Da HMF, fredag den trettende juni (modig nok), skulle feire sin nittifemårsdag trosset jeg en liten forkjølelse og stakk innom for å hilse på gamle kjente. Jeg vil kalle det et glissent oppmøte for en så merittert, og bejublet jubilant å regne. Det er klart, nittifem er ikke det rundeste jubileet, men dette var vel en slags nittiårs covid-utsatt jubileumsfest, i en nittifemårs bekledning, så litt skuffende var det. En nittifemårig jubilant som heldigvis ikke skal pensjoneres med det første. 

Jeg møtte på noen gamle kamerater, deriblant tidligere Schindler-kollega, Geir Løkke. Etter at de vanlige kameratslige passiarene om eventuell idioti i tidligere felles moderbedrift som stadig ikke var forbedret, penset jeg innom dette med pensjon. Jeg antydet at han måtte begynne å nærme seg, og ville fiske ut litt entusiasme. Det var min entusiasme fra yngre dager jeg ville se, manifestert i en likeverdig kollega. Men reaksjonen var ikke som ventet. Heller enn entusiasme, fikk Geir et tungt drag over fjeset. Det satt seg helt ut i den alltid så forbilledlige barten. En skuffelse, eller kanskje en bekymring?

Hvorfor skulle Geir grue seg til pensjonen? Var det ikke nettopp dette vi jobbet livet gjennom for, og hadde vi ikke kjempet for gode nok vilkår til å leve verdige liv etter siste skrevne timeseddel? Jeg kjente meg plutselig igjen i min tidligere kollega sin bekymring. Den var i meg også. Så jeg spurte derfor om vi kunne ta en prat om det en dag.

Det er vel bare å gå rett på sak. Da jeg møtte deg på jubileumsfesten i sommer kom vi i snakk om pensjonstilværelsen, som jeg alltid har tenkt at det må være det vi jobber for, selve målet. Da man skal få valuta for innlagt innsats. Men jeg opplevde at du fikk et litt bekymra drag over ansiktet?

Ja, det er jo ikke noe automatikk i at det blir bra. Nå blir jeg toogseksti til neste år, og jeg har ikke i utgangspunktet tenkt å pensjonere meg ved toogseksti. Så hvordan hadde det for eksempel vært hvis jeg jobbet hele veien til jeg blir sjuogseksti. Det vil jo være noe annerledes sikkert enn nå. Men det er klart, jeg må jo begynne å se på det. Samtidig så vet jeg ikke. Det er vel først og fremst helsa som avgjør om jeg kan jobbe til sjuogseksti. Så hvis jeg tenker meg nå, at hvis jeg har pensjonert meg ved toogseksti, så er jo det …

Geir blir betenkt, det virker å være litt vanskelig å hypotetisere rundt fremtiden. Det er forståelig – som om du spiller et parti sjakk mot økonomien og helsa di.

… ja, det ja. Så bor jeg alene da og har ikke noen unger og sånn så det er ikke noe automatikk i at man har noe annet å gjøre. Jeg har spurt andre som nettopp har blitt pensjonister, hva dem gjør, og de sier de gjerne sykler mye og sånt. Men, hvor mye tar det av de sjuogenhalv timene som du hadde å tappe hver dag?

Ja, man kan jo ta høyde for at man ikke står opp klokka seks da, selv om jeg merker at jeg våkner tidligere enn i tjueåra selv?

Det vet jeg ikke, når ting blir helt annerledes, så jeg kommer vel til å sove litt lenger. Men det er … hvorfor jeg var litt skeptisk, det var vel jeg som ikke hadde tenkt så mye på det. Men med det lille jeg hadde tenkt på det, så var det uvissheten. Jeg vet jo ikke! Samtidig så er det det du mister da, det der …

Løkke mister tråden, som om han først nå tenker ordentlig gjennom hva pensjonstilværelsen egentlig er.

… den oppgaven du har i livet nå, først og fremst det med jobben og sånn, og hva det gir én? Nå jobber jeg mye alene da, men samtidig er man jo med i et fellesskap, som man mestrer, som blir borte, hvis man da slutter helt. Så er det det om man skal jobbe delvis, og ta ut AFP, og så videre? 

Men er det sånn at du går og bekymrer deg for å gå ut i pensjon?

Nei, nei altså, akkurat nå så behøver jeg ikke gå ut i pensjon enda. Så hvis det hadde vært en bekymring, så er det bare det å fortsette å jobbe frem til sjuogseksti … og da kan det nok hende at ting er veldig annerledes. 

Men ettersom du ikke går av så fort muligheten er der, så er det ikke sånn at du går rundt og gleder deg heller?

