Foto: Christian Olstad
Christian Olstad
Olstad er redaksjonsmedarbeider i fagbladet Heismontøren og på heis.no.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i Heismontøren nr. 4 – 2018
Terje Skog er for tiden aktuell med Heismontørenes Fagforenings videohistoriske prosjekt, som du kan se her.

Tor Erik velger å bruke GPS, den tar oss den lengste veien. Forbi en arbeidsulykke kommer vi frem til en treetasjers teglsteinsbebyggelse over Oslo. Ekeberg blei bygd året før Lambertseter, som har status som Norges første drabantby, blir vi fortalt. Det er en ro her oppe. Behagelig avstand med gress og busker mellom blokkene, samtidig som man vet at den deilige gryta er rett nedenfor. Terje åpner døren med et smil og slipper oss inn i en ren og pen leilighet, som han og samboeren selv har pusset opp i nær fortid. Verandadøren er nylig byttet ut med en dobbel skyvedør i glass, som slipper masser av lys inn på spisestuen. Der står bakst og kaffe. En kjapp runde i leiligheten, vi setter oss rundt spisestuen. «Nå må dere eta gutta.» Han sikter til den nydelige kringla han har plukket opp mellom to ærender i dag. Terje har hangla litt og høres ut som en ung Joe Cocker – rustikk og mystisk, som Terje. Vi spør om han har bakt? Latteren triller ut av han før han avbryter og spør, «har dere forberedt spørsmål a gutta?» Stemmen hans får en viss seriøsitet i seg nå. Alle vet at Terje setter pris på en god forberedelse. Vi har med et ark. To ark.

«Se der ja,» sier’n. «To ark og greier, blir vel holdane på til i morra da.» 

«Null stress, vi veit at du bare svarer ja og nei. Kunne ikke risikere at det ikke ble noe mat i dette.»

Terje ler, han er klar nå. Vi redegjør for alvorligheten av spørsmålene, og forteller at vi alltid setter pris på meningene hans, men at det er hyggelig å få vite noe om personen Terje Skog også. Terje ler igjen.

 Ok, men vi har redegjort for at du har det fint da?
– Jaja, frisk og rask. Har hangla litt, men bedre nå. Vakker og lekker, sier jenta.

Vi hadde et tøysespørsmål, hvor vi antok at en pensjonist hadde noen tørre kaker og en forutinntatt kommentar på det. Lar det ligge.

Er det ålreit å være pensjonist eller?
– Ja …

Ok…..men hva bruker du de ekstra åtte timene til?
– Hakke kommi ordentlig i gang jeg, rett og slett. Har jo noen ideer om hva jeg har lyst til å drive med.

Terje blir litt uklar. Vi følger opp med spørsmål om han vil dele?
– I avisa? Jeg veita faen om det hører hjemme i offentligheten.

Foto: Christian Olstad

Da Tor Erik begynner å bable om at noen pensjonister henger i skjørtene på kjerringene sine i Svinesund, og noe shopping og greier, fortsetter Terje.
– Jeg har flere planer. Jeg har tenkt å få lest en del. Leste jo noe før også, men det var mest i overflaten. Nå vil jeg studere, gå i dybden. I og med at jeg har vært såpass aktiv i foreninga har det blitt mye organisasjonsarbe, på bekostning av lesing. Også skal jeg være mer uti marka. Da er det snakk om Østmarka. Hvor jeg har brukt mye tid på ski, sykkel og beina oppgjennom.

Du er jo Oslogutt, men det er mye identitet i språket ditt. Vestkanten?
Vestkanten, jeg, ja, det skal jeg si deg. Jeg har vokst opp på Høybråten. I Oslo. Født der. Bodde på Grünerløkka ei stønn. Så flytta jeg til Ellingsrud i ´82, før jeg bygde og flytta tilbake på Høybråten. Bodde der til jeg flytta hit til Ekeberg. For tre-fire års tid sida.

Hvor møtte du din aller første kamerat?
– Nei, det var jo når vi var småunger det. Det var i oppveksten på Høybråten. Før jeg ble ungdom, for å si det sånn. Kamerater har vel, som for de fleste, variert, som du vokser. Du skifter miljø når du blir ungdom og kanskje ytterligere en gang når du blir voksen. Gode barndomskamerater var mer enn bare en, det var flere. Krydde av unger der jeg vokste opp. Det var et jævlig trivelig oppvekstmiljø. Det var på den tida det var hjemmeværende husmødre. Vi unga lekte i gata og skauen. De voksne holdt seg ikke for seg sjøl, de utgjorde en vennekrets, der jeg vokste opp. De hadde bygd hus samtidig, og det var et radikalt miljø rundt der. Mye kommunister, så folk kjente hverandre av politiske og sosiale grunner.

