Høyresidens alternativ for norsk arbeidsliv

- slik Frp’s program sier det

 



 


INNHOLD

 

a)            Lavere lønn for mange

b)            Usikker inntekt; oppsigelse på dagen

c)            Til arbeidsgivers disposisjon hele døgnet?

d)            Ledighetstrygd må betales av arbeidsgiver selv

e)            Ferie kun for de sterke?

f)              Sykelønna reduseres

g)            Bort med AFP

h)            Noe å tenke på for de unge? – bare minstepensjon fra      staten (Folketrygden)


Bakgrunn

Frp og dets ledere har lenge kunnet appellere til velgerne uten at deres eget alternativ egentlig er blitt gjenstand for særlig vurdering av verken media eller folk flest. På bakgrunn av partiets høye oppslutning er det all grunn til se nærmere på hva slags alternativ utvikling partiet byr på for det norske samfunn.

 

Vi tar i det følgende for oss partiets forhold til arbeidslivet og noen sentrale programformuleringer på dette området. Samlet representerer de en ytterliggående variant av høyrepolitikk. Partiet Høyre, har standpunkter som på alle vesentlige områder går i samme retning men er mer moderate. På den måten bidrar Frp til å tydeliggjøre høyrepolitikk i forhold til andre partier.

 

I et komplisert samfunn er det vanskelig å overskue både hensikter med og virkningene av formuleringer i partienes programmer. Det mest håndfaste inntrykk får en derfor ved å studere systemer som er forsøkt i andre land og sammenlikne med det norske. Frp’s program er svært sammenfallende med det

system en har i det amerikanske arbeidsmarked når det gjelder lov- og avtaleverkets og fagbevegelsens stilling.

En nærmere beskrivelse og forklaring av hovedtrekkene i henholdsvis den nordiske og amerikanske arbeidslivsmodellen er gitt i Samfunnsnotat nr 3/2001.

 

 

 

 

 

 

 


Oppsummert kan en si at USA og Norge representerer ytterpunkter når det gjelder sosial likhet og vanlige arbeidstakeres posisjon i samfunnet.

 

Maktbalansen i den amerikanske modellen er dramatisk annerledes i arbeids-givernes og kapitaleiernes favør. Dette preger de mer hverdagslige forhold på arbeidsplassene, men kommer mest håndfast tallmessig til uttrykk i de mye større lønnsforskjellene. Her spiller fagbevegelsens stilling og de kollektive avtalene en helt sentral rolle. Det ser en også direkte i USA hvor forholdene er klart bedre i virksomheter som er organisert. En kanskje like viktig forklaring er summen av ordninger og regler som påvirker arbeidstakernes trygghet og rettigheter:

·        en ansettelsestrygghet gjør at en ikke så lett lar seg avspise med ”luselønn” av frykt for å miste jobben

·        regler for når en kan pålegges overtid påvirker både betaling og hvor langt arbeidsgiver kan bestemme over din fritid

·        rett til og betaling ved ferie

·        sykelønnsordning

·        ledighetstrygd

·        rett til og lønn ved foreldrepermisjon

·        pensjonsordninger

 


I de etterfølgende åtte punkter fra a til h tar vi for oss viktige forverringer som kan skje på arbeidslivets område som følge av gjennomslag for Frp’s politikk.

 


a)     Lavere lønn for mange
En nokså sikker virkning av Frp’s modell er at lønnsforskjellene vil øke. Dette følger av bl.a. to kraftsatser på side 22 og 23 i (nettutgaven) programutkastet:

s          ”Et fritt arbeidsmarked fungerer ikke bra så lenge monopolliknende organisasjoner inngår avtaler for arbeidstagere og arbeidsgivere. Arbeids-, lønns- og ansettelsesavtaler fungerer best dersom disse oppnås ved enighet mellom arbeidstagere og arbeidsgivere i den enkelte bedrift”

s          ”At lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet oppheves, med mindre de er nødvendige av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker”.

 

Den første satsen betyr at landsomfattende tariffavtaler ikke er ønskelig. De har i Norge vært hovedredskapet for å heve lønnsnivået spesielt for grupper som lett blir hengende etter i lønnsutviklingen. Den andre kan jo tolkes som at det aller meste av lovgivning og avtaleverk til beste for arbeidstaker skal bort (ferielov, regler for arbeidstid, oppsigelse, bedriftsdemokrati m.v.).

 


Et bilde av lønnsforholdene i Norge og USA antyder noe om utviklingstendensen hvis Frp skulle få gjennomslag. I USA tjener de lavest lønte omtrent halvparten av hva de gjør i Norge. Den lovbestemte minstelønn som 10-15% mottar tilsvarer ca 45 kr. pr. time. For et normalårsverk i Norge vil det tilsvare en årslønn på ca 90 000.

