Den 2 mål store eiendommen som var bebygd med et hus på 83 kvadratmeter ble kjøpt for kroner 52 000,-, og ble finansiert av akkordkassen og et lån på kroner 32 000,- fra forbundets forsikringskasse.

Under hele vinteren i 1951-52 ble det arbeidet på eiendommen under ledelse av feriehjemstyret som besto av foreningsleder Harry Hansen, Olaf Hauger og Helge Olsen. Blant annet ble det elektriske anlegget omlagt fra glansgarn til kuloledning. Forbedringer og reparasjoner fortsatt i tiden fremover og blant annet ble skrapearbeidet i forbindelse med malerarbeidet utført på dugnad av medlemmene.

Det var også behov for å kjøpe inn nytt kjøkkenutstyr, kamin, senger og annet utstyr. For å få råd til alt de trengte, så henvendte de seg til bedriftene. Resultatet ble over alle forventninger, hvor bedriftene Fortuna, Wisbech, Elektroløft og Hjørnegård ga kroner 1000,- hver og Hansen og Bjørnerud ga kroner 800,-. I tillegg ga Wisbech kroner 470,- til en ny kamin. Senere fikk de kroner 6000,- av Feriefondet til utbygging og reparasjoner. I tillegg donerte Hjørnegård mek. verksted 40 meter med gjerdenetting, Elektrisk Bureau ga elektrisk materiell til en verdi av kroner 1200,- og gruppa i Bergen sørget for en flaggstang i stål. Eiendommen ble senere i samsvar med branntaksten, taksert til kroner 84 000,-.

Etter mye arbeid og med en nyanskaffet båt etter støtte fra Oslo Heisbedrift, var det klart for ferietid. «Heimen» som det ble hetende – ble i 1953 besøkt av 113 personer i løpet av 332 dager.  

Avviklingen

Besøkstallene til «Heimen» gikk nedover med årene, og i 1959 kom feriehjemmet på dagsorden da det ble ment at det ikke lengre lønte seg å sitte med feriehjemmet med tanke på alle utgiftene. Men ledelsen ved feriehjemmet argumenterte for å beholde feriehjemmet. 

Avstemningen som fulgte, viste 91 stemmer for å selge og 24 stemmer imot. Alle Bergens stemmen var for salg, noe som naturligvis hang sammen med feriehjemmets plassering nær Oslo. Men også blant Oslos medlemmer var det et flertall for salg.

Ifølge historieboka vår – så hadde ikke feriehjemstyret den store entusiasmen for å selge, og salget gikk trått. Noen stor forretning kan man trygt si at det ikke ble, for i mai i 1960 ble det endelig solgt for kroner 52 000,- til tross for alle innvesteringer, dugnadstimer og årene med prisstigning. 

Kilder: Foreningens historiebok 1930-1955 og 1955-1980.