Norsk lønn på arbeidsplassene

I forbindelse med EU-utvidelsen stilte norsk fagbevegelse en rekke krav til tiltak for å hindre at norske arbeidsplasser ble truet av underbetalt utenlandsk arbeidskraft, og for sikre at utenlandsk arbeidskraft som kommer til Norge får norsk lønn og norske arbeidsvilkår.

(Kilde: Gerd-Liv Valla, LO-leder,dagsavisen.no , publisert: 06.10.2004)

Mange av de samme forslagene ble fremmet av Arbeiderpartiet og SV i forbindelse med stortingsbehandlingen av EØS-utvidelsen. Stortingsflertallet avviste forslagene og Norge har i dag ikke et velfungerende regelverk for å forhindre sosial dumping.

Regjeringen har hele tiden vist til «Lov om allmenngjøring av tariffavtaler» som tiltaket som skal regulere forholdet. Denne loven gir partene i arbeidslivet anledning til å kreve at en tariffavtale skal gjelde for alle arbeidstakere innenfor en bransje eller et bestemt område.

Det første kravet om allmenngjøring ble fremmet i desember 2003. Fortsatt foreligger det ikke noe vedtak i saken.

Det burde være i alle parters interesse å sikre at arbeid i Norge foregår på norske vilkår og slik sett være enkelt å fatte et vedtak om allmenngjøring. Når det ikke er slik skyldes det i stor grad at NHO ikke ønsker et slikt vedtak.

Hvorfor er det viktig med norsk lønn for arbeid i Norge? Selvfølgelig ønsker LO å forhindre at de vilkår vi har framforhandlet for våre medlemmer undergraves og trues. Men saken har også noen andre sider: Konkurranse på like vilkår er viktig for alle de tusener av norske småbedrifter som hver dag kjemper for å vinne oppdrag, enten det er i byggebransjen, renhold, transport eller en hvilken som helst annen bransje. Norske bedrifter vil ikke kunne overleve i konkurranse med bedrifter som betaler arbeidstakerne en tredel av norsk lønn.

Samfunnet er ikke tjent med at lønnsnivået i de utsatte bransjene presses i en stadig nedadgående spiral. Hvis lønna i en nøkkelbedrift på et lite industristed halveres, hvem skal da holde liv i Rimi-butikken, Narvesen-kiosken, den lokale puben eller det offentlige tjenestetilbudet for den saks skyld?

Utenlandske arbeidstakere har rett til et verdig liv. De må ha samme rett og mulighet som oss til å forbruke norsk velferd når de oppholder seg i Norge. Bygningsarbeidere som må medbringe matvarer for en hel måned fra hjemlandet og bo i utrangerte biler og campingvogner for å overleve er uverdig.

Når samtidig Arbeidstilsynet rapporterer om en dramatisk nedgang i sikkerheten på norske byggeplasser, ser vi et A- og et B-lag i norsk arbeidsliv. Utenlandske arbeidstakere blir utnyttet. Deres velferd, helse og sikkerhet blir ofret for å øke fortjenesten til arbeidsgivere og kyniske bakmenn.

Streiken i heisbransjen er en del av kampen mot sosial dumping, for et verdig og inkluderende arbeidsliv. Kravet som førte heisbransjen ut i konflikt lyder: «Partene er enig om at norske lønns og arbeidsvilkår legges til grunn for arbeid i Norge». En selvfølgelighet, mener de fleste. Men dette kunne ikke arbeidsgivermotparten godta.

Man kan undre seg over hvorfor. Er det interessene til de mange medlemsbedrifter som kjemper for å vinne oppdrag i en stadig hardere konkurranse NHO ivaretar, eller er det interessene til globale kapitalinteresser som ikke ønsker å respektere nasjonale regler og avtaler? Samfunnsinteressene er det i hvert fall ikke.

Manglende vilje til å bekjempe sosial dumping, manglende vilje til å innføre nødvendige tiltak for å opprettholde norske vilkår i Norge vil på sikt true hele vår nordiske velferdsmodell.

Heismontørenes Fagforening, Brugt.14, 0186 Oslo, tlf.: 22-174550, faks: 22-174553,
e-post: heis@heis.no, www.heis.no