 



b) usikker inntekt; oppsigelse på dagen
I Norge er oppsigelsesvernet en viktig del av arbeidstakernes trygghet og maktposisjon. Det gir beskyttelse mot at man kan sies opp uten gyldig grunn og det gir en rimelig tid før arbeidsforhold kan avvikles. Dette er et generelt viktig middel for at en arbeidstaker ikke skal være altfor underlegen maktmessig i forhold til arbeidsgiver. Det skal også gi en viss trygghet for å kunne oppfylle økonomiske forpliktelser i forhold til forsørgeransvar og mulighet til å kunne betjene lån.

 

Frp’s ”generalformulering” kan vanskelig tolkes annerledes enn at denne beskyttelsen skal avvikles eller svekkes vesentlig:

”at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet oppheves, med mindre de er nødvendige av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker”



Det stemmer med partiets stemmegivning i Stortinget ved behandling av Arbeidsmiljøloven og med situasjonen i USA. Der savner en slike generelle regler til beskyttelse av arbeidstaker. Den enkelte vil være prisgitt den enkelte arbeidsgiver og måtte akseptere oppsigelse på kort varsel for eksempel på grunn av sykdom, graviditet eller at en ikke er likt av sjefen.

 

 

 



c) Til arbeidsgivers disposisjon hele døgnet?
I de fleste utviklede land er det regler for hvor mye en arbeidsgiver kan pålegge arbeidstakerne å jobbe og til hvilke tider. I fravær av slike regler vil arbeidstakers kontroll over egen hverdag og fritid være prisgitt forholdet til arbeidsgiver. Reglene på dette området er en del av samfunnets generelle medvirkning til maktbalansen i arbeidsforhold. Den enkelte skal ikke føle seg presset til å jobbe for eksempel på søndager og generelt urimelig mye. Det har også en helse- og sikkerhetsmessig begrunnelse å begrense overtidsarbeidet blant de som ikke selv bestemmer over egen arbeidstid.

 

Slike begrensninger gjelder som følge av lovverket. I tillegg har mange tariffavtaler ytterligere bestemmelser, spesielt når det gjelder betaling. Frp vil åpenbart styrke arbeidsgivernes maktposisjon betraktelig, dels gjennom sin ”generalformulering”:

”at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet oppheves, med mindre de er nødvendige av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker”

dels gjennom forslag om en mer spesifisert lovendring:

·        ”forenkle arbeidsmiljøloven slik at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstagere på de enkelte bedrifter”

·       

”at offentlige bestemmelser om overtidsarbeid fjernes, slik at overtid baseres på avtale mellom partene”

Om det bare er de siste (”offentlige bestemmelser)som følges opp, vil det bli ytterligere forskjell i beskyttelsesgrad mellom organiserte og uorganiserte arbeidsforhold. Organisasjonenes avtaler vil ikke rammes av dette.

d) Ledighetstrygd må betales av arbeidstakerne selv:

s          Fremskrittspartiet vil: ”innføre en selvfinansiert ordning for arbeidsledighetstrygd og arbeidsmarkedstiltak ved en tvungen flat premie på lønnsutbetalinger, styrt av arbeidstagerne og deres organisasjoner”.

 

Dette må bety at den statlige ledighetstrygden skal bortfalle. Det synes å bli forutsatt at det blir en avgift (premie) på alle arbeidstakere på anslagsvis 3-4000 kr årlig (ut fra ”normale” utgifter til slike formål).

 

Nå er jo realiteten at dagens system i stor grad betales av arbeidstakerne selv gjennom skatten. Dersom Frp's skattelette som følge av ordningen målrettes mot lønnstakerne, behøver de som gjennomsnitt ikke komme dårligere ut. Dersom skatteletten ikke målrettes på denne måten, vil de med kapital- og næringsinntekt vinne på lønnstakernes bekostning.

 


Erfaringer fra andre land tyder imidlertid på at dette lett kan bli en dyrere ordning som lettere kan bli misbrukt og derfor enten vil gi lavere dagpenger eller høyere premie enn dagens system.

 



e)Ferie, kun for de sterke?
I Norge har alle arbeidstakere rett til ferie og arbeidsgivere er gjennom ferieloven forpliktet til å ”lønne” denne i forhold til utbetalt lønn. En slik lovbestemt ferie synes ikke forenlig med Frp’s ”generalformulering”:

s          ”at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet oppheves, med mindre de er nødvendige av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker”.

