I sammenslåingsprosessen med Tele- og Dataforbundet (TD) har det ligget i kortene hele tida, nærmest som en selvfølge, at fagforeningene skulle legges ned. På siste forbundsstyremøte, i februar, skjedde en overraskende utvikling. Retten til å danne eller opprettholde fagforeninger skal videreføres. Grunnen til denne plutselige kuvendinga er flere, både pga. demokratiske krefters påvirkning, og at forbundet “oppdaget” at det ville bli problemer med kontingenten hvis deres modell skulle gjennomføres.

 Standpunktet om å legge ned fagforeninger trenger noen kommentarer fordi “faren” ennå ikke er over. Det er medlemmene i en fagforening og ingen andre som har eiendomsretten til denne. Derfor kan ingen utafor fagforeningen, ikke forbundet og ikke engang “kongen av Danmark” (som det het en gang i tida), med et pennestrøk la fagforeningene opphøre. Det er med andre ord ingen andre enn eierne av en aktuell forening, altså medlemmene, som kan legge den ned. Det er en hardt tilkjempet rettighet å kunne danne fagforeninger. Denne rettigheten mangler fortsatt i mange land. Som en parentes merket må derfor nevnes at det er helt merksnodig, reint politisk, at denne tanken i det hele tatt har kunnet bli fremmet i et forbund. Hele fagbevegelsens eksistens er nemlig tuftet på fagforeninger.

Dette betyr at en av rammebetingelsene for sammenslåinga med TD er eksistensen av fagforeninger. Når forbundet har lagt opp til en diskusjonen som har hatt andre forutsetninger, har dette både blitt udemokratisk og kostet noen unødvendige millioner av medlemmenes kontingent.

Tariffoppgjøret er i gang. LO og APs såkalte solidaritetsalternativ har dempet kampen mot økte klasseforskjeller i landet. LO-ledelsen er forholdsvis desperate i å fortsette denne politikken. Det er gledelig at de (og vårt eget forbund) led nederlag på representantskapsmøtet i LO. Der blei det vedtatt forbundsvise oppgjør. Dermed er grunnlag lagt for at noen trekker fram streikevåpenet og kjemper for sin rettighet til å få en større del av kaka.

For vårt eget vedkommende trur jeg det er lurt å prioritere å få inn bestemmelser i overenskomsten som vi i dag bare har lokalt. Det gjelder f.eks. retten til hjemreise hver uke ved utabys arbeid. Slike og andre lokale rettigheter burde også de “tunge” arbeidsgiverne være interessert i å avtalefeste. På den måten kan de forhindre at noen konkurrerer på billigere vilkår.

HLF er ingen garantist for at overenskomsten blir fulgt. På en av medlemsbedriftene er det innført et såkalt fagarbeidertillegg. På denne måten unngår de tillegg til hjelpearbeiderne.
Overenskomsten har ingen bestemmelser som gir anledning til dette. Hjelpearbeiderne taper mellom 15 og 20.000 kroner i året på dette bruddet på overenskomsten. Vi får håpe at vi unngår å la dette bli en sentral sak under årets tariffoppgjør.

Heismontøren nr.1 - 1998, Terje Skog

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no