Roser er røde og vimpler er blå

De er røde, disse rosene, som Arbeiderpartiet representeres gjennom. Eller den store rosen i logoen deres er i hvert fall dønn rød, sosialismen og venstresidens farge, om èn ikke skulle lide av daltonisme da, da er den kanskje blå? Jonas Gahr Støre har omsider fått sin plass ved roret, statsminister, og må nå sette handling bak ord og lovnader. Det skal være vanlige folks tur. Det vanlige er å være lønnsarbeider, i arbeidslivets kontekst, så blir det vei i vellinga?

Olstad er redaksjonsmedarbeider i fagbladet Heismontøren og på heis.no.

Det har seg sånn at regjeringen som var, vil måles opp mot regjeringen som ble. Eller skal bli. Gårsdagens blå går mot det morgenrøde. Men hva skiller den nylig avtroppede regjeringen fra den påtroppende? Erna og co har dratt oss nærmere EU, gjennom EØS, strømkabler og jernbanelinjer. Senterpartiet, som nå sitter i posisjon med Arbeiderpartiet, har stadig programfestet å både utrede alternativer til EØS-avtalen og erstatte den. Dette stod også lederen, Trygve Slagsvold Vedum på, da han var høy og mørk, prognosene viste rekordtall og han meldte sitt statsministerkanditatur. Men tiden gikk og tallene dalte som asken fra en brennende låve, og innen valgkampens innspurt, hvor Støre og arbeiderpartiets seier ble for klar i kikkerten var hele EØS glemt. Det virket, i partilederutspørringene som om Vedum rett og slett hadde vanskelig for å svare ja eller nei på hva som stod i hans eget partis partiprogram, som om det var mer beleilig å tilpasse retorikken i retning av den som, etter alle solemerker, skulle ta over roret. Skulle tru det var viktigere å komme til makta enn å drive politikk. Paradoksalt nok vil man jo til makta for å drive politikken man fronter, og blir stemt frem på bakgrunn av, men det kan muligens være fristende å la andres partiprogram vikariere. Eyes on the price. Men Senterpartiet kom seg inn i regjeringen, og Hurdalsplattformen er skrevet den, i samarbeid med Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet har aldri vært så gira på avstand fra EØS, eller EU for den saks skyld. De kjempet for å få oss inn i EF i ´72 og EU i `94. Vi slapp unna med skrekken begge runder, mye takket være en årvåken arbeiderbevegelse. Den nye regjeringen strekker seg dog til å gjennomføre en utredning for å vurdere erfaringene fra de siste ti årenes EØS-deltakelse, hva nå enn det skal hjelpe? Er ikke intensjon den vageste formuleringen i politikken? EØS-avtalen skal ligge til grunn, og regjeringen sier de vil jobbe mer aktivt for å fremme norske interesser innenfor rammene av avtalen. Overordnet sier regjeringen at de vil benytte seg av handlingsrommet(?) i EØS-avtalen med trykk på å sikre nasjonal kontroll på områder omhandlende norsk arbeidsliv, energi og jernbane. Det AP/SP-regjeringen skal ha, er at de vil gå i dialog med EU om sikre Norge unntak fra deler av bestemmelsene i EUs fjerde jernbanepakke, og det så raskt som mulig(!). Det står i Hurdalsplattformen. Det som virkelig hadde vært spennende hadde vel vært om LO-kongressen hadde blitt gjennomført i mai, og at fellesforbundet, som forhåndsspekulert, hadde vippet hele kongressen og LO i retning av et «Norge ut av EØS»-standpunkt. Hvordan skulle arbeidernes politiske Arbeiderparti forholdt seg til et sånt krav fra en så nær alliert? 2025.      

Fagforeningsfradraget har stått stille siden 2013, miljøloven er dekonstruert og åpnet for økt bruk av midlertidige ansettelser og den kollektive søksmålsretten er fjernet – dette er Ernas testament.

På norsk arbeids- organisasjonsliv er den nye makta mer arbeidervennlig enn den forrige. Skulle selvfølgelig bare mangle, Høyre er jo arbeidsgivernes parti, og det viser seg i rekkene deres. I 2017 vedtok unge Høyre Studenters landsstyre å fjerne fagforeningsfradraget, altså skatteletten ved å være organisert, og melder – Fagforeningsfradraget er ineffektivt fordi det først og fremst ikke belønner arbeid, men medlemskap i utvalgte organisasjoner. Det er ikke umulig at det er sant, men faktum er vel heller at Høyre vil fagforeningene til livs? Regjeringen Støre har allerede fremmet et forslag om å doble fagforeningsfradraget i det kommende statsbudsjettet. Om det skulle godkjennes, har vi en liten seier der.

Videre vil regjeringen fornye og forsterker trepartssamarbeidet, sørge for økt representasjon fra partene i arbeidslivet, øke organisasjonsgraden, gjeninnføre søksmålsretten for å forhindre ulovlig innleie og arbeidslivskriminalitet, vurdere kollektiv søksmålsrett på flere områder, bedre informasjon om trepartssamarbeid og fagforeningens rolle i skoler og på arbeidsplasser (særlig rettet mot arbeidere med som kommer fra lande med svake fagforeninger) og legge frem jevnlige kartlegginger av utviklingen i arbeidslivet knyttet til organisasjonsgrad, tariffavtaledekning, innleie og faste/midlertidige ansettelsesforhold.

Her har «arbeidernes politiske parti», Arbeiderpartiet og Senterpartiet gått hardt ut i erklæringen sin. Uttalt så vil de gjøre endel for arbeidstakere og arbeiderrettigheter 

Den nye regjeringen har gode intensjoner på arbeidsliv og annet, regjeringen vil – som det heter i erklæringen, men det er nok behov for en venstreside som presser på. Det vil være krefter som presser på fra alle sider om andre saker, og kompromisser kommer til å måtte gjøres. Om Støre fyller ut buksene sine, eller blir hengende i Solbergs gjenglemte skjørter, vil først vise seg etter perioden.

Vannscooteren til Hoksrud forblir nok på sjøen, det samme gjelder nok Voien til Eikedalen.

Forrige artikkelTil søksmål mot ACER og høye strømpriser
Neste artikkelUfaglært i India omkom da han forsøkte å reparere heisen