Når og hvordan havnet du i heisfaget?
– Litt tilfeldig at jeg havna i heisfaget, men det er nok litt politiske grunner for at jeg begynte å jobbe. Jeg var veldig politisk aktiv og hadde noen teoretiske standpunkter. Mente at vi levde i et urettferdig samfunn, og at det måtte endres, og at det viktigste «folkeslaget» for å få det endret, var arbeidsfolk. Så i stedet for å begynne å studere på universitet, så var det et bevisst valg at jeg blei arbeider. Det at det blei heismontør er vel litt mer tilfeldig.

Kan ikke bare være tilfeldig, da faren din var heismontør?
– Nei, men altså tilfeldig i den forstand da … nei, riktig. Det er vel det som gjorde det da. Jeg fikk en sommerjobb i Kone. Er mest sannsynlig at jeg fikk den fordi at fattern jobba der. Så det er vel den sommerjobben som varte hele yrkeslivet.

Hvilke logoer har du hatt på kjeldressene dine?
– Hakke hatt mer enn to, jeg. Bare Kone og Schindler.

Hva fikk deg interessert i politikk og foreningsarbeid?
– Det var nok i stor grad oppvekstmiljø. Der, på Høybråten, vi bodde, ble kalt for kommunisthjørnet. Om det ikke var kommunister, var dem i hvert fall interessert og politisk opptatt. Og det var mye sosiale sammenkomster, krydret med politiske diskusjoner. Også hadde jeg jo en far som var svært aktiv i SF (Sosialistisk Folkeparti, forløperen til SV, red.anm.) da. Så jeg vokste jo opp med politikk rundt øra. Også er det nok en faktor til, som kanskje er væl så viktig. Det var en politisering i samfunnet, særlig blant ungdom, studenter og til dels i fagbevegelsen. 68-generasjonen. Radikale og aktivistiske organisasjoner poppa opp, som det var naturlig å slutte seg til hvis du ønsket endringer av samfunnet. Det var en samfunnsbevegelse. Det tror jeg telte ganske mye. Da blei jeg aktiv i Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF.

Hvilke verv har du ikke hatt?
– Hakke vært kasserer.

Nei, men det er mulig den er på valg snart?
– Men jeg har allerede kjøpt meg hytte jeg nå, så jeg trenger ikke det.

Vi ler, så blir det stille en stund.

Foto: Christian Olstad

Terje fortsetter:
– Tilbake til ungdomsopprørstida. Den var viktig og har betydd mye for meg. Ikke minst Vietnamkrigen. Den var det jævla mye engasjement rundt. USA teppebombet Vietnam, og skulle nærmest bombe folket tilbake til steinalderen. Det var en terrorkrig uten like. Høyre og deres ungdomsforbund støtta terrorismen fra USA. AP og AUF forholdt seg nøytrale, som de kalte det. Da var det mye aktivitet i SUF og solidaritetsbevegelsen for Vietnam. Jeg ble aktivt med i en alder av rundt 16 år. Husker godt en av aktivitetene vi gjorde på skolen, i skolegården, for å markere støtte til vietnamesernes forsvarskrig. Vi heiste FNL-flagget (frigjøringsbevegelsen for Vietnam) i flaggstanga. Det fyra opp høyrefolka. Sånt ble det håndgemeng av. Et annet stridsspørsmål jeg husker godt var da SUF gjorde vedtak om støtte til palestinera, mot Israel. Det var uhørt, på den tida, i alle samfunnets leire og dermed helt eksepsjonelt, at noen kunne finne på å gjøre det. Svære oppslag om de klin gærne Suffera. Det var ikke bare i avisene, men også moderpartiet, SF, mente at dette burde vært ugjort. Vedtaket utløste store diskusjoner på skolen, hvor vi ble møtt med påstander om å tilhøre noen ytterst få gærninger her i verden.

