Først og fremst; hvorfor skjer dette? Her er noen hovedgrunner:

• Misnøye med venstresida: Når strømprisene eksploderer, matprisene stadig stiger, og renta aldri går ned, er det ikke rart at noen ser seg om etter alternativer. Mange føler at dagens regjering ikke leverer bra nok, og da er det fristende å gi Frp en sjanse – særlig når de lover lavere avgifter og mer penger på bankkontoen.
  
• Global trend: Over hele Vesten har venstresida mistet oppslutning blant arbeidere, særlig menn. Noen peker på sosiale medier, kulturkrig og identitetspolitikk som årsaker. Frp presenterer seg som en motvekt til dette, og da er det noen som lar seg lokke. 
  
• Frps politiske budskap treffer noen nervepunkter: Folk liker lavere skatter, billigere bensin, færre bomstasjoner og strengere innvandringspolitikk. Frp er gode til å snakke direkte til frustrasjonen mange føler i hverdagen. Også når det gjelder svært trivielle ting. I motsatt fall kan Rødt og SVs kamp mot den «rasistiske» benken på Tøyen i Oslo bidra til å irritere folk over til høyresiden. 

Dårlig match

Så, det kan være fristende å teste Frps politikk når du ser på bankkontoen din etter å ha betalt strømregninga, eller blir irritert på venstresidas ekstreme oppheng i symbolsaker som ikke angår deg i det minste. Men ser vi på deres faktiske politikk for arbeidslivet, blir det fort åpenbart at det er lite logisk for en arbeider å stemme på Frp eller andre partier på høyresiden.

Frp har flere ganger foreslått å fjerne fagforeningsfradraget for fagforeningskontingent. Dette er et direkte angrep på organisering, fordi det gjør det dyrere å være medlem i en fagforening. Videre har Frp kjempet for mer midlertidige ansettelser og mindre reguleringer, noe som svekker stillingsvernet og skaper mer utrygghet i arbeidslivet.

Frp stiller seg kritiske til tariffavtaler, og har særlig vært motstandere av allmenngjøringer – en ordning som kan sørge for at utenlandske arbeidere mottar en minstelønn det faktisk går an å leve av. Det er vanskelig å forstå dette som noe annet enn at Frp ønsker sosial dumping hjertelig velkommen, noe vi må anta de aller fleste av våre medlemmer vil jobber hardt for å forhindre.

I tillegg er Frp en av de ivrigste støttespillerne til tvungen lønnsnemnd – som vi jo vet undergraver streikeretten – selve ryggraden i fagbevegelsen.

Frp elsker også privatisering. Dersom Frp hadde fått bestemme, ville alt fra veibygging til eldreomsorg blitt satt ut på anbud, noe som ofte fører til at tariffavtaler forsvinner, pensjonsrettigheter svekkes, og arbeidsvilkårene for de ansatte blir dårligere. 

Høyresidas frihetsbegrep

Nylig kunne vi lese at The Washington Post fra nå av kun skal publisere meningsytringer som støtter «det frie markedet» og «personlig frihet». Det var eieren av avisa, Jeff Bezos, som kom med kunngjøringen. 

Det frie markedet og personlig frihet, som hyperkapitalisten Bezos snakker om, bør være kjente stikkord for Frp og deres velgere. Både Høyre og Frp snakker mye om frihet, og særlig det de kaller personlig frihet, og frihet til å velge. Betyr det at partier som Rødt, SV og Arbeiderpartiet – altså venstresida – ikke er opptatt av frihet? 