Nei.

Altså, du sier at du ikke bekymrer deg for det du ikke trenger å gå av?

Ja.

Hadde du vært jævlig gira, så hadde du gått av?

Ja.

Og i og med at du velger å bli, så kan det jo hende at det underliggende ligger en bekymring for hva som …

Ja, altså det ene er jo det at man taper jo mye penger da, hvis man går av ved toogseksti. Også tenker jeg også at det er så mye usikkerhet, for når vi blir pensjonister så trenger vi kanskje like mye penger, vi får kanskje mer egentid, og da kan du gjøre mer, reise mer eller sånt. Men om én da ikke orker jobbe lenger, hvor mye orker du da å reise, og hvor lenge får én gjort det? Samtidig fikk jeg en annen tanke … må jeg begynne å tenke på når jeg dør liksom? Og så er det også en annen ting når man først tenker på pensjon: må jeg begynne å telle på hva som er lurt med tanke på oppsparte midler, hvordan du skal bruke og administrere dem igjennom tiden? Gjennomsnittslevealder er åtti, eller énogåtti eller noe sånt. Far min ble femogsøtti. 

Ja, da kan du jo brenne ganske hardt da, hvis du bare skal bli femogsøtti?

Ja, men det er bare hvis noen kan love meg at jeg bare blir femogsøtti. 

Geir ler, jeg drister meg til å henge meg på.

Disposisjonen av restressurser er jo en forståelig praktisk bekymring.

Ja, og det gjør at det der med pensjon blir litt ubehagelig å tenke på, for da må du sette deg ned med tankene; blir jeg over åtti, skal jeg administrere penger fram til jeg blir nitti, når gjennomsnittet blir åtti? Det ville være dumt, men samtidig, hvor mye penger trenger folk mellom åtti og nitti? Antakelig ikke så mye …

Men hvis du går av som toogsekstiåring? For folk flest så er det jo masse kake igjen da?

Ja.

Nå tenker jeg på livskvalitet … I mitt hode så tenker jeg at man må ta ut mest mulig i livskvalitet, men så fordrer det at kanskje at man har råd til å leve?

Ja, altså det er den uvissheten der. Det er jo litt av tricket. Og samtidig så har jeg hørt med andre folk som har lyst til å slutte, og argumentet deres har gjerne vært at han og kjærringa går av med AFP sammen. Men jeg bor jo alene da, så da har ikke jeg den, noen andre som jeg deler den tiden med. Så da må man jo faktisk ha selvdisiplin, eller så blir det jo bare sofaen. Og da blir det ikke over gjennomsnittet i hvert fall. 

Da blir det ikke énogåtti tror jeg?

Nei ...

Men er det … er det ensomheten, bekymringen?

Nei, nei. Jeg trives bra i eget selskap, men jeg har ikke den den premien da, for å si det sånn. Det er litt lettere å finne på ting sammen med noen. 

Absolutt.

Så det vil gjøre at når jeg går av med pensjon, enten det er toogseksti eller syogseksti så må jeg ha disiplin, eller så går det ikke bra.

Jeg forstod nå hva jeg kjente meg igjen i. Fra 2022 til 2024 hadde jeg en pause fra heisfaget, jobbet med andre ting, men ble også sittende som jobbsøker. Denne erfaringen, av noe jeg ikke visste eksisterte i meg, var nok det som tilkjennega seg da jeg så ansiktsuttrykket til Geir. Jeg følte på en manglende tilhørighet da jeg, over tid, ble sittende på den samme plassen og søke jobber, surre med mitt, og lure på om det var noen som brydde seg om jeg i det hele tatt stod opp om morgenen. Det var ikke en ensomhet, men snarere en erkjennelse av at jeg trengte en bekreftelse. Vi trenger bekreftelser som mennesker. Det har rett og slett en verdi at noen anerkjenner din eksistens, og dette kommer veldig til syne gjennom arbeidet man utfører, og kollegiet det medfører. Bare det at arbeidsgiver skulle erkjenne meg retten til å betale for egen mat, og husly, er en form for eksistensiell anerkjennelse. Så jeg luftet dette for Geir.

Jeg var jo ute av heis i et par år……og følte på en fremmedgjøring, som gav meg en uro.

Den tror jeg jeg kommer til å få.

Og det er det du det bekymrer deg litt for?

Ja, ikke akkurat det at jeg går og bekymrer meg for det, men den ser jeg på som en ganske negativ ting. At jeg mister dette. Samtidig så er det jo det at dette skjer for resten av livet. Det er ikke noe særlig vei tilbake. Det er ikke som om du kan komme deg inn i arbeidslivet igjen. Pluss det at jeg har vel vært heismontør i toogførti år. 

