Heismontørfaget – ingen selvfølge

I alle år har Heismontørenes Fagforeningen kjempet målbevisst for faget og fagbeskyttelsen. Noe mange av foreningens kamper har båret preg av.

Det er vanskelig å kort ta for seg historien og angrepene på faget, som er beskrevet i hele tre historiebøker. For å kunne sette seg dypere inn i historien til foreningen og se den fulle sammenhengen, anbefaler vi at du leser alle de tre historiebøkene eller klikker deg inn på HMF-TV som du finner her på nettsiden heis.no.

I hele foreningens historie har Heismontørenes Fagforening kjempet mot bedrifter som har forsøkt å sette både ufaglærte og lærlinger til selvstendig arbeid. Det har også blitt gjort forsøk på å lempe på kravene for å kunne bli heismontør, samt å dele opp faget i form av spesialisering. Angrepene har ofte kommet fra myndighetene eller fra politisk hold. Foreningen har også engasjert seg i spørsmål om lærlinger, opplæringsplan, sikkerhet, faglig utført arbeid og etterutdanning.

«Ingen kan bli lege uten medisinsk embetseksamen, ingen kan bli heismontør uten et fagbrev som beviser kompetansen til å jobbe sjølvstendig på heis.»

 Sitat fra HMFs historiebok «Meningsløst god», av Jørn Magdahl.

Foreningens historie er samlet i tre historiebøker.

Kongelig resolusjon

Fra 1959 sto det klart for foreningen at faget måtte inn under Kongelig Resolusjon (lov vedtatt med kongen i statsråd). Forslaget som ble sendt inn via forbundet tok sin tid, og faget ble først underlagt Kongelig Resolusjon i 1964. Fra da var det fastbestemt at kun heismontører skulle kunne jobbe selvstendig med utførelse og reparasjon av elektriske anlegg på heiser.

60 og 70 tallet

Fra midten av 60-tallet og utover økte behovet for heismontører sterkt. Dette skyldtes blant annet utbyggingen av de nye drabantbyene med høyblokker, noe som skapte en midlertidig mangel på heismontører. For heisleverandørene ble dette en anledning til å kreve at også ufaglærte nå måtte få arbeide selvstendig på montasje. De tolket forskriften slik at den gjaldt kun for det elektriske arbeidet, det vil si at ufaglærte kunne utføre selvstendig arbeid på de mekaniske delene på heisen. Fra begynnelsen av 70 årene ble situasjonen omtalt som en «krise i faget» og heisleverandørene stilte krav om at en måtte la hjelpere med en dels års praksis få montere selvstendig under ledelse av en heismontør eller arbeidsleder. De ville også åpne adgang for utenlandske montører på samme vilkår.

Foreningen så på dette som et direkte angrep på faget, og mente at problemene nettopp skyldtes at bedriftene tok inn for få lærlinger. Dessuten at de dårlige arbeidsforholdene på byggeplassene førte til stort forfall. Det ble også antydet at arbeidsgiverne blåste opp krisa for å undergrave faget.

Foreningen utarbeidet et forslag til hvordan krisa kunne løses. Det ble bygget på prinsippet om at rekruttering til faget først og fremst skulle skje gjennom å ansette lærlinger. Men det ble også åpnet for at hjelpearbeidere med tre års praksis skulle kunne gå gjennom opplæring til å bli heismontør. Etter at dette forslaget var lagt frem «kjølnet arbeidsgiverne interessen betraktelig», og det viste seg at det ikke var mangel på heismontører.

Streik i 1974

Under streika i 1974 var et av hovedkravene å få en bestemmelse om fagbeskyttelse inn i Overenskomsten, med et krav til bedriftene om at de kun skulle benytte heismontører med fagbrev til selvstendig arbeid på heis. Dette begrunnet i at arbeidsgiverne mente Kongelig Resolusjon kun gjaldt for det elektriske arbeidet. 

