Som julekvelden på kjerringa:
Åssen vil arbeid og fagbevegelsen bli forandra av datarevolusjonen? (Del 1 av 2)

I de 20 nærmeste åra kommer ny teknologi - data’n og alt det der! - til å forandre samfunnet i de rike landa enormt.
Endringene fra 2000 til 2020 blir større enn de fra 1890 til 1990 - og husk at i 1890 var fx strøm, bil og telefon ukjent for de fleste, og radio, film og fly var ikke oppfinni ennå.
Dette vil bl.a. endre måtene vi JOBBER på. Og studerer vi fx USA, ser vi at faren er stor for at rikdommen og makta i samfunnet vil prøve å bruke forandringene til å presse lønninger ned og ta fra folk flest både sosiale rettigheter og rettigheter på jobben.
I denne situasjonen er det IKKE (sånn som en del gamle gubber på venstresida og i fagbevegelsen tror) farlig å OVERVURDERE forandringene som kommer og «ta teknologien for alvorlig».
Tvert imot: Faren er størst for at vi IKKE tar forandringene ALVORLIG NOK. Hvis arbeiderklassen og fagbevegelsen fortsetter å UNDERVURDERE hvor viktig det er, som holder på å skje, vil endringene nemlig gang på gang komme overraskende på oss – som julekvelden på kjerringa! - og vi risikerer å TAPE mye mer, enn dersom vi skjønner no av hva vi har i vente.

Jobbene forandrer seg!
Etter 1980 har Norge vært på vei inn i en teknologisk revolusjon som går stadig fortere.
Første fase var automatisering i industrien, som har ført til at mesteparten av industrijobbene som fantes sist på 70-tallet nå er vekk.
Industrijobber FINS sjølsagt fortsatt... men MESTEPARTEN av de over 30 fabrikkene i Oslo jeg søkte jobb på, da jeg var svært effektivt svartelista (eller «rødelista», for å være mer nøyaktig) i 1974-75, er NEDLAGT i 1998!
Andre fase var gjennombruddet for PCer og annen billig datateknologi, og sammenknyttinga av dem i mange ulike datanett.
Dermed blei det mulig å begynne å skjære kraftig ned på jobber i bl.a. bank, telefon og post.
Tredje fase starta for alvor i 1995: gjennombruddet for internett.
I de kommende åra vil det bl.a. føre til at rutinejobber i kontor, handel og service forsvinner på samme måte som i industrien. Automatiske kassaapparater er fx en teknologi som har vært ferdig utvikla i utlandet i mange år, og som nå prøves i Norge.
Dette betyr at rutinearbeidet i fabrikk-kontor-butikk, som har dominert arbeidsmarkedet i Norge på 1900-tallet, stort sett forsvinner over 30 år (og kanskje mye fortere...).

Det nye arbeidsmarkedet
Jeg frykter for at det på litt lengre sikt kan føre til teknologisk massearbeidsløshet i Norge, sånn som det har skapt arbeidsløshet i land som Frankrike, England, USA og nå bl.a. i Japan og SørKorea.
Dessuten betyr det at jobbene som BESTÅR vil endre seg. De som FÅR jobb, vil mer og mer jobbe ikke med rutinesaker, men med å løse oppgaver som IKKE er rutineprega.
Det gjelder ikke bare «kreative konsulenter, skapende toppsjefer, innovative ledere» og anna fintfolk som konsulentbyråer prater bla-bla-bla om, men åsså folk i «vanlige» jobber.
Mine kamerater som er igjen på fabrikk, gjør fx mindre og mindre rutinemessig arbeid på samlebånd og mer og mer overvåking for å gripe inn når det skjer noe som data’n ikke kan forutsi og forstå.
Enda en tendens er FJERNARBEID: At du ikke behøver være der jobben er... Det kan bety kontorarbeid, jobbing med programmering, grafisk arbeid osv, men etterhvert åsså rein overvåking av prosesser - noe som heisbransjen forresten har kjent til en god stund.
Dette betyr åsså at jobber kan FLYTTES RUNDT - at teknikere og ingeniører som styrer en oljeboringsstasjon som ligger på bånn av Nordsjøen like godt kan sitte i Estland som i Stavanger. Og i Estland er de SVÆRT mye billigere!
I et sånt marked vil mange kapitalister ønske seg å skape flere «tomme firmaer»: Firmaer uten fast ansatte, som hyrer folk inn for enkeltjobber ut fra oppdrag. Ingen langsiktige forpliktelser - og når du ikke har oppdrag, har du heller ingen lønnsutgifter!
Det er altså fare for en veldig utvidelse av det vi nå kaller kontraktørvirksomhet. Og med det, for at folk mister jobbtrygghet, jobbrettigheter.
Og det kan oppløse det noen forskere har kalt ARBEIDERKOLLEKTIVET:
Samholdet som oppstår med sånne langvarige sosiale forbindelser som folk har når de har jobba sammen i mange år i samme firma, som bl.a. er viktig for solidaritet mellom slitere og stabil fagorganisering. Noe som igjen gjør det lettere å ta fra arbeidsfolk både penger og rettigheter.

