Ramunas Gudas fra Litauen var 21 år da han skadet seg stygt på en byggeplass i Bærum i 2013. Så fort han var i stand til å forlate sykehuset, sørget arbeidsgiveren for utskrivning og hjemreise. Før noen begynte å melde ulykken og skaden til Arbeidstilsynet og NAV. Det nok nesten ett år for de som ville hjelpe han å finne ut hva han het og hvor han bodde. Og dermed ville han vel få erstatning???
I Norge har vi lovbestemt yrkesskadeforsikring. Men arbeidsgiveren hadde ikke tegnet yrkesskadeforsikring. Det så likevel ikke håpløst ut, for daværende Arbeidsminister Robert Eriksson sa følgende i Stortingets spørretime i 2014:
«Med hensyn til oppfølging av arbeidsgivers plikt til å tegne yrkesskadeforsikring, har jeg innhentet informasjon fra Justis- og beredskapsdepartementet, som er rette fagdepartement på området. Plikten til å tegne yrkesskadeforsikring følger av yrkesskadeforsikringsloven. Plikten påhviler i utgangspunktet arbeidsgiver. Yrkesskadeforsikringsloven er en privatrettslig lov, og det er ingen offentlig myndighet som har som oppgave spesielt å påse at plikten til å tegne yrkesskadeforsikring overholdes. Skadelidte arbeidstakere er imidlertid sikret ved lovens § 7 som bestemmer at dersom ingen forsikringsgiver er ansvarlig i tilfeller der det skulle ha vært tegnet yrkesskadeforsikring, svarer de forsikringsgivere som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven, i fellesskap for arbeidstakerens tap. Forsikringsgiverne er solidarisk ansvarlige. Er det utbetalt forsikring etter denne bestemmelsen, kan forsikringsgiverne kreve regress hos den uforsikrede arbeidsgiveren. Plikten til å tegne yrkesskadeforsikring er for øvrig sanksjonert med straff.»
Dermed ble saken meldt til de som i fellesskap skulle dekke arbeidstakerens tap. Da begynte problemene for alvor. Og problemet het EØS-avtalen. Forsikringsselskapene hadde funnet fram til EUs trygdeforordning 883/2009 og gjennomføringsforordningen 987/2009. De slår fast at en arbeider bare skal omfattes av ett lands trygdebestemmelser. Hvis man er utsendt arbeidstaker fra Litauen, så er det Litauens trygdebestemmelser som regler.
Men kravet var ikke at Ramunas skulle få trygd. Kravet var at han skulle få yrkesskadeerstatning. Hvordan henger dette sammen?
Jo, norske politikere forsøker ofte å være flinkest i EU-klassen selv om vi ikke er medlem. De har knyttet retten til yrkesskadeerstatning til EUs trygdeforordning. Hvis du anses å være omfattet av et annet lands trygdebestemmelser, så mister du samtidig tryggheten som ligger i at Norge har lovbestemt yrkesskadeforsikring. Det kan være farlig å arbeide i Norge hvis du kommer fra et EU-land.
I tre år har det nå vært professor- og advokatmat om Ramunas var omfattet av norsk eller litauisk trygdebestemmelser på ulykkesdagen. Utfallet vil avgjøre om han får en erstatning som kan dekke hans livsbehold fram til pensjonsalder, eller om kravet blir avvist, og han og familien må leve i fattigdom hele livet.
Slik er virkeligheten for mange som skaper verdier på norske byggeplasser. De er underbetalt, og blir ofte satt til det farligste arbeidet. Arbeidsgiveren kan vise til EØS-avtalen, og nekte å tegne yrkesskadeforsikring. Hvem har råd til tre år med advokat for å bestride det? Dermed risikerer man å ende opp som arbeidsuføre og uten erstatning.
Flere representanter for Fagbevegelsen har lagt fram krav til Justisdepartementet om en regelendring, slik at alle som arbeider i Norge skal omfattes av lovbestemt yrkesskadeforsikring, uansett nasjonalitet. Kravet ble avslått.