Hele ditt yrkesaktive liv har vært i Schindler eller?

Jeg har jobbet til sammen ett år i et malerfirma, utover det så har jeg vært toogførti år i Schindler ja. I tillegg så har jeg jo vært aktiv, og særlig i foreningen da. Jeg satt jo i styret i tretten år, og var både redaktør, og studieleder. Nå sitter jeg i klubbstyret. Så akkurat den der, organisasjon og forening, har jo også vært en jævla viktig del av mitt liv i alle disse år, som også forsvinner. Det er jo ikke bare samholdet og mye folk i egen bedrift, men det er jo liksom hele bransjen også da. Det er sånne ting som man ikke tenker så mye på, folk man kjenner, som bor helt andre steder i verden, men man treffes når man er på kurs – et av de to tre kurset i året hvor det liksom er folk utenfra, utenfor den lille Osloavdelingen av Schindler. Så det er så mye som forsvinner som man tar som selvfølger når det står på. Er ikke noe grunn til å gjøre noe annet.

Ja, det er jo et miljø som opphører, men det skjer ikke nødvendigvis plutselig for det. Det er ikke sånn at du slutter å ringe kameratene dine bare fordi du ikke får lønn fra samme arbeidsgiver?

Nei.

Og du får jo kolleger i NAV. Jan Andersen og Trond Holstad? Og det er jo mange andre som er pensjonert som sikkert har lyst til å ta en kaffe, eller gjøre noe?

Ja, nå er ikke jeg helt informert om dem hva dem gjør, og om dem gjør noe. Jeg veit at det ble forsøkt arrangert bowling tidligere, eller noe sånt noe, men jeg tror det ble avslutta, da folk ikke var interessert. 

Geir tar en slurk kaffe, og retter ut barten. Så kommer det til han igjen. 

Og så er selvfølgelig den kilden til mestringsfølelse som jobben er, som forsvinner. Det gir ikke helt den samme mestringsfølelsen tatt oppvasken eller.  

Vi blir avbrutt av en telefon fra min venn som har ringt flere ganger under samtalen.  

Beklager, jeg følte jeg måtte ta den. Hvor var vi?

Det går bra … vi var på dette med jobben som gir mestringsfølelse, som så forsvinner. Så for å sette ord på det så blir det vel dette med utenforskap, som gjør at jeg ikke umiddelbart jubler med en gang jeg hører ordet pensjon. Jeg har sendt forespørsel til HR om de har noen kurs, eller om forsikringsselskapet som har pensjonssparingen vår har det. For å finne ut om det er fornuftig å ta ut AFP når du er toogseksti, eller fireogsksti. Og så har du slitertillegget da. Pluss at det er mye av dette som må søkes om. Jeg vet jo hverken hva som stemmer eller hvordan de regnestykkene ser ut, eller noe som helst. 

Jeg forstod det sånn, på telefon, at du kunne gå av i starten av 2026?

Jeg blir toogseksti i januar 2026. Og så flytter de pensjonsgrensa, så etter hva jeg har skjønt kan jeg med de nye avregningene gå av med AFP når jeg er toogseksti og to måneder, eller full pensjon når jeg er sjuogseksti og to måneder. Dette vet jeg ikke med sikkerhet, og det er derfor jeg ønsker et kurs eller liknende. 

Jeg hadde en prat med Jan, etter at vi hadde prata sist. Og han hadde en veldig pragmatisk tilnærming til akkurat dette med å gå av – noe sånt som at du må ta stilling til hvor mye penger veier opp mot fri og god helse. Poenget er at det valget der fremsto jævlig åpenbart for ham, og a det hjelper jo ofte å bare snakke om det, kanskje du kunne hatt godt av en prat med ham?

Høres ut som det var pragmatisk. Kanskje det er ganske lurt.

Han er jo også en pragmatiker da, Jan. Nå vet ikke jeg hva han bruker hverdagen sin på, men det kan hende han har noen tips der og? Jeg fikk intrykk av at han går mye turer, han liker å gå. 

Ja, det må man vel gjøre, vi går jo mye på jobben, trapper og alt mulig. Så hvis man slutter helt med det, så er vel ikke det helt … nei så noe sånt må man vel gjøre … vil jeg tru. Nei, så er det det… foreløpig har jeg ikke noe sånt, det har jeg lyst til å begynne med liksom.

Jeg har alltid tenkt på deg som en som er glad i motorsykkel? Hadde det ikke vært deilig å slippe hestehalen løs a?