Svaret er selvsagt nei, men her har venstresida noe å lære av høyresida. For det er nok mange som tenker at frihet er høyresidas greie, mens venstresida er mer opptatt av likhet. Sånn er det jo egentlig ikke, men det er forskjell på hvordan høyre- og venstresida tenker om frihetsbegrepet. For Frp og andre borgerlige partier handler frihet om å ta frie valg ut ifra den situasjonen du befinner deg i. Men det Frp og andre borgerlige partier sjelden snakker om, er den individuelle demokratiske friheten. Magnus Marsdal forklarer det godt i Klassekampen: 

«Når Bezos snakker om «personlig frihet», mener han din frihet til å spille kortene du har fått utdelt slik du selv vil, enten du er rik, fattig, hvit, mørk, kristen eller muslim. Dette er viktige friheter som mennesker har blødd og dødd for. Det Bezos ikke snakker om, er den høyere friheten til også bestemme spillereglene. Han snakker ikke om individenes demokratiske frihet.

Klassisk liberalisme fra 1800-tallet tilkjente allmuen den lavere, private friheten til å velge hvordan man tilpasser seg omstendighetene, men ikke den demokratiske friheten til å forme dem. Dette var en høyere form for frihet, forbehold høyerestående menn. Høyre stemte imot allmenn stemmerett. 

Med god grunn. Det er nemlig stor forskjell på de økonomisk overordnas frihet til å dominere og de underordnas frihet fra dominans. Som er det vi oppnår gjennom regulert arbeidsliv og sterke velferdsrettigheter – vi har endret spillereglene. Det er forskjell på frigjøring via folkestyret, som var veien arbeidsfolk måtte gå, og frihet fra folkestyret, som er milliardærenes kampsak. På 1800-tallet bare nektet de oss stemmerett, rett og slett. I dag tar forakten for folkestyret andre former. Elon Musk med sin motorsag mot offentlige utgifter er én. Jeff Bezos’ holdning til meningsmangfold er en annen.» (Klassekampen 4. mars 2025)

Arbeiderklassen og ideologi

Til slutt koker det dermed ned til et spørsmål om ideologi. Og er du en del av arbeiderklassen er sjansen stor for at du – i fornuftens navn – ikke bør stemme på partier på høyresiden. Så er spørsmålet hvem som passer inn i den såkalte arbeiderklassen. 

Tidligere var det industriarbeidere og håndverkere, men i dag er grensen mellom arbeiderklasse og middelklasse mer uklar. En lærer eller sykepleier har høy utdanning, men også en sjef, tariffavtale og behov for fagforening – i motsetning til en advokat med egen praksis eller en toppleder.

I bunn og grunn: Hvis du jobber for lønn, har en sjef og trenger fagforening for å sikre rettighetene dine, er du trolig en del av arbeiderklassen, uansett utdanning.

Når man søker opp forskjellen i ideologi mellom venstre- og høyresida, får man ofte høre at venstresida står for mer stat og fellesskapsløsninger, mens høyresida vil ha mer marked og individuell frihet. Det høres kanskje bedre ut med «frihet» enn «fellesskap», men spørsmålet er hva frihet egentlig betyr.

Venstresiden (Ap, SV, Rødt) bygger på sosialdemokratiske og sosialistiske ideer. De vil ha en aktiv stat som sikrer velferd, sterke fagforeninger og progressiv beskatning. Høyresiden (Høyre, Frp) ønsker mindre statlig innblanding, lavere skatter og mer marked.

Mens høyresiden ser frihet som fravær av statlig kontroll, mener venstresiden at ekte frihet krever trygghet og muligheter. Uten gratis utdanning, rettigheter i arbeidslivet og en sterk velferdsstat, har ikke alle reelle valgmuligheter. Store selskaper og arbeidsgivere kan begrense friheten like mye som staten – gjennom lave lønninger, usikre jobber og dyre helsetjenester.

Ekte frihet handler ikke bare om hva staten lar deg gjøre, men om hvilke muligheter du faktisk har.

Det er stortingsvalg i september, og heldigvis er det frie valg i Norge – så uavhengig av om du stemmer Rødt, Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet, er du alltid velkommen i fagbevegelsen, selv om noen partier kanskje er mer logisk å stemme på for deg som arbeider, enn andre. Og neste gang du hører en Frp-politiker snakke varmt om «arbeideren i gata», husk at det også er de som vil gjøre det lettere å ansette deg midlertidig, svekke streikeretten din og gi sjefen din mer makt.