Som julekvelden på kjerringa:
Åssen vil arbeid og fagbevegelsen bli forandra av datarevolusjonen?(Del 2 - 1)

Hva kreves av fagforeninger som vil leve videre?
Jeg håper og tror at fagbevegelsen vil overleve!
Men det er avhengig av at fagforeningenes aktivister og ledere forstår minst tre ting:
1) Åssen de skal FORKLARE flest mulig i og utafor foreningene hvilke farer som truer, og hvorfor fagbevegelse trengs som et vern mot disse farene.
2) At fagbevegelsen kommer på OFFENSIVEN.
Fagforeningene ikke BARE slåss mot utviklinga når den rammer de fagorganiserte, men åsså komme med sine egne krav og forslag som kan gjøre at teknologi blir brukt TIL FORDEL FOR folk flest og FOR Å SKAPE FLERE OG BEDRE JOBBER.
Dette betyr at fagbevegelsen mindre enn noen gang kan nøye seg med å jobbe BARE med tariff eller BARE med den egne bedriften.
Det er nødvendig å ta opp kampen om sånne saker som skolen (åssen skal unga ellers få jobb?) og nye jobber der folk bor (åssen skal arbeidsfolk ellers beholde huset og miljøet når de gamle samlebåndsjobbene forsvinner?).
3) At fagforeningene og særlig alle som har tillitsverv tar det på alvor at mange medlemmer - og ikke minst, mye ungdom - oppfatter fagbevegelsen som fremmed, fjern og byråkratisk!
Skal fagforeninger overleve nå, må de styrke grassrøttene sine - høre på medlemmene og ikke-medlemmene og finne ut hva de syns mangler for at de skal bli mer med - og endre mange ting i organisasjon og arbeidsmåte, ut fra at vi ikke lever i 1915 mer, men (snart i år 2000...)

Internett og faglig demokrati
Internett har noen fordeler for folk flest som ikke er rike, og for fagforeninger uten enormt mye penger:
Internett skiller seg fra de massemediene som har dominert det siste 1000-året ved at alle som er knytta til Nettet i hele verden med svært lave investeringer (ut fra norsk velstandsnivå, ihvertfall) kan kommunisere med alle andre.
Typisk for massemedier som kjærka, religiøse forsamlingers og sekulære organisasjoners stevner og møtelokaler, bøker, aviser, film, grammofon, radio og fjernsyn er at de krever store grunnlagsinvesteringer.
Tendensen i moderne massemedia er at for hvert ti-år har de krevd større og større investeringer i produksjonsutstyr, distribusjon og reklame.
Internett-sider kan derimot lages av enhver som er villig til å investere sin egen arbeidskraft. Ganske snart vil det åsså gjelde å legge ut lyd og video.
Det er åsså typisk for internett at det er lettere å kommunisere TILBAKE:
Deltakeren på et stort møte, avisleseren eller fjernsynsseeren har mye motstand å overvinne for å kommunisere tilbake, de siles gjennom en redaksjon, og uansett kan bare et lite mindretall komme til orde.
Nettbrukeren kan kommunisere rett tilbake med veldig lite motstand, og det fins former der alle som vil, rakst kan finne ut hva folk sier, uten redaksjonell siling.
I denne betydninga er internett et «flatt» medium, der det er mye mindre forskjell på VG og fagorganisert pensjonist Arne Hansen på Voss enn fx i PapirPresseVerdenen.
Dette skaper en teknologisk og økonomisk MULIGHET til at det vanlige fagforeningsmedlemmet kan bruke demokratisk kommunikasjon nedafra enn i «gammaldagse» fagforeninger.
Men om Arne Hansen er i stand til å BRUKE denne muligheten, er et anna spørsmål.
DATAMASKINENE lærer ham ikke det. Det kan bare andre mennesker gjøre - kanskje datra hans Berit, som er student, eller sønnen Bertil, som er faglig aktiv heismontør?
Det er avhengig av at MENNESKER slåss for å lære å BRUKE internett på fornuftige måter, og lærer det bort til andre.
Maskiner i seg sjøl - uten mennesker - har aldri løst problemer, aldri organisert noen og aldri befridd noen.

Nyorganisering av fagforeningene
Som alle andre sosiale organismer der folk møtes, de jobber og det skjer et informasjonsstoffskifte, må FAGORGANISASJONENE reorganisere seg i den kommende perioden:
- De ER opprinnelig organisert i et samfunn der de bygde på en spesiell samfunnsstruktur (fx at folk jobba sammen i større fabrikker og bodde sammen i trange leiegårder) - og organiserte innafor kommunikasjonsteknolgiske forutsetninger (fx at møter og aviser var den viktigste kommunikasjonen, og at folk ikke hadde telefon og radio/fjernsyn).
- De må reorganiseres ut fra et samfunn der de bygger på en spesiell samfunnsstruktur (fx at familiene er små, mange er enslige, folk flytter og skifter jobb)
- Nettet dominerer.
Organisasjonene må kunne tilpasse seg at de ønsker å ha medlemmer som FLYTTER seg og SKIFTER jobb og livssituasjon (og der du helst skal kunne henge med i organisasjonskulturen i situasjoner der det i gamle dager var umulig).
Ingen er flinke til å organisere sånn ennå. Måten å jobbe på er ikke oppfinni ennå... Mange år med forsøk og oppsummering av erfaringer må til for å komme dit!