Jo, og kanskje jeg kan kjøre mye og langt. Men det koster jo også penger, og hva har jeg av penger til det? Jo eldre en blir, jo mindre aktuelt blir det kanskje å sove i telt, som jeg pleier å gjøre. Bensinen koster. Og så er det jo det med penga, at hvis du skulle fått bruk for noe mer, så er det ikke bare å jobbe mer, eller få tak i mer da. Man er jo låst på det området også.

Hvis du går av på sekstito, har du noen idé om hvor mye du får utbetalt prosentvis opp mot den lønna du har nå?

Jeg så på det en gang. Det var en del hundretusener mindre enn jeg har nå … etter hva jeg skjønte. 

Så, en drastisk nedgang?

Hvis du går av ved toogseksti så er det det. Samtidig, etter hva jeg har skjønt, så ødelegger jo det pensjon senere. 

Altså, systemet belønner deg jo for å stå i arbeid?

Ja, det skal lønne seg å ikke være sliten.

Man skal helst dø rett etter at du går av med pensjon? 

Ja, eller så så jeg at jeg fikk nesten samme lønn som jeg har nå hvis jeg jobber til jeg blir søtti, liksom. Samfunnet snakker jo om det, at folk må få lov til å jobbe til dem er søtti, men det er vel ikke først og fremst folk som driver med fysisk arbeid som jobber til dem er søtti? Det er lettere om du sitter på ræva og eier en bygård. 

For styrearbeid klarer du som søttiåring tror du?

Ja.

Du får sikre deg et verv i foreninga, og en liten rute du kan vanskjøtte da?

Ha ha, det er jo en idé. Nei, så jeg har jo en jobb å gjøre, ringe Jan. Kanskje jeg må ringe Roger også. Jeg vet at han sykler mye. Men det kommer jo en vinter snart, og hvor mye av tiden kan man slå i hjel på den sykkelen liksom? Og så er det én ting hva folk sier før dem går av med pensjon. Men hvordan det blei, det vet jeg jo ikke, med de fleste? 

Det der hvor man går av, og kona går av samtidig. Plutselig blir det dem to … alene i tosomhet. 

Jeg har hørt det slå begge veier jeg altså.

Ja, ja, det kan jo det. Det er mange som skiller seg etter en ferie liksom. Hvis forholdet ikke holder ut tre uker, blir det vanskelig når du sitter der, og det er forever … 

… nei, så alt dette gjør at det ikke med en gang slår meg at dette er kjempepositivt.

Ja, altså, det synes jeg var vondt å høre. 

Ja, hva tenker du på? 

Nei, altså, som sagt fordi jeg kjente meg igjen. Jeg forstod plutselig hvorfor man kunne grue seg til pensjon, hvis det er det du gjør. Det er vel det at jeg har opphøyd pensjonen til en eller annen form for frelse i hele mitt yrkesaktive liv. Frem til den perioden jeg refererte i sted, som da kanskje åpnet for at det kan hende at jeg da blir sittende å føle meg utenfor.

Geir blir stille, tankene liksom røver ham fra tilstedeværelsen. Fra meg. For en stund, før han fortsetter.

… nei, men det utenforskapet. Der blir nok mye likt ja. 

Det er mange ting å dyrke da. Man kan dyrke vennskap, man kan dyrke hobbyer, eller gjøre andre ting. Det er som sagt plenty med kake igjen når tiden kommer. Altså toogseksti er jo ingen alder lenger?

Nei, ja, nå er jo gjennomsnittsalderen ikke mer enn énåtti for menn.

Nei, det er klart. Man nærmer seg jo dessverre slutten for hver dag her. Men du er ikke avskilta som sekstito år gammel mann, du kan gjøre mye og leve et godt liv.

Ja, men man kan også ha mange sjuke år også. Men det vet man jo ikke.

Det vet man ikke nei, men den sjansen øker jo hvis man står i arbeid til man er sekstisju, for pengene?

Ikke hvis man blir liggende på sofaen. He he, da tror jeg vi går tidlig. 

Denne ideen om å forvitre på sofaen blir hengende i luften, før det virker som om Geir får et innfall av positiv tilnærming til pensjonstilværelsen.  

Og så er det selvfølgelig en annen ting, som jeg kom på nå, at jeg har jo venner som også begynner å nærme seg den alderen, og som kanskje går av med AFP eller vanlig pensjon. 

Er ikke det en positiv ting a?

Det er en veldig positiv ting. Da er man jo plutselig flere da, som har det samme behovet av å gjøre noe. Enten det bare er så enkelt som å gå eller sykle sammen, eller spille golf eller …