«Venstre vil at Norge skal bli medlem av EU og delta aktivt i utviklingen av et tryggere, grønnere og mer rettferdig Europa,» kan vi lese på Venstres hjemmeside. Men tryggere, grønnere og mer rettferdig for hvem? Er det arbeidstakere, fagorganiserte og velferdsstaten de snakker om? Eller er det markedet og næringslivet som vil komme best ut av et medlemskap?

De fire friheter

EU som prosjekt er, og har alltid vært, grunnleggende kapitalistisk. EUs traktater, politikk og den økonomiske strukturen er gjennomsyret av markeds- og nyliberalistiske trekk. EU ble ikke bygget på en ide om et felles velferdsprosjekt, men på ideen om et felles marked. Roma-traktaten fra 1957 slo fast at fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skulle være bærebjelken i unionen. Dette er de såkalte fire friheter, som nærmest kan regnes som EUs hellige skrift.

Frihet og fri bevegelse høres i teorien alltid fint ut, men i praksis betyr det at markedet prioriteres fremfor demokratiske beslutninger. Statlig styring og regulering (for eksempel av boligmarkedet) blir begrenset, fordi det kan «hindre konkurranse», og offentlig sektor presses til konkurranseutsetting og privatisering (les: foretaksmodellen).

Nyliberalisme

Fra 1990-tallet og fremover har EU vært en stadig mer tydelig motor for nyliberal reformpolitikk, som kutt i offentlige budsjetter, pensjonsreformer, lønnsreduksjoner og liberaliseringsdirektiver som i jernbane-, post- og energisektoren.

EU prioriterer konkurranse framfor solidaritet, privatisering framfor offentlig styring, og næringslivets behov framfor arbeidsfolkets trygghet. Og det stopper ikke ved fine ord i traktater – det er praksis. Under finanskrisen ble det innført kuttpolitikk over hele Sør-Europa, og faglige rettigheter er stadig blitt undergravd, senest i Viking Line- og Laval-dommene, hvor streikeretten ble underordnet profitten.

EU-kommisjonen står i stor grad for den gjennomførte politikken i EU – en ikke-folkevalgt del av EU med stor makt. Kommisjonen fungerer som en teknokratisk forvalter av markedets interesser. Den økonomiske friheten til bedriftene i EU er viktigere for EU enn om arbeiderne som jobber i samme bedrift har en lønn de kan leve av.

Tjeneste- og vikarbyrådirektivet er også gode eksempler på at det er markedet som er viktigst for EU. Begge direktivene har bidratt til sosial dumping, og særlig i lavtlønte yrker. 

Høyrevridd Europa

I tillegg til å være et nyliberalt prosjekt, driver dagens EU også og flørter med skumle høyrepopulistiske krefter. Ytre høyre har stor innflytelse i flere medlemsland som Ungarn, Polen, Italia og Frankrike. Og det gjelder ikke bare nasjonalt – disse kreftene har fått fotfeste i EU-parlamentet og kan være med å påvirke den videre kursen til hele unionen. Dette er de samme kreftene EU-tilhengere mener EU skal beskytte oss mot. 

Venstresiden i Europa

Her hjemme blir ofte nei-siden stemplet som reaksjonære og – sett fra resten av Europa – ensomme. Men store deler av den øvrige venstresiden i Europa deler den samme prinsipielle motstanden som nei-siden her hjemme. Mange i britiske Labour, særlig de fra fagbevegelsen, støttet Brexit. Det betyr ikke at de ønsket seg den Brexit-varianten de faktisk fikk, som ble kuppet av høyreekstreme krefter og brukt til å svekke arbeidstakerrettigheter og skape uro.

I Hellas, Spania og Italia er venstreradikale og sosialistiske partier kritiske til EUs økonomiske tvangstrøyer og sosial dumping – og det handler om det samme for dem som nei-siden her hjemme; arbeiderklassens vilkår forvitres stadig mer i et system som alltid setter markedet først.

Fred, frihet og demokrati

EU-tilhengere mener EU er et verdifellesskap som kjemper for fred, frihet og demokrati, og fremhever klimakrisen, pandemier og migrasjonsstrømmer som viktige grenseoverskridende kriser som trenger internasjonalt samarbeid. Og det er det lett å være enig i, men selv i kriser vil det alltid være markedsinteressene som vinner i et nyliberalistisk system. Det kommer vi ikke utenom, og dermed er det til syvende og sist de løsningene som gagner kapitalen og de store selskapene som blir prioritert, mens arbeidsfolk må ta støyten.

I en tid hvor forskjellene øker, rettigheter presses og klimakrisen krever rettferdig omstilling – da er det ikke flere markedsdirektiver vi trenger. Da trenger vi mer folkestyre, ikke mindre. Mer fellesskap, ikke friere konkurranse.

Norge og EU

Vi er allerede bundet til mye av EU-systemet via EØS-avtalen. Et fullt medlemskap vil gi oss enda mindre demokratisk kontroll. EU er ikke en felles velferdsstat, men et marked. Vår egen velferdsmodell – som allerede er i ferd med å bygges ned – må for all del beskyttes i enda større grad. Med mer makt til EU vil den garantert forvitre.

Urolige tider er ikke et argument for å bli med i EU. EU er ikke løsningen. Det er en del av problemet.