Organisering rundt informasjon
I infosamfunnet blir det viktigste arbeidet løsning av problemer ved å finne og bearbeide informasjon. Å vite hvor info er, å vite om løsninger på problemer, å vite om FOLK som er flinke til å løse problemer (eller hjelpe/lære andre å løse dem) og vite åssen de skal obiliseres/organiseres for å løse problemer, blir de samfunnsmessig viktigste formene for arbeid.
FIRMAER vil løse denne typen problemer ved å ANSETTE/ENGASJERE folk og BETALE dem for å samle og bearbeide info.
FAGFORENINGER kan aldri bruke så mye penger som firmaer på å ansette og betale folk. Men de kan bruke MEDLEMMENE til å gjøre dette arbeidet frivillig og gratis.
For å få til det, må fagforeningene bruke sin sterkeste side, som er:
- Medlemmenes kunnskaper
- Det frivillige kooperative arbeidet.
FRIVILLIGE ORGANISASJONER har den ulempen at de kan ikke stille samme slags krav til sine medlemmers dugnadsarbeid som bedrifter kan til ansatte.
Men, på den andre sida: Hvis de APPELLERER til noe medlemmene tror på, er det ingen grense for hvor mange de kan få med seg.
Den KOLLEKTIVE kunnskapen i organisasjoner kan derfor overgå den som det er mulig å samle i firmaer.

At internett er et BILLIGERE medium med ei «FLATERE» form er til fordel for organisasjoner som klarer å omorganisere seg til å bruke det, fordi det betyr at medlemmenes dugnadsarbeid kan brukes til å bygge opp sånne baser og en sånn infostrøm, mens det før krevde store sentrale investeringer.
Dette krever ÅPNING av sånne organer som i dag er sentrale, lukka kontorer, sånn at mange av funksjonene deres blir tilgjengelige for noen medlemmer, alle medlemmer eller alle interesserte i hele verden.
For å få til dette er det nødvendig med sentral, koordinerende organisering, men åsså vilje til å «rive ned veggene rundt kontorene» - gjøre mye av organisasjonen «gjennomsiktig», dvs tilgjengelig for alle.

Det er mulig og ØNSKELIG at flest mulig, helst alle, REAGERER TILBAKE hver gang. Toveis kommunikasjon er bedre for fagforeninga, fordi den kan nytte de intellektuelle ressursene til medlemmene mye bedre - OG det knytter medlemmene nærmere til organisasjonen, fordi de får mere ut av den (og de kan bl.a. ha stort daglig utbytte av den sjøl om de IKKE har praktiske muligheter til å delta på møter).
Grunnleggende sett krever dette vilje til å forsøke å gå den MOTSATTE veien i forhold til utviklinga av frivillige organisasjoner i de siste par ti-år – nemlig AVPROFFESJONALISERING, vilje til MER AKTIVISME, MER DUGNAD!

Jeg trur at
- Fagforeninger som får til dette vil overleve.
- Fagforeninger som ikke får til dette - eller som ikke engang stiller oppgava - vil gå til grunne, eller kanskje forvandle seg til vellykka byråkratiske lobbyfirmaer. (Uten at de nødvendigvis lobbyer for akkurat MEDLEMMENE... kanskje heller for firmaet de organiserer i?)

Alle fagorganiserte på nettet
Å komme dit vil kreve mange år og mye blod og svette. Men den første forutsetninga er at vi BEGYNNER:
Derfor må vi stille paroler som: ALLE FAGFORENINGSMEDLEMMER PÅ INTERNETT!
Men åssen kan vi komme dit hvis ikke AKTIVISTER OG TILLITSVALGTE går først? Altså: ALLE FAGFORENINGSSTYRER, ALLE TILLITSVALGTE PÅ INTERNETT NÅ!
Gamle faglige pampegutter som ikke skjønner det nå, må noen ta vennlig i nakken og riste i. Alternativet til det er at fagbevegelsen lar fienden få bruke moderne teknologi - mens den sjøl blir i steinalderen.
Det er artig å leike med pil og bue - men det holder ikke når fienden kommer med håndgranater og maskingevær!

Heismontøren nr.1 - 1999, Tron Øgrim

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no