Kort fortalt, hva mener du er grunnen til suksessen til heismontørenes fagforening?
– Jeg mener at tida fra, eh, særlig ifra ´76 til ´79 var helt avgjørende. Det var en periode hvor ledelsen i foreninga gikk et skritt videre i radikaliseringa. Foreninga hadde vært forholdsvis progressiv og tilhørt venstresida i fagbevegelsen i mange år. Sånn som mange gjør i dag også. Sammen med rørleggera, en god del av bygningsarbeidera, som maleras forening, og en god del andre foreninger. Men den nye ledelsen gikk ytterligere et skritt. Det førte til mye diskusjoner og ikke minst stridigheter internt i foreninga. Det lange skrittet ble tatt i ´76, og fikk manifestert seg i løpet av et par, tre års tid. Linja, som vant fram, gikk ut på at man måtte være en mer kampvillig forening, måtte tørre å forlate den linje at tvister i hovedsak skulle løses gjennom jussen. Det førte til at man hadde et mer kampvillig forhold til både myndighetene og arbeidsgivera. På denne tida la foreninga stor vekt på spørsmålet om fagbeskyttelse, men det var store uenigheter om hvordan vi skulle forholde oss til myndighetene. Det var uenigheter om man skulle føre kamp, eller, som det ble sagt, vi måtte sørge for å ha et godt forhold til myndighetene og derfor trå varsomt. En mer kampvillig linje vant fram. Dette toppa seg med den 3 uker lange politiske streika i ´79, som endte med en svært god og sterk fagbeskyttelse. Den samma problemstillinga, om hva slags kampmidler som skulle benyttes, dukka opp i kampen for høyere lønn. Skulle man tørre å gå på tvers av Hovedavtalens bestemmelse om fredsplikt? Linja som ble valgt førte til at lønna økte formidabelt fra ´76 og de nærmeste åra.
Linjeskiftet førte til at det straks ble et sterkt motsetningsforhold til forbundet. Forbundet aksepterer ikke politikken vår, og brukte ganske ufine metoder for å «ta oss». Bl.a. blei foreningas kandidat som representant i forbundets landsstyre avvist som representant, og i 1982 blei vi fratatt retten til å forhandle med HLF/NHO. Kampene vi førte for lønn, fagbeskyttelse og andre vilkår var vellykkede, og dermed festet kamplinja seg i foreninga. Jeg tror mao. at denne perioden var helt avgjørende. Men det er viktig å være klar over at vi hadde noen skuldre å stå på, noen som hadde kjempet før oss. Helt avgjørende var det nok at vi hadde egen fagforening, og at vi hadde egen overenskomst.
Jeg vil legge til at jeg tror det var ganske avgjørende at den faglige- og politiske linja som ble valgt måtte ha et politisk fundament å stå på. Linja måtte kunne forsvares politisk, sånn at du ikke fikk juling i debatter man havnet opp i. Foreningen ble veldig politisert, og studievirksomheten blomstret. Aktiviteten rundt våre nære politiske og faglige saker dominerte, selvfølgelig, men det ble også gjennomført studier i marxistisk filosofi og historieoppfatning. Uten politisk bevissthet havner man lett på et sånt standpunkt hvor du er deg sjøl nærmest. Det holder ikke i det lange løp for en forening som benytter kampmidler. Et slikt standpunkt innebærer bl.a. at du er nødt til å vise solidaritet med andre. Vi må handle ut fra det perspektiv at alle arbeidere, uansett yrke, har felles interesser.

Riktig, det var kort fortalt?
– Hehe, ja det skal jeg si deg.

