Oppsummering av streika 1996

Mitt navn er Vidar Holm, og jeg er sekretær i HMF. Dette er en redegjørelse for forhandlingsresultatet, som mange av dere sikkert kjenner, og også for det jeg oppfatter som hovedårsakene til at vi nådde frem til en løsning vi oppfatter som en tilnærmet full seier. En seier vi ikke kunne oppnådd uten den brede og solide støtten fra fagbevegelsen rundt oss. En hjertelig takk til dere alle.

Hva streiken ikke handlet om

For meg er det viktig å få frem at medias fremstilling av heismontørstreiken, ihvertfall i begynnelsen av konflikten, faktisk ikke viser de reelle forholdene. Dette var ikke en streik for høyere lønn - noe de økonomiske løsningen må vise rimelig tydelig. Vi krevde et generelt tillegg på kroner 1,50 etter mal fra Fellesforbundets oppgjør. Underveis i forhandlingene ga vi også fra oss en lokal forhandlingsrett i første avtaleår, da arbeidsgiverne våre langt på vei kunne dokumentere en vanskelig økonomisk situasjon bl.a p.g.a streiken. Arbeidsgiverne våre var heller aldri vår egentlige motstandere, noe jeg kommer tilbake til.

Konflikten dreide seg heller ikke om hvem som skal ha rett til å utføre selvstendig arbeid på heiser. Den konflikten ligger på et annet nivå, nå for tiden i en eller annen skuff på Gunnar Berges kontor, nemlig en diskusjon om hvilke faglige kvalifikasjonskrav som skal stilles til elektrofagfolk. 1. januar 1994 ble det fastsatt en ny forskrift for elektrofagfolk, som i praksis tar vekk alle skiller mellom de tidligere 13 forskjellige elektrofag. Når man tidligere hadde klare skiller mellom de enkelte elektrofagbrev, hvor det krevdes en viss praksistid før avleggelse av fagprøve for å kunne gå fra et elektrofag til et annet, er dette i dag overlatt til den enkeltes bedrifts internkontroll. Denne nye forskriften vil gripe inn i mye mer en heismontørenes såkalte monopol, men har altså ikke noe direkte med denne konflikten å gjøre.
Prinsipp gjeldende hele fagbevegelsen.

Det konflikten denne gangen dreide seg om var om arbeidsgiversiden innen elektrobransjen selv skal kunne velge hvilke overenskomster de vil lønne sine arbeidstakere etter. NHO uttalte tidlig i konflikten at de mener Heisoverenskomsten er "meningsløs god", og innførte derfor bruk av elektrikeroverenskomsten også for heisarbeid. Det er selvfølgelig NHOs demokratiske rett å mene at en arbeidsavtale de selv er part i er for god, på samme måte som det er min demokratiske rett å mene at det er utenfor enhver fornuft og god folkeskikk å innføre opsjons avtaler og fallskjerm ordninger for folk som p.g.a opsjons avtalen sin tjener 4 millioner ekstra skattefrie kroner på å legge ned arbeidsplasser. Men NHO har også demokratiske plikter, og burde ha opptrådt på en annen måte enn de faktisk gjorde. Når de ønsker å fjerne Heisoverenskomsten måtte de ha sagt den opp og tatt kampen åpent og med de virkemidler som er satt til dette i arbeidslivets lover, altså ved å Locke oss ute fra arbeidsplassene. Det de isteden gjorde var å la en av sine medlemsbedrifter bruke elektro-overenskomsten på heisarbeid, uten at dette er diskutert mellom partene først.

Med andre ord dreide altså heiskonflikten seg om prinsippet om en overenskomst skal være hellig, eller om man (hør arbeidsgiverne) fritt kan velge en annen og dårligere overenskomst så snart de har gått ut av forhandlingsrommet. Dette var dermed også en konflikt om de kollektive avtalenes eksistens fremfor et system med individuelle avtaler. Dette er vel muligens en påstand som ikke kan dokumenteres direkte gjennom vår konflikt, men at NHO har en uttalt målsetning om å erstatte de kollektive avtalene med individuelle avtaler er vel klart for de fleste. Dersom en kollektiv avtale skal kunne erstattes av en annen etter arbeidsgivernes forgodtbefinnende har man kommet et farlig langt stykke på veien med å fjerne alle kollektive avtaler. Vår påstand er da at selve grunnlaget for en fagbevegelse ville falle bort, da ingen trenger å betale kontingent for å skaffe seg en markedslønn. Den får du gratis.

