2 - 1997, Tor Sundby
Heismontørenes Fagforening,
Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no