Medskribent: Olle Andersson

Sverige hadde en gang verdens mest regulerte arbeidsliv. Organisasjonsgraden var høy, og bedriftene samarbeidet med fagforeningene. Dette ble aktivt støtta opp under av de sosialdemokratiske regjeringene, med folk som Olof Palme (Sveriges statsminister 1969–76 og 1982–86). Men dette byggverket var ikke solid. Fagforbundene var bygd opp om mange heltidsansatte, og det var lite aktivitet i mange av fagforeningene. Tariffoppgjørene ble vedtatt på toppen, uten uravstemning. Kampkraften for å forsvare det man hadde var for svak.

Markedsliberalisme

På den andre siden var bedriftseierne urolige for profitten. De sendte misunnelige blikk til EU, der markedsliberalismen økte de økonomiske ulikhetene i stort tempo. De ville svekke fagforeningene, og de ville ha en høyreregjering som førte ordentlig høyrepolitikk, og frigjorde seg fra den sosialdemokratiske tvangstrøya. De rikes opprør var i gang. De borgerlige partiene drev på for å få Sverige med i EU, sammen med høyrekrefter i ledelsen det sosialdemokratiske partiet.

Etter valget i 1991 ble høyremannen Carl Bildt statsminister. Karensdager ved sykefravær ble innført. Men like viktig som handlingene var praten. Arbeiderklassen måtte forstå at landet var i krise, og lønnskostnadene måtte ned. Dette budskapet ble ført videre av sosialdemokratiske regjeringer fra 1994 og utover. Helt fra 90-tallet og fram til i dag har arbeiderklassen gått på nye nederlag. Sosial dumping er utbredt. Fagforeningene har prøvd å slåss mot det, vunnet noen seire, men også fått noen alvorlige knock-out tap.

Blokade i Vaxholm

Spesielt viktig var kampen om tariffavtale på byggeplassen i Vaxholm i 2004.  Det svenske systemet er sånn at fagforbundene kan kreve tariffavtale selv om det ikke finnes medlemmer i bedriften. Byggeoppdraget i Vaxholm hadde gått til det latviske selskapet Laval, som betalte latviske lønner til alle ansatte, altså langt under det svenske lønnsnivået. Fagforbundet Byggnads krevde tariffavtale, slik at svenske lønninger skulle gjelde. Da kravet ble avslått innledet Byggnads en blokade av byggeplassen. Blokaden førte til at det latviske selskapet slo seg konkurs. Men arbeidsgivernes plan var å bruke saken til å knekke fagbevegelsen. Støynivået i avisene var svært høyt, og alle de borgerlige tenketankene spydde ut antifaglig propaganda i turbofart. Med støtte fra svensk arbeidsgiverforening klagde det latviske selskapet saken inn for EU-domstolen. Domstolen dømte til fordel for arbeidsgiverne. Deretter dømte den svenske arbeidsretten fagforeningene til å betale 2,6 millioner kroner i erstatning og saksomkostninger.

Fagbevegelsen rygger

I dag er det den sosialdemokratiske statsministeren Stefan Løfven som står i spissen for angrepene på fagbevegelsen. Streikeretten har blitt innskrenket, noe som spesielt har rammet havnearbeiderne.  Neste trinn er å fjerne oppsigelsesvernet. Og fagbevegelsen rygger og rygger. Ledelsen i LO, Metall og Elektrikerförbundet fortsetter tross protester og boikott fra store og viktige forbund som Kommunalarbetarförbundet, Byggnads og Facket för Service och Kommunikation, å forhandla om å forringe oppsigelsesvernet.

Den sosialdemokratisk dominerte regjeringen har lovet sina borgerlige samarbeidspartier å myke opp den entydige lovparagrafen om at det alltid må finnes «saklig grund för uppsägning». Det har blitt en så varm potet att regjeringen Løfven har bedt de villige faglige ledelsene om å fikse denne saken forhandlingsveien. Regjeringen har altså bedt de villige innen ledelsen i svensk LO om å gi oppsigelsesvernet et nådestøt, slik at det Sosialdemokratiske Partiet deretter – det er forhåpningen – skal slippe å betale en høy politisk pris, med fortsatt kraftig nedgang i velgerstøtte i arbeiderklassen.

Virkeligheten

Dette er virkeligheten som heismontører i Elektrikerförbundet og Metall sliter med. Når 50 – 75 prosent av nymontasje er satt bort til kontraktører, underentreprenører eller innleide, så sier jo dette mye om styrkeforholdet mellom klassene. Mangel på kampevne og kampmidler følger av arbeidsgivernes klassekamp i hele arbeidslivet. Det er ikke tapt en gang for alle. Men i dagens Sverige er det vanskelig å få øye på krefter som er i stand til å få fagbevegelsen på offensiven.