Organisasjonene forandrer seg
Norge er et organisasjonssamfunn. Grunnlaget for det vi har av demokrati blei bygd opp nedafra på første halvdel av 1800-tallet bl.a. i kampen for folkestyre i religionen (lekmannsbevegelsen) og i kommunene (formannskapslovene).
Sist på 1800-tallet og fram til 1920 fikk de store folkelige organisasjonene form, som har prega norsk sosial og politisk kultur fram til i dag.
Men etter 1960- 70 har organisasjonene smuldra opp. De har stort sett ikke fått færre medlemmer (ofte heller flere), men engasjementet og det frivillige arbeidet i dem har minska og de er blitt proffesjonalisert:
De blir mer og mer holdt i gang av betalte funksjonærer istedenfor frivillig aktivitet, og finansiert av statsstøtte eller bisniss istedenfor kontingent og dugnad.
Mot 2000-tallet ser det dessuten ut til at ihvertfall de politiske partiene skrumper kraftig og får stadig FÆRRE medlemmer.

Hvorfor blir organisasjonene svakere?
Da fagforeningene brøyt gjennom, hadde arbeidsfolk sterke grunner til å bruke mye arbeid på dem:
+ Kamp for politiske rettigheter, behov for å slutte seg sammen for å løse sosiale problemer og drive økonomisk samarbeid, osv.
+ Dessuten var de sosiale møteplasser, fritidsaktivitet og hobby! De ga utløp for skapertrang innafor et liv der de fleste hverken flytta eller skifta jobb.
+ Arbeidsfolk bodde tett sammen i lokalsamfunn der de jobba sammen, var nær hverandre i fritida og ofte slekt. På bryggeriene i Oslo bodde folk i de samme leiegårdene og gikk til jobben, de hadde felles historie og felles fritidsinteresser. Sånt gjorde dem lette å organisere.
På 1990-tallet mangler mange av de samme sterke motiveringene:
+ Mange av de sosiale oppgavene er tatt over (mer eller mindre bra) av offentlige organer.
+ Det er skapt en underholdningsindustri med sosiale tilbud fra hjemmefjernsyn og bokklubber til konserter og restauranter som skaper veldig mange muligheter til å bruke fritida.
+ Folk bor ofte langt fra jobben, skifter jobb uten å skifte bolig og omvendt, flytter for å gå på skole og har ofte jobb, venner, hjem og familie spredd ikke 4, men MANGE ulike steder.
En «normalfamilie» på fx 4 kan godt firedoble disse +4 miljøene!
+ Svære sosiale endringer har altså vært med på å undergrave grunnlaget for folkelige organisasjoner skapt i ei anna tid og ut fra andre sosiale forutsetninger (sjøl om dette ikke forklarer alt.).
Nå går vi inn i ei ny tid med raske og store sosiale endringer. Det vil åsså endre forutsetningene for fagbevegelsen.

Kan fagbevegelsen overleve?
Jeg mener at fagbevegelsen ikke vil trengs MINDRE, men MER i den tida som kommer.
Hvis arbeidsfolk IKKE er organisert, vil bedriftseiera og deres venner i politikken lettere kunne bruke oppløsninga av de gamle arbeiderkollektivene til å endre maktforholda til fordel for seg sjøl.
Og kvitte seg med sånne saker som tariffer, fast ansettelse og sånn... vi ser at nettopp dette har skjedd i viktige bransjer i USA.
Fagbevegelsens fiender omfatter nå politikere fra langt utafor den tradisjonelle høyresida. Det er blitt på moten i deler av det engelske Labour å si at «fagbevegelsen er konservativ og har for stor makt», nettopp fordi den slåss mot sånt som dette.
Derfor styrker åsså den internasjonale tendensen til fagforeningsknusing seg. I det siste året har vi sett voldsomme politiske framstøt mot all fagorganisering i et land som Australia, der fagforeningene tradisjonelt har vært sterke.
VI trenger altså fagforeningene. Våre fiender forstår det, derfor vil de slå dem istykker. Spørsmålet er: Vil fagforeningenes MEDLEMMER forstå det - tidsnok?