 

Det er nok helsemessige begrunnelser for Ferieloven, men man kan vanskelig hevde at den er ”nødvendig” av medisinske grunner. Derimot er den av stor velferdsmessig og helsemessig verdi. Land som USA mangler da også slike regler for generelle rettigheter. Omfanget av ferie- og fridager er da også klart mindre i USA enn i Vest-Europa.

 


Resultatet av en avvikling vil også hos oss være store sosiale forskjeller. De høytlønte og de med sterkest posisjon i arbeidsmarkedet vil nok beholde dagens ordning, mens mange vil få svekkede rettigheter og mindre feriepenger til å erstatte lønna med.


f) Sykelønna reduseres
Partiets formuleringer er her helt klare:

 

s          ”Fremskrittspartiet vil innføre to karensdager og 80% sykelønn etter dette. Innsparingen skal i sin helhet tilfalle Folketrygden”.

 

Dette er også i samsvar med partiets opptreden i Stortinget i inneværende periode. Som en illustrasjon på hva endringene i ordningen kan bety, kan vi bergne inntektstapet for en kvinnelig industriarbeider med henholdsvis gjennomsnittlig sykefravær og helt års fravær. Disse talleksemplene kan gi en pekepinn om effekten også for andre kvinnegrupper med høyt sykefravær, bl.a. i omsorgssektoren. Ved innføring av de ulike partiers ordninger. Utslagene vil bli noe mindre for menn, men vil gå i samme retning.

 

i) Gjennomsnittsfravær:

 

Fremskrittspartiet: Gir tap årlig på 7 320 kr

Høyre: 4 340 kr

 

 

ii) Helårs fravær:

 

 

Fremskrittspartiet: Tap på ca 45 900 kr

Høyre: Tap på ca 23 300 kr

 

 

For nærmere dokumentasjon av tallene, se Samfunnsnotat 12/2000 og 1/2001.
g)Bort med AFP

Avtalefestet pensjon 62-67 år er opprettet gjennom tariffoppgjørene over en 12-års periode. Staten bidrar til ordningen dels gjennom tilskudd for årene 64-66, dels ved å godskrive pensjonspoeng og gi (gunstig) pensjonistskatt fra 62 år. Selv om ordningen ble forhandlet fram av LO er den tilgjengelig for alle som får opprettet de nødvendige avtaler.

 

Frp har gått i mot oppbyggingen av ordningen, hvilket innebærer at Norge under ledelse av Frp ikke ville hatt noen pensjonsordning før fyllte 67 år for andre enn helt spesielle yrkesgrupper. Senest i innstillingen om statsbudsjettet høsten 2000 fremmet representantene fra Frp og Høyre følgende forslag:

”Stortinget ber regjeringen legge frem forslag til innstramninger i AFP-ordningen”.

 

 

Programmets formuleringer er uforenlig med å videreføre ordningen. De som går av før fylte 67 år skal i hvert fall straffes gjennom varig lavere pensjon. Partiet vil:

 

·        ”Åpne for fleksibel pensjonsalder (i folketrygden) ved at de som går av før eller etter 67 år, gis en tilsvarende reduksjon eller tillegg i alderspensjonen”.

 

For en som går av ved fyllte 62 år ville dette bety 40-50 000 kroner lavere årlig pensjon livet ut i følge beregningene i Olsen-utvalget (NOU 1998:19). Den som utsetter avgangen til 70 år vil få omtrent det samme i økt pensjon. Forskjellen i pensjon mellom de to personer vil bli 80-100 000 pr. år livet ut.


 

 



h) Noe å tenke på for de unge? - Bare minstepensjon fra staten (Folketrygden)
Partiet er helt klar i sin formulering om at dagens folketrygd skal bygge ned sin pensjonsdekning for yrkesaktive:

s          ”Frp. vil ha lik offentlig pensjon til alle ved 67 år, etter overgangsordninger og respekt for opparbeidede rettigheter”.

 

Dette innebærer at alle på lang sikt blir det vi kaller minstepensjonister i Folketrygden. En forutsetter da at den enkelte vil sikre seg tilleggsordninger enten enkeltvis eller gjennom ordninger i arbeidsmarkedet. Det siste blir vanskelig med den svekkede stillingen en tillegger arbeidstakerorganisasjonene. Det blir i hvert fall stor forskjell på det utgangspunkt folk har. De offentlig ansatte ligger da best an, mens privatansatte uten pensjonsordning ligger aller dårligst an.

 

Også mange av de med tjenestepensjon vil bli berørt. Mange av disse bygger på folketrygden. Hvis nivået skal opprettholdes, vil ordningene bli mye dyrere for bedriften når tilleggspensjonen bortfaller.