På samme tid var også elektrikerne og telefonsentralmontørene ute i streik. De gikk rykter om at det ville bli vedtatt tvungen lønnsnemd (voldgift) mot elektrikerne, og hvis så skjedde ville det samme skje med heismontørene. Foreningen gikk raskt ut med en beskjed om at hvis det ble tvungen lønnsnemd, så ville streik bli iverksatt uansett. Det endte med tvungen lønnsnemd for elektrikerne, mens heismontørene slapp unna. På samme tid opprettet foreningen Heistjenesten, nettopp for å unngå tvungen lønnsnemd med argumentasjon om fare for liv og helse. Overaskende nok var det vårt eget forbund som var mest imot dette, og kalte det for streikebryteri!

Heismontørene fikk bred støtte fra studentmiljøet og andre i fagbevegelsen i form av blant annet politiske streiker. Dette opplevde NHO, eller NAF som det het den gangen, som en stor trussel og de truet store deler av verkstedindustrien og byggebransjen med lockout. Dette førte til at LO presset på for å få avsluttet streiken, i stedet for å benytte anledningen til å markere seg mot NHO. Streiken ble etter hvert avsluttet, men heismontørene oppnådde allikevel å få styrket fagbeskyttelsen og fikk et høyere lønnstillegg en elektrikerne som hadde fått tvungen lønnsnemd.

Håkon Aas og Terje Skog under streika i 1974.

Markedsliberalismen på 90 tallet

I kjølvannet av Otis-streiken gikk avisen Dagens Næringsliv i 1990 til frontalangrep på heisfaget og på heismontørene. Sentralt i denne politiske kampanjen sto noen av de som allerede var eller som skulle bli blant Høyres aller fremst frontfigurer: Kristin Clemet, Jan Tore Sanner og Erna Solberg. 

Arbeidsminister Clemet satt ned ei interdepartemental arbeidsgruppe bestående av økonomer og ingeniører for å se på heisfaget. Konklusjonen var at Kongelig Resolusjon burde oppheves. Foreningen tok kampen, med bre støtte i fagbevegelsen, og utarbeidet samtidig sin motrapport.

I historieboka vises det til at interessen til arbeidsgiverne var tvetydige. De hadde interesse av at NHO og NELFO lyktes med kampanjen om å svekke heismontørene, men fryktet samtidig at opphevelsen av «heismonopolet» skulle ramme de selv like mye. Dette skyldtes forskriftsforslaget som utelot kravet om at en heisinstallatør måtte stå ansvarlig for arbeidet. Dette førte til at tillitsvalgte som jobbet med saken fikk relativt frie hender i arbeidstiden.

I 1993 gikk foreningen ut i en ukes politisk streik mot det nye forskriftsforslaget som skulle erstatte Kongelig Resolusjon. På dette tidspunktet hadde det vært et regjeringsskifte med Arbeiderpartiet i regjering, uten at det ga noen drahjelp. Den nye forskriften ble vedtatt den 14. desember 1993, og ble gjort gjeldende fra 1. januar 1994. Dermed var kampen for Kongelig Resolusjon tapt.

i 1990 satt Arbeidsminister Clemet satt ned ei interdepartemental arbeidsgruppe bestående av økonomer og ingeniører for å se på heisfaget.

Fra FKE til FEK

I 2013 liberaliserte myndighetene på nytt elektrofagene ved å endre forskriften for å tilpasse seg EUs frie flyt av tjenester på tvers av landegrensene. Forskriften gikk fra å hete Forskriften for kvalifikasjon for elektrofag (FKE) til Forskrift om elektroforetak og kvalifikasjonskrav (FEK).

Forbundet sa seg fornøyd med den nye forskriften, men HMF på sin side uttrykte at det var slett arbeid og hadde flere kritiske bemerkninger. I forkant av forskriftsendringene hadde HMF vært igjennom flere politiske streiker både med og uten resten av forbundet.

