Søndagsåpent? Nei takk!

Brustadbua, millimetermål og hull i lovverket har vært i medias fokus de siste ukene. Det åpne samfunn og frihet for enkeltindividet måles i muligheten til å spise kylling på bussen. Faglige rettigheter og normalarbeidsdagen er et ikketema i denne sammenheng.
Det er dessverre altfor enkelt å gå i liberalistenes felle. De fleste av oss synes det er behagelig med lange åpningstider i både mat- og klesbutikkene – og gjerne alt annet også. Men ville vi vært like interesserte i å handle klokka 8 om kvelden hvis prisene var 50 – 75% høyere. Eller mener vi butikkenes merkostnad må dekkes inn på andre måter. Vi kan jo ikke noe for at det passer oss best å handle på kvelden?
Normalarbeidsdagen oppfattes av oss som den tiden det er normalt å jobbe. I bygningsbransjen er denne lagt til mellom klokken 07.00 – 17.00. Alt arbeid utenfor disse tidene er å oppfatte som unormalt, og skal dermed betales bedre enn arbeid innenfor det normale. Derfor er det også slik at en og annen heismontør imellom må reparere en heis f.eks. i en Rimibutikk klakka 7 om kvelden, eller lørdag formiddag. Det ville vært utenkelig for oss å gjøre dette uten overtidstillegg og gjerne vakt-/utrykningstillegg?
I lavlønnsyrkene som butikk, hotell og restaurant, transport og til dels banknæringene er disse selvfølgelighetene satt under sterkt press. Det er ikke lenger unormalt å jobbe etter lokken 17.00 i butikker. Snart er det helt normalt å jobbe når som helst. Arbeidsgiverne vet også å utnytte til fulle at det også finnes folk, eksempelvis kapitalsvake studenter og skoleelever, som ser det som en mulighet til å tjene noen sårt tiltrengte ekstra kroner når de kan jobbe noen kvelds- eller helgetimer.
En viktig del av argumentasjonen til tilhengere av søndagsåpne butikker har vært at bensinstasjoner og storkiosker har muligheten til å selge dagligvarer og har hatt lenger åpningstider. Det er dermed urettferdig og konkurransevridende at ikke butikkjedene kan gjøre det samme. Denne argumentasjonsformen vil også brukes fremover når noen vil selge klær, musikk eller hva hjertet måtte begjære. Veien videre til å kunne kreve at muligheten til å drifte butikker og kjøpesentre med teknisk personale er kort og logisk. Gir man etter for hele handelsnæringens ønske om utvidet åpningstid følger nødvendigvis transport etter. Og heisen må gå for å frakte folk å varer opp og ned i glasshusene. Undres om kvelds- og nattskiftene bør fordeles som en turnusordning eller om det heller skal ordnes slik at noen jobber fast utenfor det som før ble kalt normalt?
Jeg vil med dette oppfordre alle medlemmer og tillitsvalgte til å ta avstand fra søndagsåpne butikker og andre former for angrep på normalarbeidsdagen og faglige rettigheter. Støtt opp om lokale aksjoner og markeringer de som rammes av denne rundens fleksibiliseringsangrep. I det lange løp er det ikke bare en solidarisk nødvendig aksjon for butikkbetjeningen, men et viktig forsvar av fagbevegelsens hardt tilkjempede rettigheter.

Heismontøren nr.1 - 1999, leserinnlegg Vidar Holm

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no