Denne artikkelen sto første gang på trykk i «Heismontøren» nr 1/2026.
Til sammen tegner dette bildet av en stat som beveger seg bort fra demokratiske idealer og i retning av et stadig mer autoritært og imperialt system.
Er USA fortsatt «frihetens land» eller har denne betegnelsen aldri vært sann? I mange år har landets kapitalistiske elite vært avhengig av papirløse innvandrere som billig arbeidskraft, samtidig som de samme menneskene i dag forfølges av institusjoner som opererer utenfor rettsstatens prinsipper. Maskerte, bevæpnede styrker opptrer som både politi, dommere og tidvis som bøddel, uten reell juridisk kontroll. Parallelt har en sittende president truet allierte land og gått til angrep på suverene stater.
I denne artikkelen vil jeg argumentere for at USAs utvikling, gjennom aggressiv utenrikspolitikk og brutal behandling av migranter, viser klare trekk av et stadig voksende totalitært system. Hvor frihet, demokrati, pressefrihet og suverenitet havner i andre, eller kanskje til og med tredjerekke.
ICE dukker stadig opp i media på grunn av sine brutale metoder i arbeidet med å deportere migranter. De bruker blant annet digitale verktøy og ansiktsgjenkjenning til å spore opp mennesker via en app som kombinerer brukerdata og overvåkning. Organisasjonen har gått fysisk til angrep på demonstranter, og så langt i 2026 har ICE vært involvert i skyteepisoder som har ført til at åtte personer er drept.
Mennesker med innvandrerbakgrunn blir plukket opp på åpen gate uten rettergang og sendt til private fengsler og interneringsleirer (i stor likhet med Gestapo). Dette bidrar til en alvorlig undergraving av rettsstatlige prinsipper og en normalisering av statlig maktmisbruk. Samtidig foregår det en aktiv dehumanisering av personer med innvandrerbakgrunn, uavhengig av om de har oppholdstillatelse eller ikke.
Stater som blir mer autoritære på hjemmebane, har gjennom historien ofte også blitt mer aggressive utad. Dette mønsteret ser vi tendenser til i den amerikanske utenrikspolitikken i dag. Trump-administrasjonens behandling av minoriteter speiler et syn på resten av verden som objekter for kontroll mer enn som likeverdige aktører.
USA har en lang historie med militære intervensjoner og maktbruk uten klart folkerettslig grunnlag eller FN-mandat, ikke bare i Irak og Afghanistan, men også gjennom gjentatte forsøk på å påvirke regjeringer i land som Libya, Syria og Venezuela. Regjeringer er blitt styrtet eller svekket for å passe amerikanske interesser, og «sikkerhet» brukes ofte som begrunnelse for militære aksjoner som kan bryte internasjonal lov.
En stat som mener den har rett til å invadere, bombe eller destabilisere andre land «for deres eget beste», har kanskje mer til felles med imperialisme enn med et demokratisk fellesskap
Som historien viser fra Hitlers Tyskland, Mussolinis Italia, Francos Spania og andre totalitære regimer, er pressen blant de første institusjonene som angripes når demokratiet er under press, ofte parallelt med fagbevegelsen, minoriteter og den politiske venstresiden.
I begge Trumps presidentperioder har amerikanske medier vært utsatt for gjentatte verbale angrep fra Det hvite hus. I den senere tiden har også journalister blitt arrestert på tvilsomme grunnlag, noe som skaper en farlig presedens. Vi ser et tydelig mønster der Trump på direktesendt TV rakker ned på journalister og anklager dem for å spre «fake news». Dette bidrar til å svekke tilliten til uavhengig journalistikk, kontrollere narrativet og skape forvirring om hva som er sannheten.
Det som i økende grad mangler i USA, er sterke rettslige garantier for pressefrihet, tydelig beskyttelse av varslere og en politisk kultur som respekterer kritisk journalistikk som en grunnpilar i demokratiet. Når journalister trues, fengsles eller tvinges til taushet, er det derfor ikke bare ytringsfriheten som står på spill, men selve demokratiet.
Når man ser utviklingen i USA i sammenheng, virker det ikke lenger som enkelthendelser, men som et større mønster. ICE representer en form for indre kontroll der staten utvider sin makt over «de andre» og normaliserer unntak fra rettslige prinsipper. Trusler mot allierte land for politisk dominans der samarbeid erstattes av press og maktbruk. I tillegg vitner angrep på suverene stater om en imperialistisk tankegang, hvor folkeretten må vike for strategiske interesser. Samtidig som delegitimering av pressen bidrar til ideologisk kontroll, ved å svekke offentligheten eller i hvert fall deler av den, sin tillit til uavhengig informasjon.
Til sammen kan det virke som systemet i økende grad bærer preg av klassiske autoritære kjennetegn som vi har sett før. Staten styrkes på bekostning av individets rettigheter. Minoriteter og politiske motstandere fremstilles som trusler. Militarisering både innenriks og utenriks normaliseres. Det benyttes også informasjonskontroll for å styre virkelighetsforståelsen. USA ser på seg selv som en overordnet makt, og vil danne en hierarkisk verdensorden i stedet for å være deltaker i et internasjonalt felleskap.
Når en stat systematisk bryter menneskers rettigheter, truer sine allierte, angriper andre land og knebler pressen, om det ikke er en bevegelse mot autoritarisme, hva er det da?
Fascisme er en politisk ideologi som vanligvis kjennetegnes av autoritær nasjonalisme, kontrollert kapitalisme, undertrykkelse av opposisjon, militarisme og en hierarkisk organisering av samfunnet.
ICE (U.S. Immigration and Customs Enforcement) er et amerikansk føderalt håndhevingsorgan under Department of Homeland Security. Hovedoppgaven deres er å håndheve USAs innvandringslover, noe som blant annet innebærer å spore opp, arrestere, internere og deportere personer uten lovlig opphold. De kritiseres for sin behandling av migranter som mange mener bryter med grunnleggende rettssikkerhet og menneskerettigheter.
