Vi har lagt et år med stor arbeidsmengde bak oss. Mye taler for at det blir mindre å gjøre i året vi er inne i. Hvor mye mindre er usikkert. Staten har ikke vist seg som den beste planlegger. Når de klarer å igangsette både Gardermoutbygginga og det nye Rikshospitalet samtidig med en generell høykonjunktur i samfunnet, er det lov å være skeptisk og kritisk. Med den høye renta synes det ganske klart at aktiviteten i det private næringslivet vil dale betraktelig. Hva staten vil foreta seg for å kompensere for denne lavere aktiviteten er ikke godt å få øye på annet enn at det iverksettes innstramninger gjennom statsbudsjettet som vil gjøre vondt verre. Kommunene kommer også til å dempe aktiviteten pga. manglende overføringer fra staten. At høykonjunkturen i bygningsbransjen er over er ikke en dristig påstand.

 Det er en alvorlig usikkerhetsfaktor som herjer rundt som et virus i den norske økonomien. Vi er i stor grad prisgitt den internasjonale økonomiske situasjonen. Den ser ikke spesielt lys ut. I steden for å benytte den sterke økonomiske stillingen Norge har hatt i omtrent 25 år til å bygge opp et allsidig næringsliv er det ført en politikk som har gjort oss mer oljeavhengig. Der er m.a.o. ikke godværsskyer vi har foran oss. Men hvor kraftig uværet blir er vanskelig å forutsi. Om vi rammes av permitteringer eller om vi kun opplever krusninger ved at overtidsarbeidet går tilbake til sitt "normale" leie eller om nedgangen i det hele tatt ikke blir merkbar før til neste år, gjenstår å se. Som kjent er det framtida det er vanskeligst å spå om.

Renta er høy, unødvendig høy. Det framstilles som en økonomisk lovmessighet at renta må være på dagens nivå. Markedet har liksom bestemt det. Dette strides både økonomer og politikere om. Rentestørrelsen er derfor mer et politisk enn et reint økonomisk spørsmål. Sjøl tror jeg at de ansvarlige bak rentehevinga var/er av den formening at økonomien (les sysselsettingssituasjonen) måtte kjøles ned. De samme herrer blei spesielt desperate i forbindelse med tariffoppgjøret. Moderasjonspolitikken sprakk fullstendig. Sånne tillegg som fagbevegelsen klarte å slåss fram da, er helt uhørt og "samfunnsmessig skadelig" etter deres oppfatning. Når arbeidsgiverne ikke klarte å stå imot en offensiv fagbevegelse, måtte myndighetene komme til unnsetning og ta "det tapte" ved høyning av renta.

Disse herrene er fortsatt febrilsk opptatt av å forhindre lignende tariffoppgjør som vi har vært igjennom. De legger derfor i disse dager opp en taktikk som skal forhindre forbundsvise oppgjør. Jeg tipper at det viktigste ved mellomoppgjøret nå til våren blir å berede grunnen for samordna oppgjør om et år. De kan f.eks. inngå en avtale som har den funksjonen at bordet fanger. En avtale om etterutdanning kan utmerket tilfredsstille dette behovet. F.eks. en intensjonsavtale nå som forutsetter mer forhandlinger om et år. LO-ledelsen er mer å stole på enn de enkelte forbund hvor opp til flere etterhvert har blitt ustyrlige og uforsvarlige.

NEKF er ikke mer. Vi er medlemmer i et nytt forbund, EL & IT forbundet. Det blei gjort mange bra vedtak på stiftelseslandsmøtet. Det viktigste var at det opprinnelige forslaget om å nedlegge fagforeningene ikke engang blei lansert. Utformingen av forbundet, både politisk og organisatorisk, vil skje mens vi går. Her er mulighetene forholdsvis åpne for å få til et kampkraftig forbund. Vi har en jobb å gjøre.

De verste rølpebedriftene er fortsatt på markedet. Den viktigste og umiddelbare oppgaven vår på kort sikt er å stoppe disse. Det er først og fremst politiske grunner til at de har overlevd. Vi må derfor belage oss på noen sverdslag.

Oppgavene og utfordringene er mange. Hver og en av oss må ta et større ansvar og bli mer aktive. Først da blir det et innhold i ønsket om godt år!

Heismontøren nr.1 - 1999, Terje Skog

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no