Foto: Christian Olstad

Hvilke streiker og kamper husker du best?
– Tror ikke jeg vil fremheve noen som bedre eller viktigere enn andre. I «moderne tid» var jo aksjona i 2013 (DSB), til forsvar for fagbestemmelsen i overenskomsten og streika i 2004/2005, mot sosial dumping, drit viktige, begge to. Streika mot sosial dumping blei avblåst etter inngrep fra regjeringa, ved tvungen voldgift. Vi fikk ikke innfridd våre krav. Arbeidsgiverne følte seg på offensiven etter regjeringas intervensjon og forsøkte seg på bruk av utenlandske arbeidere som ikke skulle gå på våre vilkår. Vi svarte med gå-sakte-aksjoner og fikk gode avtaler på alle bedriftene. Hadde ikke disse aksjonene vært gjennomført, ville arbeidsvilkåra i bransjen antakelig vært helt annerledes i dag. En seier for arbeidsgivera ville være starten på å gi oss juling på alle områder.
Arbeidsgiverne forsøkte seg på nytt i 2013, hvor de satte fagbestemmelsen i overenskomsten til side. Dette var, i sitt innhold, en omkamp fra arbeidsgiveras side om sosial dumping. Omfattende og langvarige aksjoner førte til en god avtale med hensyn til faglige kvalifikasjoner og opplæring av utenlandske heismontører.
Hvis vi skal vende blikket lenger tilbake, så hadde vi det som kan karakteriseres som Myhre-streika i ´96. Myhre Heis, med støtte fra NHO, hevdet at de skulle ha retten til å benytte elektrikeroverenskomsten, for på den måten å unndra seg de vilkårene vi hadde opparbeidet i heisoverenskomsten. Dette var en komplisert steik. Vi var helt avhengig av å få en avtale med NHO. Det ville ikke være tilstrekkelig om HLF (heisbedriftene) inngikk avtale med oss. Myhre ville jo kunne fortsette med «sin» elektrikeroverenskomst så lenge han fikk NHOs tillatelse. Streika endte bra – NHO ga seg og innfridde våre krav. Myhre meldte seg ut av NHO i sinne. Uten en seier her, ville dette kunne være starten på en organisert undergraving av overenskomsten vår.
Hvis vi går ennå lenger tilbake i tid, må nok ´86 merkes som et begivenhetsrikt år for overenskomsten. Da ble den forbedret på en rekke områder. Servicelønna blei innført som vår minstelønn (og begrepet grunnlønn forlatt), lokal forhandlingsrett innført og skjeggtillegg, smusstillegg og akkordmultiplikatoren skulle i framtida reguleres i takt med lønnsutviklinga (som i åra forut hadde stått på stedet hvil). Innføring av minstelønn og lokal forhandlingsrett må forklares litt nærmere. Tidligere hadde vi det som betegnes som normallønnsoverenskomst. Mange yrker hadde det, spesielt innen byggfagene. (Veit ikke om det eksisterer lenger nå.) Men poenget er at en slik overenskomst tilsier at lønn og andre vilkår skal kun reguleres i overenskomsten. Det skal rett og slett ikke føres lokale forhandlinger. De lokale forhandlinger vi hadde gjennomført før 1986, om bla. tillegg på akkorden, bilgodtgjørelse o.a. var derfor i prinsippet i strid med avtaleverket og LOs og NHOs formaninger. Med innføring av lokal forhandlingsrett gikk vi over til det som kalles minstelønnsoverenskomst. De lokale forhandlingene ble dermed legalisert. Vi kjenner alle betydningen av disse nå for tida.

Det ryktes om en brytekamp med en vekter, på et tak på Grünerløkka, en gang på 70 tallet.Er dette noe du kjenner til?
– Han vakke vekter, han var politi. Det var når dem skulle rive gårdene på Grünerløkka det, hele Grünerløkka skulle egentlig rives. Det var beboeropprør som forhindret dette. Det endte opp med at kun noen gårder ble revet. En av de var Grünerkvartalet. Beboerne protesterte på det. Seansen det siktes til utspant seg i forbindelse med en demonstrasjon når rivinga av Grünerkvartalet ble iverksatt. Jeg var på vei hjem for å ete lunsj. Jeg bodde på Grünerløkka, den gangen. Det er ikke tilstrekkelig å bare demonstrere, tenkte jeg. Det må gjøres noe mer. Skal rivinga stoppes, må vi inn i bygget. Som tenkt – så gjort. Bortsett fra at det var ikke inne i bygget jeg installerte meg – jeg forsvant opp på taket. Rivinga ble stoppa den, men purken blei tilkalt. Det var ganske mange av dem som kom etter meg opp på taket. En av dem var ganske brysk. Jeg måtte fortelle han at han ikke måtte kjekke seg for mye, «for hvis jeg detter ned, kommer du til å bli med». Da de hadde fått meg ned, gjennom takvinduet og inn på loftet, fikk jeg henda i jern, på ryggen. Jeg blei putta inn og tilbrakte natta i Møllergata 19. Dagbladet klarte å fange opp seansen med bilde og greier.

