26. mai 2024

SYKEHUSHEISEN

Noe av det aller viktigste på et sykehus, ved siden av pasientene, de ansatte og ikke minst portørene så klart, må jo være heisene. De er i hvert fall uten tvil noe av den viktigste redskapen for portørene. Så får vi nesten heller bare si oss enige om å være uenige om hvem eller hva det er som er det aller viktigste. Jeg tenker i hvert fall mitt...

Dette er et kapittel fra boken «Et sykehusliv – historier fra innsiden». Boken og teksten er skrevet Ole Henrik Westby, mangeårig portør. 

Heisenes uvurderlige rolle og posisjon befestes dessuten bare i dag av politikerne, som har fått det for seg at sykehus best egner seg i form av høyblokker, i skyskraperdimensjon. Såkalte signalbygg. Sykehus kan bare ikke bli store nok, tydeligvis. Eller høye nok. Koste hva det koste vil. Helt likegyldig til hva de som skal jobbe der, eller fagmiljøene, måtte mene om saken.

Jeg kan jo bare undres på hvordan de ser for seg scenario, brannsikkerhet i høyblokker stappfulle av syke, gamle og skadde mennesker, skal foregå. Jeg kan formelig se det for meg, sjansen for at disse som sitter og bestemmer og vedtar disse høyhussykehusene, selv kommer troppende opp for å bistå i evakueringen, om katastrofen skulle være så uheldig å inntreffe.

Uansett, i min jobb, om det er snakk om bygg i 2 eller 12 etasjer, så er heisene helt uunnværlige ingredienser. Skulle jeg tippe, ville jeg si at jeg kun etter noen år i jobben har tatt mer heis enn et gjennomsnittlig menneske gjør gjennom et helt liv. Heisene er nok de eneste som om mulig går enda litt mer enn oss portørene. De går – utrettelig.

Uten å «kunne heis», så kan jeg heis, for å si det sånn. En portør kan gjerne kalles for en slags «heis-hvisker.»

Bygningsmassen her består av bygg fra mange forskjellige tidsepoker, og dertil enda flere heiser fra minst like mange. Her opplever man fort at hver og en av dem har sine helt særegne personligheter, og ikke minst styrker og svakheter. Tilsynelatende også til tider med helt egen fri «vilje.» Ta det fra en som bruker heis all day long.

Etter hvert som man lærer dem å kjenne, finner man fort sine egne favoritter, som en gjerne benytter seg mer av enn andre når det passer seg. Dette gjelder hvilke ruter og veier man velger rundt om på sykehuset også. Ofte kan vi velge mellom flere veier, som alle fører til Rom. Eller dit pasienten skal, om du vil. Dette være seg ganger, overganger, avdelinger, etasjer og så klart heiser. Absolutt hele sykehuset er jo vår arbeidsplass hele dagen lang.

Det er ikke så rent sjelden at heisene må koses, kjeles og gjerne godsnakkes med. Mens andre ganger trenger de rett og slett å håndteres med en fast og kanskje til og med litt hard hånd. Vi «heis-hviskere» vet hvor og når det skal kiles og kløes for å få en dør igjen. Eller når det trengs et strengt blikk, og et aldri så lite fast og bestemt klaps – med foten.

At de alle har lynne og humørsvingninger, er det ingen tvil om. En gang opplevde jeg helt uprovosert å bli angrepet av en gretten heisdør. Den smalt hardt inn i meg mens jeg ante fred og ingen fare. Jeg skulle bare rolig gå inn i heisen. Ganske vondt gjorde det og, og jeg har ikke tall for hvor mange ganger de har gitt meg statisk støt. Mens andre ganger er jeg blitt veldig så godt behandlet, av en heis i strålende humør. Innimellom møter jeg heisdører som bare helt random på eget initiativ åpner seg, tilsynelatende helt av seg selv. Bare for å være ekstra snill akkurat i det jeg nærmer meg. Men jeg har også opplevd det motsatte, der heisen i utgangspunktet har vært i samme etasje som meg i det jeg nærmer meg. Men så, som i et nanosekund før jeg får trykket på knappen, stikker den av til en annen etasje, nærmest på trass. Så må jeg bare stå der da og vente til den har tatt en runde og under tvil kommer tilbake.

Det har vært situasjoner der jeg bare har klødd meg i hodet, og virkelig undret på om jeg har vært med på skjult kamera eller noe. Eller om jeg begynner å bli litt sprø. Heisene kan lett forandre personlighet fra en dag til en annen, eller over tid. Jeg husker det var en periode at en heis ikke ville gå dersom man var alene i den. Den eneste måten å få den til å lyde på, var at en måtte stå med ryggen mot utgangen og ansiktet inn mot endeveggen. Nærmest kline seg helt inn oppetter innerst i et av hjørnene, helst balanserende på en fot. Det kunne variere hvilket av hjørnene en måtte stå i, alt ettersom når på døgnet det var. Man måtte bare prøve seg litt frem for at dørene endelig skulle gå ordentlig igjen og heisen under tvil begynte å gå. Dette kan umulig ha sett særlig klokt ut, og hadde ikke forundret meg det minste om dette var en del av skjult kamera. Det hadde vært mye raskere å ta trappen…

For oss som «kan» heis, er det få ting som er mer funny enn å se folk som går av i feil etasje. Enkelte bare strener ut av heisen, tilsynelatende helt i sin egen verden, i ubevisst hellig overbevisning om at de er i riktig etasje. Jeg, med mitt trente øye, ser feilen raskt. Dels fordi jeg jo så klart har begått denne feilen selv, en gang eller ti, skal jeg være pinlig ærlig.