Kilde er blant annet sitat fra bøkene «Heismontørene 1930-1955», «Gleden ved et stykke arbeid 1955-1980» og «Meningsløst god 1981-2005».

Foto: Johnny Leo Johansen.

Tidslinje – kampen for faget

1930

Landsomfattende fagforening i 1930 og egen overenskomst fem år senere. I 1935 ble det innført dyktighetsprøve, men det var først under tariffrevisjonen i 1948 at partene ble enig om at det skulle innføres arbeidsbok for lærlinger.

1948

I årene som følger fremgår det at flere heisbedrifter, som Brødrene Reber, Kone Asea, Munch, J. Myhre, søkte om arbeidstillatelse for heisarbeidere fra andre land eller benyttet verkstedarbeidere, hjelpere og lærlinger til selvstendig arbeid på heis. I tillegg forekom det ofte at vaktmestere og at elektrikere reparerte heiser i distriktene.

1951

Faget ble underlagt opplæringsloven.

1959

Foreningen startet arbeidet med å få faget inn under Kongelig Resolusjon.

1963

Bedriftene forsøkte å «oversvømme faget med lærlinger», noe som førte til dårligere opplæring. Det ble derfor avtalt en begrensing på maks 60 prosent lærlinger i forhold til montører.

1964

Faget kom inn under Kongelig Resolusjon. (En lov besluttet med kongen i statsråd).

1973

Arbeidsgiverne oppretter en ny gruppe heisarbeidere: Smørere. Siden tittelen ikke var nevnt i Overenskomsten kunne de bli dårligere betalt enn hjelpere mente arbeidsgiverene.

1974

Foreningen ser det nødvendig å få slått fast at fagbeskyttelsen må dekke alt selvstendig arbeid på heiser, ikke bare det elektriske. Dermed gikk HMF ut i streik for fagbeskyttelsen og fikk slått fast at ingen uten fagbrev kunne jobbe selvstendig på heis. 

1977

Det ble gjort et forsøk på å etablere en skole for lærlinger. Etter 1,5 år ble forsøket innstilt.

1979

Streika i 1979 førte til en stadfestning at heller ikke utenlandske arbeidere kunne jobbe selvstendig på heis i Norge uten å ha norsk fagbrev eller tilsvarende kompetanse.

1980

HMF fikk HLF til å gå med på at Kongelig Resolusjon skulle gjelde i Nordsjøen.

1983

Årsmøte i HMF vedtok at den nye teknologien måtte inn i opplæringa, slik at nye montører lærte dette fra starten. Helt fra 50-tallet hadde diskusjonen på hvordan man skulle møte den teknologiske utviklingen i heisbransjen med etterutdanning, og det hadde blitt avholdt kurs i noen bedrifter, men også kurs i regi av foreningen.

1986

Etableringen av HBU skjedde som en følge av at det ved tariffrevisjonen i 1986 ble inntatt bestemmelser i Overenskomsten for Heisfaget, som ga alle heismontører rett til minimum 1 ukes fagrettet etterutdanning. Første kurs ble avholdt i 1988.

1986

HMF satt i gang en intern kampanje for godt utført arbeid. Faglig utvalg eksisterer i HMF og klubber også i dag.

1986

Kongelig Resolusjon er ute på høring – uten at arbeidsgiverne hadde forslag til endringer. Men under den «Kalde krigen» om utdanningssenteret mente HLF at det var enkelte arbeidsoppgaver som ikke var omfattet av Kongelig Resolusjon. 

1990

I kjølvannet av Otis-streiken gikk avisen Dagens Næringsliv til frontalangrep på heisfaget og på heismontørene. 

1990

Arbeidsminister Clemet (H) satt ned ei interdepartemental arbeidsgruppe som konkluderte med at Kongelig Resolusjon burde oppheves. 

1991

Arbeiderpartiet overtar regjeringsmakta og viderefører Høyreregjeringas angrep, men i en annen forkledning.