Avtalene som er for gode

Heismontørene tjener godt, og vi har et kollektivt avtaleverk. Det er ingen forskjeller i lønnsposen om du bor i Oslo, Sauda eller Kirkenes, annet enn det som naturlig fremkommer av fagalderstillegg, lokale avtaler eller akkordjusteringene. Det finnes i dag ingen mulighet innenfor vår tariffavtale å innføre individuelle lønnsavtaler.
Jeg tror allikevel ikke at det er lønna (rundt regna 310-325.000 i året) som er hovedproblemet til NHO. Farligere for dem er nok klausulene om retten til å dele arbeid gjennom rullerende permitteringer og full rett til å avspasere all arbeidet overtid inkludert overtidsprosenten. Disse avtalene gjorde til sammen NHOs spådommer om en nødvendig arbeidsledighet i heisbransjen til skamme. Videre er nok også retten til 1 ukes etterutdanning i året et prinsipp de gjerne skulle ha fjernet. Sist men ikke minst tror jeg NHO ser en fare for en viss smitte- effekt fra vårt avtaleverk til alle andres, dersom det enda en gang skulle vise seg at heismontørenes vilje til å sloss for sine rettigheter skulle nå igjennom nok en gang. Jeg tror at tanken om en hel fagbevegelse villig til å ta i bruk streikevåpenet på samme måte som heismontørene mer eller mindre fortjent har blitt fremstilt som skremmer vannet av Karl den glade med meningsfeller. De vet at dette våpenet kunne vært brukt mye mer i rettferdighetens navn, og de frykter at fagbevegelsen skal se at det faktisk nytter å sloss mot markedsliberalistenes korstog mot kollektive avtaler fremfor individets mulighet til å ordne opp for seg selv.

Hvorfor vi vant?

Jeg mener det er tre hovedgrunner til at heismontørenes kamp også denne gang førte frem til en prinsipiell seier. Oppsummert mener jeg disse er;

* Vi hadde en god sak - NHO hadde en dårlig

* Fagbevegelsen rundt oss sluttet opp om vårt krav i et langt større omfang enn NHO hadde forventet. Da de trodde heismontørene skulle bli stående isolert, svarte store deler av fagbevegelsen med å stille seg solidarisk med oss i vårt krav. Langt flere enn grupperingene "lengst til venstre" uttalte offentlig at de oppfattet denne kampen som viktig også for seg. HMF skylder dere alle en stor takk i denne forbindelse. Dette gjelder selvfølgelig NEKF som forbund, som varslet sympati aksjoner i stort omfang. Det gjelder LO-Oslo, som satt hele sitt apparat i sving for å hjelpe oss i å markedsføre kravets egentlige innhold, slik at vi kom ut med kampens egentlige innhold i en situasjon hvor media løp NHOs ærend ved å fokusere på heismontørenes lønninger isteden for å skrive om hva saken egentlig dreide seg om. Uten denne innsatsen ville kampen aldri vært vunnet. Videre viste fagbevegelsen rundt oss sin solidaritet ved å tilslutte seg det faglige oppropet, som igjen viste NHO at de hadde regnet feil når de trodde heismontørene var isolert fra resten av fagbevegelsen en gang for alle. Dette førte etter en stund til at media ble "tvunget" til å skrive mere sak.

* En tredje og viktig grunn mener jeg er heismontørenes varsel om ytterligere opptrapping etter 15 uker i streik. Dette viste NHO at vår moral og økonomi fortsatt var på topp. NHO fikk med andre ord så klare signaler om at HMF fortsatt hadde nødvendig vilje, økonomi og politisk støtte til å føre kampen videre på nær ubestemt tid.

Konklusjon/avslutning

Heismontørene førte en kamp om prinsipper som er viktige for alle fagorganiserte. Denne kampen ville ført til reduserte arbeidsvilkår for heismontørene hvis vi tapte, men ville også ført til at norsk fagbevegelse ville møtt en enda mer aggressiv arbeidsgivermotpart, som kynisk ville ha brukt dette nye prinsippet for alt det ville ha hvert verdt.
Vi vant denne kampen fordi vi var villige til å ta kampen koste hva det koste ville, men hadde aldri klart det uten den brede støtten vi fikk fra dere som sitter her med flere.
Vi må lære av dette. Vi må sørge for at vi får synliggjort alliansene oss fagorganiserte imellom i alle de kampene som kommer fremover, for de kommer. Allerede i dag kjemper de ansatte ved LKAB en kamp for sosial sikring ved en eventuell nedbemanning i Narvik. 45 personer på Brødrene London er sagt opp etter å ha gjennomført aksjoner i forbindelse med lokalt lønnsoppgjør. I Odda har 47 personer mottatt oppsigelser fra en av Norges mer lønnsomme bedrifter, fordi eierne skal ha enda flere skattefrie millioner i lomma. Lista kan gjøres lengre, kjedsommelig lang dessverre.

Jeg vil avslutte dette med å understreke den takknemligheten heismontørenes fagforening nå føler i forhold til en rekke fagforeninger, klubber, organisasjoner og enkeltpersoner - og jeg kan love på vegne av foreningen at vi skal gjøre vårt ytterste for å være med å videreføre arbeidet med å samle fagbevegelsen i felles kamp mot alt det som kan samles inn under fellesbetegnelsen sosial dumping.

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no