I Debatten på NRK, tirsdag 25.02.2025, var temaet amerikansk gjeld, i form av statsobligasjoner. Overskriftene som fulgte i etterkant var: «da blir det bekmørkt, du vil ikke tenke på det engang». Det refereres til debattant, tidligere hegdefondforvalter, økonom og statsviter Peter Warren. Det mørket han omtaler, er mørket som skulle følge dersom store land, fortrinnsvis Kina, skulle ønske å selge seg ut av USA. Kina, og endel andre land inkludert Norge, har nemlig milliarder av dollar knyttet opp i amerikanske statsobligasjoner. At dette skulle bli tema nå, har igjen med eskalerende, bøllete, og kanskje litt lunefull retorikk fra mister Trump å gjøre.
Det ble så redegjort for en tillit til det amerikanske pengesystemet som daterer 250 år tilbake til da USA sin første finansminister ved navn Alexander Hamilton holdt sitt ord, tross et mer fristende alternativ. Denne tilliten har sågar smått om senn satt den amerikanske økonomien i det lykksalige førersete den har hatt i lange tider. Problemet nå er at hvis for eksempel Kina skulle ville ha pengene sine, av ovennevnte grunner, så er det ikke nødvendigvis «alltid en kjøper» i slike transaksjonssammenhenger, og USA har ikke dekning til å bla opp disse dollarene.
Det foreligger en haug med teknikaliteter jeg ikke er kompetent til å ta tak i, og det er heller ikke poenget. Poenget er at dette potensielle økonomiske skredet vil treffe oss alle, ettersom renta i USA er knyttet direkte opp mot verdien på disse statsobligasjonene. Og renta her til lands er igjen knyttet direkte opp mot den amerikanske renta. Videre er derfor kronekursen utsatt, ettersom valutakursene jo bare er en øyeblikkelig sammenligning av tillit og makt to nasjoner imellom. Det er en hel masse abstrakte størrelser som påvirker hva det koster å skru på lampa på badet, eller å bake et forbanna brød! Og dette igjen summeres opp med ordet TILLIT, som jo hele det økonomiske systemet er basert på.
Dette med pengenes nødvendige tillit er ganske finurlig, at krona er like avhengig av at mennesket tror på den, som en Gud er. Kronene dine har ingen verdi om ikke jeg tror at jeg kan få byttet den videre i noe som kan brukes til noe. Før var i det minste landets beholdning knyttet opp i et kvantum gull som lå oppbevart et sted – noe som gikk god for rikdommen på en måte. Nå er det kun knyttet opp i enigheten om at det holder mål som et mellomledd i byttehandler.
Det er altså denne tilliten her, amerikansk først og fremst, som står på spill. Og ifølge de skarpest skodde økonomene, Fredrik Solvang og redaksjonen fant, så kan vi stå ovenfor en krise. Samstemt var de om det, men det var vedkomne fra Financial Times i London som omtalte det hele som en sprekkeferdig boble. Alle disse skarpskodde økonomene er altså enige om at systemet har helt åpenbare mangler, og nå slår sprekker. De bruker tilnærmet Marx´ bilde på et en skapning som vokser ut av sin egen kapasitet.
Ingen, ikke en gang Fredrik Solvang (som alltid har et kritisk spørsmål på lur), stiller spørsmål ved systemet! Er det ikke en gang et alternativ at systemet kan ha svakheter? Det meste i samfunnet blir kvalitetssikret på en eller annen måte. Ikke at det ikke tok noen liv for å kvitte seg med blybensinen eller freongassen (som samme mann i god tro innførte), men metoden var utgått og ufornuftig, og ikke minst forgjengelig, så vi fant andre løsninger. Det stod selvfølgelig (sannsynligvis?) noen idioter og forsvarte både føydalismen og slavesamfunnet. Særinteresser er sterke, men sammen gikk vi videre. Man kan nesten bli paranoid av at ingen, in-gen, stiller spørsmål ved hvorvidt keiseren kanskje står der splitter naken?
Uføret med dette kompliserte systemet er snart parodisk idiotisk – det har blitt så komplisert at du kan invitere en masse fagfolk, uten å fullstendig kunne få menigmann til å forstå brøkdelen av det. På toppen av dette så er det helt åpenbart at systemet tillater en enorm sentralisering av rikdom, på bekostning av milliarder av mennesker, som lider i kriser som hunger. Ikke la meg starte på utbyttingen av mennesker engang. Når man i tillegg tenker på alt det unødvendige som blir produsert, utelukkende fordi profitt er den store driveren til de aller fleste bedrifter, så begynner det å bli mange treerfeil.
Som om ikke det holder, gjør jo systemet produksjon av våpen og krigsmateriell til ypperlig business. Det står NAMMO i panna på hopperne, og det står NAMMO på granatene som tar barneliv på Gaza. Idiotien er endeløs. Allikevel står politikerne stolte som konfirmanter og skryter av veksten vi har oppnådd, eller skal få til.
Økonomiske interesser eller ei, det må da vel gå an å stille spørsmål ved dette systemet, som av nødvendighet må vokse. Vi, vår art, har jo spist for meget med kake, og trenger jo tross alt helst å ikke vokse. Bare det at alt må vokse strider jo med en av de store utfordringene av vår tid. Klima- og miljøproblematikken trenger at vi nedskalerer, men systemet – les kapitalismen, altså den måten vi produserer det vi trenger, og ikke trenger, er avhengig av å akselerere. Råvaren til å løse all verdens mat- og energibehov eksisterer jo her på moder jord, vi må bare distribuere den med fornuft i stedet for veksttvang. Men ikke en gang de som studerer den dritten tenker på å sette spørsmålstegn ved det. Vi vasser bare rundt her med for lange armer og for stor appetitt, og godtar det som om det var en naturlov. Jeg runder like greit av med en linje stjålet av Greta Thunberg, «Om løsninger innad i systemet er så vanskelig å finne, burde vi kanskje se på selve systemet». Takk for meg!
