Heming Olaussen
Olaussen er tidligere leder i Nei til EU og mangeårig SV-politiker.

Noen fakta om EØS-avtalen:

  1. Den har en oppsigelsesklausul. I artikkel 127 i EØS-traktaten heter det at «hver av partene i denne avtale kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst 12 måneders skriftlig varsel til de andre avtalepartene».
  2. En slik ensidig oppsigelse fra en av partene gjelder absolutt. Det gjelder ingen vilkår. Man behøver ikke å presentere noen begrunnelse. En oppsigelse legitimerer ingen mottiltak eller sanksjoner mot en part som benytter seg av sin rett.
  3. Ved oppsigelse av EØS opprettholdes frihandelsavtalen av 1973. Denne sikrer tollfri adgang begge veier for alle industriprodukter.

Tollfrihet for industriprodukter er en viktig, men ikke tilstrekkelig betingelse for videre samhandel og samarbeid mellom Norge og EU etter en oppsigelse av EØS.

Når det gjelder fisk, vil begge parter ha interesse av å videreføre dagens regime som stort sett har null-toll for de fleste fiskeslag. WTO-regelverket forbyr innføring av nye, høyere tollsatser. Dessuten bearbeides mye av fisken i EU, så både europeiske firmaer og forbrukere har interesse av en lav toll på fisk. EU har et enormt underskudd på fisk for egne forbrukere, så Norge kan forvente å selge svært mye fisk også uten EØS. Det samme gjelder for gass. Der er dessuten leverings-alternativet Russland, så en kan trygt regne med at EU vil være et stort marked for norsk gass (til bl.a. tyske husholdninger) i årevis framover. Også med økt fokus på miljø og klima.

Det springende punktet vil være handel med tjenester. Dette er den største delen av den moderne økonomien, og viktig i EØS. Det er her argumentet om EUs evt. vrangvilje og vilje til å «straffe Norge» kommer inn, kfr. Brexit. Til det er å si følgende:

  1. Også her har EU handelsoverskudd med Norge. Det vil være et økonomisk sjølmål av EU å nekte å inngå en bilateral handelsavtale med Norge – det vil gå ut over mange arbeidsplasser i EU. Jeg tenker at EU er en rasjonell aktør som kjenner sine egeninteresser. De vil ønske å handle med et Norge som har verdifull know-how, viktige og etterspurte varer, gass, fisk, metaller, mineraler, og en kjøpekraftig befolkning.
  2. Sammenlikninga med Brexit halter kraftig. Forhandlingene om Brexit var prega av et EU som la vrangsida til, av hensyn til frykten for konsekvensene. Hvis britene fikk en for god avtale, ville det kunne få ringvirkninger til andre EU-kritiske medlemsstater (Ungarn, til dels Tsjekkia, Hellas). De ville se seg om etter en tilsvarende gunstig avtale. Det gjør de ikke nå. En norsk uttreden av EØS ville få minimale ringvirkninger. Islands og Liechtensteins økonomier er av lilleputt-størrelse. Kanskje ville det i tillegg være aktuelt å forhandle sammen med Sveits. Da ville de fire EFTA-landene representere en av de viktigste økonomiske samarbeidspartnerne til EU.
  3. EU inngår nye handelsavtaler hele tida. Med Canada, Japan, Korea etc. etc. Alle uten EØS, men med ordinære tvisteløsninger basert på forhandlinger – det normale i internasjonalt samarbeid. Det er Norge som frivillig har gått med på et EØS-regime. Norge kan frivillig tre ut.

Vårt alternativ er altså en tosidig, balansert handels- og samarbeidsavtale med EU. En slik avtale vil gjenreise norsk demokrati, sterkt begrense EUs innflytelse i Norge, men sikre samhandel mellom to likeverdige parter. Det er den saklige tilnærminga. Den står seg mot de voldsomme overdrivelsene og skrekkscenariene fra norsk høyreside.