Heismontørenes kamp

Heismontørenes lønnskamp var legendarisk. Når jobber hastet og måtte bli ferdige under trussel om døgnmulgt, kunne de bruke en bestemmelse i overenskomsten som ga dem rett til å avspasere overtid - hvis ikke et aldri så lite krav kunne bli innrømmet. Da overenskomsten ble endret og de måtte gi opp denne form for tariffgerilja, kom jappetiden med oppdrag i kø, og heismontørene kom godt ut av det.

Før Aker Brygg stod ferdig planla nemlig de amerikanske eierne av Otis i all hemmelighet å ta en fjerdedel av det norske heismarkedet. De la inn anbud på Aker Brygge 2 og Oslo City, og de fikk kontrakt på 38 heiser på Aker Brygge. Men hvem skulle gjøre jobben? Otis hadde ikke folk nok til å klare en så svær oppgave. Ledelsen i Otis gikk enkelt og amerikansk ut fr at hvis de fristet med litt høyere lønn, så ville montørene komme. Eventuelt ville de hente montører fra utlandet og hadde engasjert en advokat, Jens Chr. Hauge jr., for å ordne opp i jus og forskrifter som måtte stå i veien for det. Muligens hadde de også et visst håp om å få forbundet på sin side - forbundsleder Grimnes ble i alle fall invitert til hemmelige møter om hemmelige planer. De regnet kanskje med at forbundet ikke hadde noe godt forhold til de brysomme heismontørene som i 1979 trosset både forbundet og arbeidsretten i protest mot at to danske montører fikk tillatelse fra NVE og departementet til å sette opp en heis i Svolvær.

Men ingen av Otis' framstøt førte fram. De truet med politisk renkespill for å få bort fagbeskyttelsen, men slik tar tid. De tilbød høyere lønn, og så la også konkurrentene på lønna, og heismontørene var tross alt mest lojale mot sine gamle arbeidsgivere. Dermed begynte levenet. Heismontørene stilte skarpe krav for at Otis skutte få folk. Otis satte himmel og jord i bevegelse for å få inn utenlandske montører. Men denne gangen hadde heismontørene forbundet og dermed NVE som voktet forskriftene, i ryggen. Otis kom ingen vei. Heismontørene fikk gjennom sine krav og Aker Brygge ble ferdig.

Da jappetiden var over, kom oppsigelsene - i strid med hovedavtalen, mente heismontørene. Da klubbledelsen demonstrerte, forsøkte Otis å si dem opp, men nok en gang måtte firmaet bite i graset. Det endte med at firmaet la ned hele virksomheten og overførte oppdragene til Ameco. I strid med gitte løfter, mente heismontørene, og mobiliserte Ameco-klubben til en solidaritetsaksjon; Ikke et eneste Otis-oppdrag ville bli utført hvis ikke Otis-folkene fikk jobb. Ameco bøyde seg og historien kun ha sluttet der.
Men nå slo arbeidsgiverne tilbake. Det skjedde først i form av artikler i Dagens Næringsliv - heismontørenes virksomhet var "ytterpunkt av galskap her i landet", skrev avisen. De fordyret byggene og begrenset tilgangen til yrket, ja, de skremte arbeidsgiverne så ingen turde lede Heisleverandørenes Forening, sa Otis-direktør Arntsen, og Dagens Næringsliv ga det så mye plass at forbundsleder Gunnar Grimnes som sendte brevbud med svar, ikke kunne få det inn.

Og det smalt i Stortinget, der Høyre tok saken opp, hvorpå statsråd Kristin Clemet satte ned et departementalt utvalg som i ekspressfart fikk fram et forslag som ville åpne for adgang for utenlandske heismontører i Norge og redusere kontrollen ved at leverandørene selv skulle få mer ansvar - et anslag mot fagbeskyttelsen, mente landsmøtet i 1990 som marsjerte ut på gata i protest.

Da Syse-regjeringen like etter gikk av, ble det satt ned et nytt utvalg for å vurdere de faglige forskriftene med en betryggende, faglig leder - Alf Johansen fra NVE - og med Anders Kristoffersen fra forbundet som medlem fra NEKF. Dette EKO-utvalget la fra et langt mer gjennomarbeidet og spiselig forslag til nye forskrifter i 1992, Fagbeskyttelsen skulle beholdes og det mest vesentlige forslag til endringer fra forbundsstyret var at også de mekaniske komponentene i heis måtte tas med.

Prinsippspørmålene i denne historien er flere. Vel var heismontørene harde ovenfor arbeidsgivere i en tvangssituasjon. Men hva var egentlig den prinsipielle forskjellen mellom Heismontørenes Forening som solgte arbeidskraft og bankene som solgte kreditter til høy pris ut fra markedsmakt? Heisleverandørene hadde i alle år hatt et beskyttet, monopolliknende marked, og arbeidsgiverne protesterte aldri da.
Heismontørene brukte sin markedsmakt, og arbeidsgivere mente at de ikke gjorde det med forstand. Men forstanden var i motsetning til i bankene stor nok til at de ikke tok ut alt de kun ha fått hos f.eks KONE, - de ville ha tariffestet etterutdanning og utdanningssenter i stedet og fikk det i 1987.
At formene kunne bli uakseptable for forbundet er en annen sak.

Heismontøren nr.4 - november 1994, Bjørn Bjørnsen
(utdrag fra NEKFs jubileumsbok “Sammen ble vi sterke”)

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no