Fast grunn under føttene
30-åra var konfliktfylte og veldig fremgangsrike. Vi fikk vår landsomfattende fagforening i 1930, og kjempet i fem år for egen overenskomst. Da vi omsider klarte å løsrive oss fra Jern og Metall, samt Elektrikerne sin, kunne vi saktens skilte med starten på det vi kaller fagprøve, nemlig formell dyktighetsprøve.
September 1931 kunne «Elektrikeren» melde:
«For heisemontørene i Oslo og Bergen ved Christian Wisbech A/S og Fortuna mek. Verksted er det i år gjennomkjempet overenskomst. Og denne nye overenskomst innebærer at heisemontørene med slag løftes opp på arbeidsbetingelser motsvarende elektrikeroverenskomstens betingelser. Fra en minstelønnssats på 95 øre og en ferie på 8 dager til normallønn på kr. 1,50 og 2 arbeidsukers ferie. Og hva der ikke er minst vesentlig – det lyktes å gjennomkjempe en betryggende dyktighetsprøve. –
Det har sin interesse å sammenligne dette resultat med revisjonen for heismontørene i 1931. Den gang som vårt forbund ble nektet av Landsorganisasjonen endog å reise krav for disse medlemmer. Og tross heisemontørenes og vårt forbunds indignerte protest påla Landsorganisasjonen at Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund fortsatt skulle opprette overenskomst for heisemontørene. I industriforbundsformens hellige navn.
Tross langvarig motstand, like innbitt så vel fra arbeidsgivernes som industriforbundstilhengernes side, klarte heisemontørene å slå igjennom, og har nå fått fast grunn under føttene»
Dette er altså et steg i riktig retning, at overenskomsten skulle beskrive en dyktighetsprøve. Et bevis på at du var en fagmann, og dermed hadde an fagmanns ansvar, rettigheter og lønn.
Tyve år?
Det var under tariffrevisjonen i 1948 at partene enes om at det skulle innføres arbeidsbok for lærlinger i faget. Praktisk utforming og bruk av denne bok og øvrige bestemmelser om læretid og fagprøve (overenskomstens §4), skulle dog ikke utformes før tilsvarende paragraf var fastsatt i landsoverenskomsten for elektrikerfaget.
Det ble også diskutert forbundets krav om lønn til lærlingene i de timene de etter loven hadde. Fri for å kunne gå på kveldsskole. Dette kravet skulle løses eller behandles generelt, da spørsmålet var reist av en rekke fags respektive forbund.
Teksten om dyktighetsprøvens gjennomføring, oppstart og varighet skulle også ta form i denne tariffrevisjonen av 1948: «§5. Dyktighetsprøven skal påbegynnes så tidlig at den i alminnelighet må kunne beregnes tilendebrakt i senest 10 uker etter læretidens utløp og etter at godkjent anmeldelse foreligger»
Det ble samme året valgt inn et fast medlem i prøvenemda. Fire dyktighetsprøver, tre i Oslo og en i Bergen ble avlagt dette året. Alle bestod.
Det skulle dog oppstå tvister på eksempelvis Fortuna mekaniske verksted om godtgjørelse for lærlingenes skolemateriell, og videre om fradrag for eventuell fag- og forskole. Her måtte enes om midlertidig løsning frem til lærlingeloven skulle definere dette senere.
Men det var ikke før i 1949 at det ble oppnådd enighet om at det skulle innføres «læreguttbøker» i heisfaget, og at det skulle varieres mellom montasjetid, reparasjon og feilsøking.
Den nye lærlingeloven ble behandlet i 1951, og skulle som nevnt definere læretiden til 4 år. Videre at lærlingenemda i enkelte tilfeller kunne dispensere fra loven. Skulle ta vel et års tid før dette ble godtatt i praksis, da det var uenigheter om man skulle stå de 5 år som hadde vært praksis, eller ei. Arbeidsgiverne mente at 4 år måtte være mer enn nok.
I 1952 har riskyrkesutvalget, hvor vi hadde oppnevnte medlemmer i Harry Hansen (som også var leder av HMF) og ing. Halvorsen, ferdigbehandlet opplæringsplan for heismontører. Og siden ble det også utarbeidet regler for prøvenemda, som ble sendt over til Lærlingerådet og Departementet for godkjenning.
Sakte, men sikkert, via dyktighetsprøver og opplæringsplan danner det seg et fag, fagprøve og fagbrev. Men vi teller altså nesten tyve år før Ola Skog skal få sitt (det tidligste?) fagbrev utlevert.