|
I sammenslåingsprosessen med Tele- og Dataforbundet (TD) har det ligget i kortene hele tida, nærmest som en selvfølge, at fagforeningene skulle legges ned. På siste forbundsstyremøte, i februar, skjedde en overraskende utvikling. Retten til å danne eller opprettholde fagforeninger skal videreføres. Grunnen til denne plutselige kuvendinga er flere, både pga. demokratiske krefters påvirkning, og at forbundet oppdaget at det ville bli problemer med kontingenten hvis deres modell skulle gjennomføres. Standpunktet
om å legge ned fagforeninger trenger noen kommentarer fordi
faren ennå ikke er over. Det er medlemmene
i en fagforening og ingen andre som har eiendomsretten til denne.
Derfor kan ingen utafor fagforeningen, ikke forbundet og ikke
engang kongen av Danmark (som det het en gang i tida),
med et pennestrøk la fagforeningene opphøre. Det
er med andre ord ingen andre enn eierne av en aktuell forening,
altså medlemmene, som kan legge den ned. Det er en hardt
tilkjempet rettighet å kunne danne fagforeninger. Denne
rettigheten mangler fortsatt i mange land. Som en parentes merket
må derfor nevnes at det er helt merksnodig, reint politisk,
at denne tanken i det hele tatt har kunnet bli fremmet i et forbund.
Hele fagbevegelsens eksistens er nemlig tuftet på fagforeninger.
Dette betyr at en av
rammebetingelsene for sammenslåinga med TD er eksistensen
av fagforeninger. Når forbundet har lagt opp til en diskusjonen
som har hatt andre forutsetninger, har dette både blitt
udemokratisk og kostet noen unødvendige millioner av medlemmenes
kontingent. Tariffoppgjøret er i gang. LO og APs såkalte solidaritetsalternativ har dempet kampen mot økte klasseforskjeller i landet. LO-ledelsen er forholdsvis desperate i å fortsette denne politikken. Det er gledelig at de (og vårt eget forbund) led nederlag på representantskapsmøtet i LO. Der blei det vedtatt forbundsvise oppgjør. Dermed er grunnlag lagt for at noen trekker fram streikevåpenet og kjemper for sin rettighet til å få en større del av kaka. For vårt eget vedkommende trur jeg det er lurt å prioritere å få inn bestemmelser i overenskomsten som vi i dag bare har lokalt. Det gjelder f.eks. retten til hjemreise hver uke ved utabys arbeid. Slike og andre lokale rettigheter burde også de tunge arbeidsgiverne være interessert i å avtalefeste. På den måten kan de forhindre at noen konkurrerer på billigere vilkår. HLF er ingen garantist
for at overenskomsten blir fulgt. På en av medlemsbedriftene
er det innført et såkalt fagarbeidertillegg. På
denne måten unngår de tillegg til hjelpearbeiderne.
Heismontøren nr.1 - 1998, Terje Skog |
![]() |
|
|
|