De har kjent hverandre i over 20 år, fra tiden da de jobba sammen i Uniheis. Jan Tore (58) og Robert (48) kjørte denne dagen ut fra lageret til KONE på Ryen. Alt lå til rette for at dette skulle bli en av de trivelige dagene på jobb, til tross for at samfunnet var stengt ned grunnet koronapandemien og smitteverntiltak. Men så, plutselig: bilen til Jan Tore dundrer inn i en splitter ny Porsche Taycan som står parkert over gata.
Hjertet til Jan Tore hadde stoppa uten forvarsel – eller som han selv beskriver det: «Signalene fra styringa til frekvensomformeren fikk hjertet til å shunte.» Det er for øvrig det samme som skjedde med svømmeren Alexander Dale Oen og tidligere fotballspiller Ståle Solbakken. «Vi toppidrettsutøvere er svært utsatt,» sier Jan Tore humoristisk når vi møter han og Robert sju måneder etter ulykken. Det første han husker er noen som ropte: «nå mister vi`n!» – da lå han på båra i ambulansen. Han ankommer koronateltet på Ullevål som er fullt av helsepersonell ikledd noe som ligner romdrakter. Han husker han tenkte: «hvor er jeg nå da?», ellers husker han svært lite fra den dagen, og Robert må overta. For denne dagen husker han svært godt.
Robert erindrer at Jan Tore hadde følt seg litt uggen tidligere på dagen, men at alt virka greit etter at de hadde spist lunsj. De hoppet inn i bilen og dro av sted. Robert forteller at han skjønte lite når de plutselig sto med fronten i Porschen. Han så over til Jan Tore som ser ut til å ha sovnet, men skjønner fort at det er noe mer alvorlig. Han får ringt 113, hvor han fikk veldig klare instrukser om hva som måtte gjøres. Ved hjelp av noen anleggsarbeidere, som jobbet rett over gata, fikk de dratt Jan Tore ut av bilen. Robert startet øyeblikkelig hjerte-lunge-redning med god hjelp av AMK-sentralen. Han merker at han brekker bein. Det er en ubehagelig følelse som er vanskelig å beskrive, men han gir seg ikke. HLR er slitsomt og tærer fort på kreftene. Selv om ambulansen var der etter bare noen få minutter, må Robert holde på litt til mens ambulansepersonellet tar på seg koronabeskyttelsesutstyr. De tok deretter over jobben med å holde liv i Jan Tore.
Vi spoler nå tilbake et par måneder. Robert er på Heisbransjens Utdanningssenter (HBU). Der er han sammen med en gjeng kjente og ukjente fra bransjen på det årlige FSE-kurset med førstehjelp. Som kjent er dette kurset lovpålagt, i og med at heis er et elektrofag. Robert har alltid syntes at førstehjelpskursene har vært interessante, og roser formidlingsevnen til kursholderne. Selv om han ikke husket alt han hadde lært når Jan Tore trengte øyeblikkelig førstehjelp, så mener han bestemt at de kursene han har deltatt på var helt avgjørende for hvordan han gjennomførte HLR. Og at det viktigste er faktisk å gjøre noe! Underveis, i hjerte-lunge-redningen, kom den treninga han hadde hatt tilbake, og han forstår nå hvorfor repetisjon er så verdifullt.
Jan Tore får ikke rost sin redningsmann nok, og er meget takknemlig for at han var sammen med Robert den dagen. De fikk snakket sammen allerede dagen etter, selv om Jan Tore ikke var helt på nett, ifølge de to. Etter hendelsen endte Jan Tore opp med sju brukne ribbein og skade i brystbeinet. Han fikk operert inn en ICD-pacemaker som skal holde rytmen i sjakk, og fikk brent av noen nerver som skapte problemene i utgangspunktet. Det har vært noen tøffe måneder med opptrening. Han har omtrent slitt ut en El-sykkel i den perioden, men som han påpeker er det fordi han mistet førerkortet i tre måneder. Bandet som Jan Tore spiller i, KGB (Kones Gitar Band), har gjort veien tilbake mer lystbetont. Han er også veldig glad for oppfølgingen og alle lykkeønskningene han har fått fra kolleger og bedriften. Nå er glimtet i øyet og humøret tilbake. Han startet å jobbe 20 prosent allerede etter sommerferien og er nå oppe i 50 prosent. Han mener selv at det ikke er lenge før han er tilbake for fullt og det er noe han ser frem til.
Ønsket til Jan Tore og Robert, og en del av grunnen til at de har latt seg intervjue, er å få satt fokus på viktigheten av førstehjelpskursene vi har. Dette kunne ha skjedd hvor som helst og med hvem som helst. Det var også veldig tilfeldig at Jan Tore ikke jobbet alene denne dagen, noe som jo er veldig uvanlig i vårt yrke. Dette er også en påminnelse om at det er mye sikkerhet i å være sammen.
