Helt fram til 1980-tallet var sosialpolitikken bygd på at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Fra 80- og 90-tallet fikk andre klasseinteresser dominere i Arbeiderparti-ledelsen. Nå skulle trygdene brukes til å styre arbeidskraften. Det endret sosialpolitikken.
Denne helomvendingen endret også folks oppfatninger om trygd: «Av politiske og økonomiske grunner har alle lands myndigheter innenfor OECD-området ledet folkemeningen i retning av et negativt syn på velferdsstaten og de stønadsavhengige. Det synes også å være tilfelle for de skandinaviske lands vedkommende, og henger sammen med et paradigmeskifte i økonomisk teori med større vekt på tilbudssiden i arbeidsmarkedet og incitamentsproblemer», skrev professor Knut Halvorsen. (Søkelys på arbeidsmarkedet 1/ 2005).
«Større vekt på tilbudssiden» betød større vekt på «arbeidskrafttilbudet» i markedet. Flere måtte søke lønnsarbeid. Om de fikk jobb eller ikke, ble mindre viktig. Etterkrigstidas politiske enighet om at arbeidsløshet var et samfunnsansvar, ble avløst av en like bred politisk enighet om at trygdesøkerne egentlig var arbeidssky. Arbeiderpartiregjeringen som la fram Velferdsmeldinga i 1995 (St.meld. nr. 35 1994–95), sa at de ville gjøre arbeid til førstevalg.
Dermed sa de indirekte at trygdesøkere foretrakk trygd framfor arbeid. Særlig bittert var det nok for mange som trengte trygd, at det var Arbeiderpartiets ledere som snakket slik.
Arbeidslinjas slagord – «Det skal lønne seg å arbeide» – lånte de fra Margaret Thatcher, Englands statsminister 1979–1990. Hun sa det slik: «Work shall pay more than benefits». Det skulle ikke skje ved å heve lønningene, men ved å kutte stønadene. Arbeidslinja bygger på det gamle prinsippet om «lavere attraktivitet» som har kjennetegnet overklassens sosialpolitikk gjennom århundrer. I en rapport fra 1834 om fattiglovene i England (Royal Commission for Inquiring into the Administration and Practical Operation of the Poor Laws), er det gjengitt slik: – Den første og viktigste av alle betingelser (…) er at den understøttedes stilling (…) ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse. Da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm beskrev Ap-regjeringens sosialpolitikk i Klassekampen 4. april 2011, var det som å lese den snart to hundre år gamle engelske rapporten. Jeg lurer fortsatt på om hun visste hvor hun hadde det fra:
«Det første (prinsippet) er at de økonomiske stønadene personen mottar skal være lavere enn de laveste lønningene i arbeidsmarkedet.»
Politikk som bygger på fordommer er dårlig politikk. Stortingsvedtaket i desember 2016 om forlenget etterlønnsperiode «i særlige tilfeller» brøt med arbeidslinja og overklassens fordommer om at arbeidsløse er arbeidssky. Derfor var det et godt vedtak, det skulle bare vært utvidet til å gjelde andre arbeidsløse også. I stedet ble det droppet fordi folk forståelig nok reagerte på forskjellsbehandlingen.
I over tjue år har Arbeiderpartiet frontet arbeidslinja. Men på landsmøtet i april 2017 var det et lite jordskjelv. Salen vraket et forslag fra partiledelsen om å kutte perioden for arbeidsavklaringspenger for personer født etter 1990, fra maksimalt fire til to år. Nestleder Hadia Tajik mente at kutt i stønadsperioden var viktig for å få flere unge i arbeid, men landsmøtet trodde ikke at stønadskutt ville hjelpe ungdommene. De trodde ikke på arbeidslinja.
Er medlemsopprøret mot arbeidslinja omsider i gang?
