|
Tvist på hjelperlønna
De fleste kjenner i store trekk til konflikten på Melbye
A/S. Det begynte som en tvist mellom foreningen og bedriften
om lønna til hjelpearbeiderne. Bedriften foretok et åpenbart
brudd på overenskomsten ved ikke å følge det
fastsatte lønnsforhold mellom montør og hjelper.
Ikke nok med det, bedriften hadde for en kortere periode gitt
hjelpearbeiderne en lavere kronesats enn minstelønna som
står i overenskomsten. Det som gjorde saken svært
alvorlig var at forholdet ble behandlet i tariffoppgjøret
i 1996 hvor vi trodde det var oppnådd enighet, og dessuten
at HLF aktivt tok Melbye A/S i forsvar.
Det ble en umulig oppgave for Melbye A/S og HLF å forsvare
bedriftens lønnssystem. Vi er i møte
blitt enige om at bedriften for framtida skal følge de
satser vi har krevd. Men i og med at det har vært en tvist
om bedriften, reint juridisk, har rett til å gjøre
som de har gjort, vil spørsmålet om etterbetaling
bli behandlet mellom LO og NHO.
Trakassering
Parallelt med dette ble to ansatte utsatt for en svær stygg
behandling. Foranledningen var at det oppsto en uoverensstemmelse
mellom bedriften og en montør i spørsmålet
om tilfredsstillende spiseforhold. Bedriften var av den formening
at de ansatte for kortere perioder måtte akseptere mindre
gode forhold. Det passet tydeligvis bedriften svært dårlig
at denne uenigheten ble brakt fram i lyset. De var antakelig
engstelige for at konsekvensen skulle bli at de måtte endre
praksis på dette området. Bedriften iverksatte derfor
en systematisk trakassering av montøren. Dette kan ikke
ha hatt annet formål enn å få vedkommende til
å si opp sin stilling.
Til tross for at det på bedriften praktiseres at montørene
selv i stor grad henter det materiell som trengs ved ombygningsarbeider,
ble timer strøket ved to slike tilfeller. Direktøren
begynte i tillegg å møte opp på anlegget til
vedkommende uten annen hensikt enn for kontrollens skyld. Og
vedkommende fikk skriftlig advarsel med et syltynt innhold.
Litt seinere, på et nytt anlegg, gikk bedriften til det
drastiske skritt å stryke ca. 15 timer. Bedriften hadde
ingen belegg for at det var foretatt skoft og begrunnet ganske
enkelt trekket i lønn med at det var arbeidet for sakte
Gutta hadde rett og slett stått stille uten å
foreta en bevegelse og med hendene i lomma. I slike
tilfeller må bedriften ta affære og foreta det nødvendige
trekk i lønn.
Demonstrasjon
Det er en rekke andre detaljer om de metoder som er benyttet
for å herse med folk som hører med til historien.
Men det vil føre for langt å gå nærmere
inn på disse i denne omgang. Provokasjonen om trekk i lønn
var i seg selv så grov at det var helt nødvendig
for foreningen å reagere kraftig. Vi gjennomførte
demonstrasjon utafor bedriften og tok ikke munnen for full når
vi lovte å følge opp videre. Foreningen var forberedt
på å gjøre saken til et hovedspørsmål
ved tariffoppgjøret.
HLF
Jeg veit ikke om det er tragisk eller hva det skal kalles, men
at HLF kunne forsvare bedriftens handlemåte er nesten ubegripelig.
Man må forvente at det fins grenser for å ivareta
kapitalens klasseinteresser. Deres standpunkt bidro derfor ikke
i særlig grad til å lette konflikten.
Etterhvert som det gikk opp for HLF at de hadde en sak som ikke
tålte dagens lys, og at den ville bli koblet til tariffoppgjøret,
fikk pipa en annen lyd. Lønna ble utbetalt og advarslene
trukket tilbake.
Bedriftens motiver
Man kan spekulere i hva som har vært bedriftens motiv for
sin framferd. Jeg tror at man finner mye av svaret i at bedriften
i alle år nærmest har kunnet gjøre som
de vil og derfor fryktet at denne behagelige situasjonen
skulle brytes. Den kampen som er ført har derfor ikke
bare vært en kamp til forsvar av enkeltpersoner. Den har
kanskje i like stor grad dreid seg om hvilke forhold de øvrige
ansatte skal arbeide under i framtida. Det har vært en
hard belastning på de personene som har stått i skuddlinja.
Vi får håpe at det ikke har vært forgjeves.
Heismontøren nr.2 - 1998, Terje
Skog |