Forslaget til ny overenskomst for oss er vedtatt med overveldende flertall. Det er sikkert mange med meg som ikke jubler entusiastisk over resultatet, men allikevel har stemt ja. I et samfunn hvor staten nærmest legger forholdene vel til rette for at noen kan heve en gasje på millioner, ja milliarder, mens den samme staten forbyr andre, i slitsomme og ansvarsfulle yrker, å kjempe for en lønn på et par hundre tusen, blir det meningsløst å snakke om en rettferdig lønn. Systemet blir ikke mindre urettferdig av at de med størst fortjeneste ikke nødvendigvis er de som bidrar mest til verdiskapinga i samfunnet. Man kan til de grader bli provosert av et slikt samfunnssystem, og sånn sett burde både vi og andre arbeidsfolk ta ut en langt større del av samfunnskaka. Det er andre kriterier som ligger til grunn for at undertegnede anbefalte forslaget til tariffavtale. Skulle vi fått et større tillegg, måtte vi ha gått til streik. Det er det rett og slett ikke politisk klima for. Hele oppgjøret har hatt som utgangspunkt at de lavest lønnede skal komme nærmere de med høyere lønn. I en slik situasjon ville det ikke være helt enkelt, for å si det mildt, for oss å streike for et krav som ville innebære at gapet ikke minsket.

 Det politiske klimaet har på en måte satt et tak på 0størrelsen for vårt lønnstillegg. Men det fins en annen faktor som arbeidsgiverne ikke bør slippe unna. Reallønna må opprettholdes. Tarifftillegget er ikke tilstrekkelig for å ivareta dette. De lokale tilleggene blir derfor avgjørende. Det blir først når de forhandlingene er sluttført, og vi kan se oppgjøret som en helhet, at vi kan si oss fornøyd eller ikke. Klubbene har derfor en viktig jobb å gjøre. Lykke til.

Når en filosoferer litt rundt tariffoppgjøret, ledes tankene raskt hen mot det som LO, AP og NHO kaller solidaritetsalternativet, som kun er et annet ord for moderasjonspolitikk. LO og ledelsen i de enkelte forbund har på den ene side vedtatt å gå inn for moderate oppgjør, men på den andre side tar de gjerne æren for de delvis store lønnstillegg som er oppnådd ved dette oppgjøret. Er det det som kalles for dobbeltmoral eller å snakke med to tunger eller noe sånt? Skjønn det den som vil.

Det har i lang tid vært arbeidet for å etablere en egen “skole” for lærlingene i faget vårt. Prinsippene rundt dette ble staket ut ved tariffoppgjøret i 1996, som en følge av Reform -94. Men det var en rekke konkrete forhold, bl.a. spørsmålet om finansiering, det måtte ordnes opp i. Skolen, eller rettere sagt opplæringskontoret som skal ta seg av den teoretiske undervisningen, er nå unnfanget. Kontoret vil være operativt fra høsten. Dette er gledelig.

Men det er en svakhet ved ordningen. I og med at systemet baserer seg på frivillighet kan vi oppleve at de bedrifter som ikke har lærlinger heller ikke blir med å betale gildet. Det bør være hele bransjens oppgave å fostre opp lærlinger. De som ikke direkte ansetter lærlinger har nytte av opplæringa ved at markedet tilføres et ferdig utdanna produkt. Men vi veit at de økonomiske interessene til bedriftene som oftest blir prioritert foran fornuften. Vi får allikevel håpe og ønsker alle hjertelig velkommen. Hvis ikke, må vi gruble ut en løsning ved neste tariffoppgjør.

Det hører gudskjelov til sjeldenhetene i bransjen at vi opplever slike trakasseringer som fant sted på Melbye A/S. Vi fikk en tilfredsstillende løsning i møte med HLF. Men det er et usikkerhetsmoment heftet ved resultatet. Nemlig om ledelsen har tatt dette innover seg og gjør sitt for å bedre ukulturen som sitter ganske dypt i bedriften. Det vil Melbye A/S selv ha nytte av på sikt.

Uansett rikets og bransjens tilstand – vi fortjener en god sommer.

Heismontøren nr.2 - 1998, Terje Skog

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no