Dette leserinnlegget har også stått på trykk i FriFagbevegelse.
Hovedsikringen i EØS-avtalen heter vetoretten. Med den kan vi kutte inntaksstrømmen av nye EU-direktiver.
Den andre brannsikringen er at EFTA-statene og EU har hver sin separate kurs i EØS-anlegget. EFTA-kursen skal det være umulig for EU å koble seg direkte på, uten å gå gjennom «våre» transistorer, ESA og EFTA-domstolen.
Til slutt har vi overspenningsvernet, eller beskyttelsesklausulen. Den gir oss ensidig rett til å sette deler av EØS-avtalen ut av kraft når det er i ferd med å oppstå «alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, i en sektor eller innen et distrikt».
Så hva er status?
Vetoretten, som skulle være tett knytta til mindretallsvernet i Grunnloven, har Stortinget nesten aldri brukt.
Det ryker av EØS-avtalen fordi regjeringa har begynt å tjuvkoble EU direkte på EFTA-kursen i EØS. På denne måten kan EUs jernbanebyrået ERA bli ny sjef for norsk jernbane. Vedtar Stortinget EUs jernbanepakke fire kommer nye krav om konkurranseutsetting uavhengig av hvem som styrer landet. Sikkerheten blir overstyrt av ERA.
Og hva med overspenningsvernet? Den er aldri noensinne utprøvd, det handler bare om politisk vilje til å ta nødartikkel 112 i bruk. Tida er overmoden, særlig innen luftfarten under koronakrisa. Men norske myndigheter feiger ut og lar Wizz Air fortsette. Sosial dumping skjer nå på land, til sjøs og i lufta.
EØS-avtalen er langt bedre enn et EU-medlemskap, særlig på grunn av disse tre sikringene. Men det hjelper ikke når norske regjeringer tjuvkobler og kortslutter EØS-anlegget.
LOs representantskapsmøtevedtak vedtok at reservasjonsmuligheten må brukes når EU-direktiver innskrenker nasjonale virkemidler mot sosial dumping og reduserer faglige rettigheter og velferdsordninger. Da må også LO aktivt motsette seg alle forsøk på å endre forutsetningene og mekanismene i EØS-avtalen.