1993

En ukes politisk streik mot det nye forskriftsforslaget som skulle erstatte Kongelig Resolusjon. 

1994

Den nye forskriften ble gjort gjeldende fra 1. januar 1994. Dermed var kampen for Kongelig Resolusjon tapt.

1995

Gunnar Berge (AP) satt ned et nytt utvalg som skulle se på praktisering av forskriften. Elektrisitetstilsynets tenkemåte med internkontroll skulle erstatte kravet til fagbrev.

1995

Den nye forskriften hadde åpnet for at personer med elektrofaglig utdanning kunne jobbe selvstendig på alle elektrofaglige områder. Det var dermed duket for aktører som blant annet elektroinstallatør Gunnar Myhre til å begi seg ut på arbeidsområde til heis, med arbeidere uten fagbrev som heismontør og andre ansettelsesvilkår, og med ambisjoner om å bli landsdekkende. På samme tid oppstod Heis-tek og Heissystem som du kan lese mer om i «Meningsløst God».

1996

Svenske Nordisk Hiss etablerer seg på ombyggingsområdet i Oslo. De svenske montørene var avlønnet med svensk avtale, men i samarbeid med det svenske Elektrikerförbundet lyktes det med å få inn at norsk lønn skulle gjelde i Norge.

1996

HMF lykkes etter 108 dager med streik å få arbeidsgiverne til å akseptere at heisoverenskomsten skal være eneste tariffavtale i bransjen.

1998

Stiftelsen OPPHEI, et landsdekkende opplæringskontor for heisfaget, ble opprettet.

1999

Det ble enighet om å sette ned et utvalg som skulle lage et forslag til en nødvendig opplæringsplan for elektrofagarbeidere som ønsket å avlegge fagprøve som heismontør etter avsløring av elektrikere som arbeidet selvstendig med heis.

2004

EU utvidelsen med ti nye land fra blant annet Øst-Europa. 

2013

På nytt liberaliserte myndighetene elektrofagene ved å endre forskriften og tilpasse den til EUs frie flyt av tjenester, dette til tross for flere politiske streiker og protester fra HMF. Forskriften gikk fra å hete FKE (Forskriften for kvalifikasjon for elektrofag) til FEK (Forskrift om elektroforetak og kvalifikasjonskrav). 

2013

Det kom frem at Otis hadde benyttet DSB-godkjente arbeidere uten fagbrev til selvstendig arbeid på heis. Etter måneder med mye vaffelspising og makeringer ble det enighet i 2014 om et godkjenningsløp for å verifisere om den enkelte som søker om å videreføre yrke innehar den kompetansen kreves av en heismontør.

2020

I en rapport, utarbeidet av Bergen kommune etter varsel fra HMF i Bergen, kom det frem at Scan Heis ikke hadde gitt overtidsbetaling og rett timelønn til sine ansatte. De måtte derfor tilbakebetale over 50.000 kroner. 

2020

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gir uttrykk for urovekkende holdninger og signaler når det gjelder heisfaget. DSB har uttrykt at nyere heiser er omfattet av en samsvarserklæring som ikke er omfattet av elektriske forskrifter, og tror at vår praksis i Norge siden innføringen av Heisdirektivet kan være EØS-stridig. Foreningen bestrider dette og viser til praksis i dette årtusenet som viser noe annet. DSB utaler for øvrig at hvis du jobber som heismontør i Norge, med montasje og service er det ikke noe tvil: Du skal ha fagbrev som heismontør eller være DSB-godkjent fra utlandet – samt være ansatt i et foretak som er registrert i Elvirksomhetsregisteret. Styret i HMF jobber fortsatt aktivt med saken som har høy prioritet, og det jobbes tett med arbeidsgiverne om dette, heter det i årsberetningen for 2021.

Forrige artikkelOTIS og Ingeniør Stein Knutsen fusjonerer 
Neste artikkelHeismessa – «Interlift»