Hva kreves av fagforeninger som vil leve videre?
Jeg håper og tror at fagbevegelsen vil overleve!
Men det er avhengig av at fagforeningenes aktivister og ledere forstår minst tre ting:
1) Åssen de skal FORKLARE flest mulig i og utafor foreningene hvilke farer som truer, og hvorfor fagbevegelse trengs som et vern mot disse farene.
2) At fagbevegelsen kommer på OFFENSIVEN.
Fagforeningene ikke BARE slåss mot utviklinga når den rammer de fagorganiserte, men åsså komme med sine egne krav og forslag som kan gjøre at teknologi blir brukt TIL FORDEL FOR folk flest og FOR Å SKAPE FLERE OG BEDRE JOBBER.
Dette betyr at fagbevegelsen mindre enn noen gang kan nøye seg med å jobbe BARE med tariff eller BARE med den egne bedriften.
Det er nødvendig å ta opp kampen om sånne saker som skolen (åssen skal unga ellers få jobb?) og nye jobber der folk bor (åssen skal arbeidsfolk ellers beholde huset og miljøet når de gamle samlebåndsjobbene forsvinner?).
3) At fagforeningene og særlig alle som har tillitsverv tar det på alvor at mange medlemmer - og ikke minst, mye ungdom - oppfatter fagbevegelsen som fremmed, fjern og byråkratisk!
Skal fagforeninger overleve nå, må de styrke grassrøttene sine - høre på medlemmene og ikke-medlemmene og finne ut hva de syns mangler for at de skal bli mer med - og endre mange ting i organisasjon og arbeidsmåte, ut fra at vi ikke lever i 1915 mer, men (snart i år 2000...).

Internett og faglig demokrati
Internett har noen fordeler for folk flest som ikke er rike, og for fagforeninger uten enormt mye penger:
Internett skiller seg fra de massemediene som har dominert det siste 1000-året ved at alle som er knytta til Nettet i hele verden) med svært lave investeringer (ut fra norsk velstandsnivå, ihvertfall) kan kommunisere med alle andre.
Typisk for massemedier som kjærka, religiøse forsamlingers og sekulære organisasjoners stevner og møtelokaler, bøker, aviser, film, grammofon, radio og fjernsyn er at de krever store grunnlagsinvesteringer.
Tendensen i moderne massemedia er at for hvert ti-år har de krevd større og større investeringer i produksjonsutstyr, distribusjon og reklame.
Internett-sider kan derimot lages av enhver som er villig til å investere sin egen arbeidskraft. Ganske snart vil det åsså gjelde å legge ut lyd og video.
Det er åsså typisk for internett at det er lettere å kommunisere TILBAKE:
Deltakeren på et stort møte, avisleseren eller fjernsynsseeren har mye motstand å overvinne for å kommunisere tilbake, de siles gjennom en redaksjon, og uansett kan bare et lite mindretall komme til orde.
Nettbrukeren kan kommunisere rett tilbake med veldig lite motstand, og det fins former der alle som vil, rakst kan finne ut hva folk sier, uten redaksjonell siling.
I denne betydninga er internett et «flatt» medium, der det er mye mindre forskjell på VG og fagorganisert pensjonist Arne Hansen på Voss enn fx i PapirPresseVerdenen.
Dette skaper en teknologisk og økonomisk MULIGHET til at det vanlige fagforeningsmedlemmet kan bruke demokratisk kommunikasjon nedafra enn i «gammaldagse» fagforeninger.
Men om Arne Hansen er i stand til å BRUKE denne muligheten, er et anna spørsmål.
DATAMASKINENE lærer ham ikke det. Det kan bare andre mennesker gjøre - kanskje datra hans Berit, som er student, eller sønnen Bertil, som er faglig aktiv heismontør?
Det er avhengig av at MENNESKER slåss for å lære å BRUKE internett på fornuftige måter, og lærer det bort til andre.
Maskiner i seg sjøl - uten mennesker - har aldri løst problemer, aldri organisert noen og aldri befridd noen.