At folk går av feil etasje opplever jeg oftere enn man skulle tro, og det skjer med både ansatte som innsatte, eller besøkende. Jeg sier som oftest ifra.

Men noe av det mest irriterende vi portører vet om, er alle disse kronidiotene som tror at heisen kommer fortere hvis de trykker på begge knappene, for både opp og ned. Nei, den kommer ikke fortere. Og ja, dette er grunnen til at man plutselig må bli med på en heisatur opp, når man egentlig skulle ned. Og hva tror du skjer når heisen går ned igjen? Da stopper den jo i samme etasje på veien ned igjen, fordi du trykket på nedknappen også.

Kanskje ikke verdens undergang akkurat, men det er irriterende mange som gjør dette. Gi meg tålmodighet og styrke. Det er nesten til å få magesår av for oss som bruker heisene så mye som vi gjør. Skal du ned, ja så trykker du én gang på nedknappen, og så kommer heisen når det er din tur. Verre er det ikke.

Fisens rette hen

Av og til når en går inn i en heis, er det akkurat som å gå rett inn i et parfymeri, eller i taxfree-avdelingen for kremer og godlukt. Lukt kan henge igjen lenge etter at en person eller flere har brukt heisen, og det er ikke alltid det er lukten av roser og syriner som henger igjen der inne, for å si det sånn. Noen ganger kan det være som å gå rett inn i en nyåpnet pose med cheezdodles, og det er nok av håndverkere, med eller uten «eksotiske» pass, rundt om på sykehuset til å etterlate seg litt av hvert av heller «spennende» odører i heisene.

Men hvem var egentlig fisens rette far, eller mor, eller donor fra Danmark… For apropos odør av ymse slag: Hvis man en sjelden gang føler for å «leve litt», og da mener jeg virkelig få hjertepumpen til å gå og spenningsnivået i arbeidshverdagen til å heve seg noen solide hakk, da kan man bare slippe en kjempefis, mens man er alene. Hvis fisen lukter, ja så er det jo bare å leve i spenning om heisen skulle stoppe og noen andre kommer på før du selv får sneket deg usett ut. En slags heislivets russisk rullet. – Dette har jeg fått høre av en venn, lover…

Ellers, mens vi allikevel er i gang, så er de «beste» eller «tryggeste» stedene å fise på jobb, rett ved eller i nærhet av grønn sone. Her er det som regel lufttrykksforskjell, slik at fisen forsvinner fortere enn ledelsen før lunsj på fredager. De som vet, de vet, dere andre får pent bare leve i uvissheten. For som alle vet, er det jo ikke sunt å holde inne på en fis, eller en rap, eller en dårlig vits.

Jeg snakket med en pårørende en gang jeg trillet en pasient. Vedkommende hadde jobbet som heismontør ved dette sykehuset før, og i kommunen i mange år. Hen kunne velvillig fortelle om hvor utrolig det var å være vitne til i jobben sin, hvordan politiske administrasjonsbygg ble rustet opp og prioritert fremfor sykehus og særlig gamle- og sykehjem. Dette føltes pinlig, og var til å bli aldri så lite frustrert over, fortalte hen velvillig mens vi gikk.

Ved en annen anledning, var det pasienten selv som kunne fortelle meg at hen jobbet med montering og vedlikehold av heiser. Denne pasienten kunne bare bekrefte hva den pårørende hadde fortalt meg om heiser i det offentlige. I bygninger der det er og jobber politikere, der var det kun det nyeste og beste som gjaldt, mens i helsevesenet ble det bare gitt blanke i kvalitet.

Hen kunne videre fortelle at i privat sektor brukte man ikke tid på å flikke på gamle og utdaterte heiser slik man gjør i helsevesenet, der man holder liv i heisene med skyhøye utgifter til reparasjon og vedlikehold. I næringslivet bare river de ut det gamle og utdaterte, får jobben gjort, og setter inn ny kvalitet som vil lønne seg i lengden.

Kapittel slutt. 

Siste artikler

Arbeidstilsynet skal kontrollere arbeid med helsefarlig steinstøv

Arbeidstilsynet vil i sommer utføre tilsyn i utsatte bransjer, hovedsakelig i bygg og anlegg, for å kontrollere om det forekommer at arbeidere blir eksponert for kvarts. Vi vet at arbeidstakere daglig blir utsatt for kvartsholdig steinstøv, som kan forårsake lungekreft, allergi og KOLS.

RESULTATET FRA URAVSTEMNINGEN ER KLART

Da uravstemningen i tariffoppgjøret på heisoverenskomsten ble avsluttet torsdag den 23. mai var det klart at et stort flertall av medlemmene godkjenner det fremforhandlede forslaget.

DU KAN NÅ AVGI DIN STEMME

Den 8. mai ble det enighet i forhandlingene på heisoverenskomsten. Frem til 23. mai kan alle medlemmer si hva de mener om resultatet ved å avgi sin stemme.

ENIGHET I TARIFFOPPGJØRET

Etter tre dager med forhandlinger ble det onsdag kveld enighet med arbeidsgiverne i tarifforhandlingene på heisoverenskomsten.
2,501FølgereLik
1,063FølgereFølg
44AbonnenterAbonnér
X