Hva er fremtiden for fagbevegelsen?
– For det første mener jeg det må konstateres at det står ganske bedrøvelig til, både med norsk og internasjonal fagbevegelsen. Tre eksempler fra vår hjemlige andedam: Det er jo helt fantastisk at LO, ikke bare aksepterte, men var en pådriver for pensjonsreformen – som til de grader rammer sliterne og lavtlønnede, samt de som er unge i dag. Kampen mot sosial dumping har mest vært store ord, men når det kommer til hælinga er lite gjort. Det lar seg vanskelig finne noe fenomen som har vært mer ødeleggende for arbeidslivet enn dette. Fagbevegelsen burde satt hæla kraftig i bakken – uavhengig av de såkalte spilleregla. Når det gjelder lønn, fins det masse arbeidsfolk som tjener under 400.000 i året, ja det er mange som tjener så vidt over 300.000. Samtidig har forskjellen mellom fattig og rik økt, de 400 rikeste i Norge disponerer like mye som et statsbudsjett. Burde ikke LO ganske enkelt gått til aksjon for at ingen, i full stilling, skal lønnes lavere enn 450.000? Når NHO nå er på offensiven, vil det kunne bli en farlig utvikling når medlemmene ikke mobiliseres til en motoffensiv. Skal vi komme noen vei, må derfor venstresida og den delen av fagbevegelsen som ønsker å se, erkjenne at vi rett og slett må bryte med den politiske linja som føres av LO. Å bevege fagbevegelsen dit hen er et langt lerret å bleike. Men skal vi noen gang komme dit, er erkjennelse det første og nødvendige skritt.
I tillegg tror jeg samfunnssituasjonen er slik i dag at fagbevegelsen bør ta det skritt å diskutere samfunnssystemer. Jeg mener det er mer aktuelt nå enn for 30-40 år sida. På den en sida har folk det jævla bra, i Norge. Men i en rekke land har levestandarden rett og slett sunket for store deler av folket. Her hjemme har det foreløpig ikke gått så ille, men det er en utrygghet som svever som et tåketeppe over oss, en utrygghet på om vi har det like bra og jobben i behold om 5, 10, eller 15 år. Jeg vokste opp i en situasjon hvor kapitalismen blomstret. Det ser ut til at glansperioden er over. Det hevdes at vi lever i et demokrati, men de som produserer verdiene i samfunnet, arbeiderne, er utelukket fra å bestemme over det som skal produseres. Spørsmålet er om ikke kapitalismen er et fenomen som eksisterer i en tid som egentlig burde være tilbakelagt – som hører forhistoria til. Med den teknologiske utviklinga som har finni sted de siste 20 åra og den veldige produktivitetsutviklinga, er det åpenbart grunnlag for å lage et samfunnssystem hvor folk er trygge og livskvaliteten høy. En slik omveltning av samfunnet, endring til «Det gode samfunn», vil bare kunne skje med en aktiv fagbevegelse. Det er arbeidera som kommer til å være den viktigste faktoren i en sånn omveltning.

Hvilket politisk styresett er samfunnet mest tjent med, sett fra din side?
– Jeg har jo alltid, fra tidlig ungdom, vært sosialist og kommunist, jeg. Har ikke endra på det.

Foto: Christian Olstad

Kommunisme og liknende tankegods er fortsatt forbundet med grusomme handlinger, er dette fortjent?
– Fortjent og fortjent. Det er i alle fall ikke så rart at kommunisme er negativt lada all den stund at de landa som har brukt den merkelappen om seg sjøl har vært diktatoriske og ikke i nærheten av en kommunistisk samfunnsformasjon. De landa har derfor gjort stor skade mot kommunismens renommé. For det første er det ingen land som har kunnet være så framskredne at det er berettiget å betegne det som kommunistisk. Et kommunistisk samfunn er et samfunn hvor folk yter etter evne og får etter behov. I et slikt samfunn, sier det seg sjøl, må produksjonen være svært høy og effektiv, og penger vil opphøre som betalingsmiddel.
Sosialisme er et forstadium til kommunisme. Sosialisme er det systemet som overtar umiddelbart etter kapitalismen. Det drar derfor, med nødvendighet, med seg mye av de dårlig sidene ved kapitalismen, og kommer til å bruke mange år på å kvitte seg med dem. Ser vi konkret på Sovjet har det aldri vært et kommunistisk samfunn, og kunne aldri kommet dit heller, antakelig. At det gikk den gærne veien 10 års tid ette revolusjonen er heller ikke så rart. For det første blei det gjort grove feil ved at arbeiderne mista makta. En ny herskerklasse vokste fram, som en del av partiapparatet. For det andre var landet svært tilbakeliggende, industrielt sett. Antallet utdannede arbeider var svært begrensa. Lederne for revolusjonen i 1917 var av den formening at Sovjets overlevelse var avhengig av en verdensrevolusjon. Spørsmålet er om de ikke hadde rett i det.