Nyorganisering av fagforeningene
Som alle andre sosiale organismer der folk møtes, de jobber og det skjer et informasjonsstoffskifte, må FAGORGANISASJONENE reorganisere seg i den kommende perioden:
- De ER opprinnelig organisert i et samfunn der de bygde på en spesiell samfunnsstruktur (fx at folk jobba sammen i større fabrikker og bodde sammen i trange leiegårder) - og organiserte innafor kommunikasjonsteknolgiske forutsetninger (fx at møter og aviser var den viktigste kommunikasjonen, og at folk ikke hadde telefon og radio/fjernsyn).
- De må reorganiseres ut fra et samfunn der de bygger på en spesiell samfunnsstruktur (fx at familiene er små, mange er enslige, folk flytter og skifter jobb)
- Nettet dominerer.
Organisasjonene må kunne tilpasse seg at de ønsker å ha medlemmer som FLYTTER seg og SKIFTER jobb og livssituasjon (og der du helst skal kunne henge med i organisasjonskulturen i situasjoner der det i gamle dager var umulig).
Ingen er flinke til å organisere sånn ennå. Måten å jobbe på er ikke oppfinni ennå... Mange år med forsøk og oppsummering av erfaringer må til for å komme dit!
Organisering rundt informasjon
I infosamfunnet blir det viktigste arbeidet løsning av problemer ved å finne og bearbeide informasjon. Å vite hvor info er, å vite om løsninger på problemer, å vite om FOLK som er flinke til å løse problemer (eller hjelpe/lære andre å løse dem) og vite åssen de skal obiliseres/organiseres for å løse problemer, blir de samfunnsmessig viktigste formene for arbeid.
FIRMAER vil løse denne typen problemer ved å ANSETTE/ENGASJERE folk og BETALE dem for å samle og bearbeide info.
FAGFORENINGER kan aldri bruke så mye penger som firmaer på å ansette og betale folk. Men de kan bruke MEDLEMMENE til å gjøre dette arbeidet frivillig og gratis.
For å få til det, må fagforeningene bruke sin sterkeste side, som er:
- Medlemmenes kunnskaper
- Det frivillige kooperative arbeidet.
FRIVILLIGE ORGANISASJONER har den ulempen at de kan ikke stille samme slags krav til sine medlemmers dugnadsarbeid som bedrifter kan til ansatte.
Men, på den andre sida: Hvis de APPELLERER til noe medlemmene tror på, er det ingen grense for hvor mange de kan få med seg.
Den KOLLEKTIVE kunnskapen i organisasjoner kan derfor overgå den som det er mulig å samle i firmaer.

At internett er et BILLIGERE medium med ei «FLATERE» form er til fordel for organisasjoner som klarer å omorganisere seg til å bruke det, fordi det betyr at medlemmenes dugnadsarbeid kan brukes til å bygge opp sånne baser og en sånn infostrøm, mens det før krevde store sentrale investeringer.
Dette krever ÅPNING av sånne organer som i dag er sentrale, lukka kontorer, sånn at mange av funksjonene deres blir tilgjengelige for noen medlemmer, alle medlemmer eller alle interesserte i hele verden.
For å få til dette er det nødvendig med sentral, koordinerende organisering, men åsså vilje til å «rive ned veggene rundt kontorene» - gjøre mye av organisasjonen «gjennomsiktig», dvs tilgjengelig for alle.

Det er mulig og ØNSKELIG at flest mulig, helst alle, REAGERER TILBAKE hver gang. Toveis kommunikasjon er bedre for fagforeninga, fordi den kan nytte de intellektuelle ressursene til medlemmene mye bedre - OG det knytter medlemmene nærmere til organisasjonen, fordi de får mere ut av den (og de kan bl.a. ha stort daglig utbytte av den sjøl om de IKKE har praktiske muligheter til å delta på møter).
Grunnleggende sett krever dette vilje til å forsøke å gå den MOTSATTE veien i forhold til utviklinga av frivillige organisasjoner i de siste par ti-år – nemlig AVPROFFESJONALISERING, vilje til MER AKTIVISME, MER DUGNAD!

Jeg trur at
- Fagforeninger som får til dette vil overleve.
- Fagforeninger som ikke får til dette - eller som ikke engang stiller oppgava - vil gå til grunne, eller kanskje forvandle seg til vellykka byråkratiske lobbyfirmaer. (Uten at de nødvendigvis lobbyer for akkurat MEDLEMMENE... kanskje heller for firmaet de organiserer i?)

Alle fagorganiserte på nettet
Å komme dit vil kreve mange år og mye blod og svette. Men den første forutsetninga er at vi BEGYNNER:
Derfor må vi stille paroler som: ALLE FAGFORENINGSMEDLEMMER PÅ INTERNETT!
Men åssen kan vi komme dit hvis ikke AKTIVISTER OG TILLITSVALGTE går først? Altså: ALLE FAGFORENINGSSTYRER, ALLE TILLITSVALGTE PÅ INTERNETT NÅ!
Gamle faglige pampegutter som ikke skjønner det nå, må noen ta vennlig i nakken og riste i. Alternativet til det er at fagbevegelsen lar fienden få bruke moderne teknologi - mens den sjøl blir i steinalderen.
Det er artig å leike med pil og bue - men det holder ikke når fienden kommer med håndgranater og maskingevær!

Heismontøren nr.3 - 1998, Tron Øgrim

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no