Vi har fått med oss at du er opptatt av sport, er du et konkurransemenneske?
Terje ser spørrende på oss.
– Ja, i idrettssammenheng er jeg det, men mindre nå, i moden alder, enn tidligere.
– Du bryr deg ikke om du vinner eller bare deltar i heiscupen eller, spør Tor Erik.
– Som deltaker på pampas er det om å gjøre å vinne.
Om du diskuterer med noen a?
– Nei, det er ingen konkurranseøvelse – det er noe helt annet. Da bør formålet være å komme fram til noe fornuftig.

Du er blant annet gammel bryter, men det er mye boksevideoer i youtubefeeden din. Er boksing den råeste idretten?
– Ja, jeg er gammal bryter, nå er jeg bare gammel. Men jeg mosjonerer med å bokse. Litt seriøst må man jo ta det, da myser jeg på teknikker på youtube. Det er ingen idretter jeg er oppslukt av å følge med på. Jeg følger overfladisk med på mange forskjellige greiner.

Fortsetter du som keeper på Pampas i kommende heiscuper?
– Nei.

Du er godt kjent for dine ordtak/uttrykk. Hvilket er din favoritt?
– Er jeg det? Har ingen favoritter.

Foto: Christian Olstad

Flere ordtak har vel bibelsk opphav. Hvor religiøs er du?
– Haha, nei man må jo lese bibern når man er ateist. Bibelen og religionshistorie er viktig. Religion betyr jo jævla mye i samfunnet. Det er masse å si om religioner, men et par ting: Religioner oppstår ikke i et vakuum. Det oppstår på bakgrunn av forhold som er mystiske, uforståelige, av u-viten. Først var det naturfenomener som var uforståelige og naturreligionene oppsto. Når samfunnet ble delt inn i klasser, med herskere og undersåtter, blir det viktig å kunne forklare/forsvare undertrykkinga ideologisk. Herskerne framstilte seg derfor som representanter og med direkte kontakt med gudene. Gudene ble menneskeliggjort og ble menneskelignende vesener, og herskerne fikk gudelige egenskaper. Religionene endret seg etterhvert som samfunnene endret og utviklet seg. De borgerlige, kapitalistiske, samfunnene brøytet seg fram og vant, med vold og krig, fra begynnelsen av 1500-tallet. Disse samfunnsomveltningene trengte en ideologisk overbygning. Det var reformasjonen og den protestantiske religionen som utgjorde det fundamentet. Protestantismen, i motsetning til katolisismen, forfektet at alle individer var like overfor Gud, og brøyt med alle katolske mellomledd mellom enkeltmennesket og Gud. Det enkelte individ ble, gjennom protestantismen, oppfattet som en selvstendig statsborger, og kunne derfor bryte med det føydale systemet og starte sin egen selvstendige næringsvirksomhet, som oppkomlinger, som kapitalistiske oppkomlinger. I dagens vestlige kapitalistiske samfunn er spørsmålet om hvor verdiskapningen kommer fra det mest mystiske, kombinert med et velutviklet og høyt nivå i produksjonen av konsumpsjonsvarer – hvor det allikevel er fattigdom og kriger. Skapelsen av verdier er helt gresk. Det blir framstilt som om det kommer fra kapitalen, mens det ikke er annet enn arbeid, målt i tid, som er den skapende ild. Mystikken gjør at religionen lever videre.
Tankene – hvordan folk tenker, inkludert religion, har sitt utspring fra samfunnets basis, dvs. produksjonsmåten – forholdet mellom mennesker og produksjonsmidlene. Disse forholdene er annerledes i de borgerlige landene enn i de arabiske, som etter min mening ikke er kapitalistiske. Der er undertrykkinga mer åpen, direkte og voldelig, mindre mystisk. Religionen er derfor likeså.