Sammen med dette kom også en utvikling, industrialisering og fortetning i USA som gjorde at man bygde større og høyere. Vi tenker fort på Manhattan og rekker av skyskrapere som vi finner her, men utviklingen skjedde i hele USA, og ikke bare med skyskrapere, det begynte med behovet for heis i fire etasjers kommersielle bygg. I fortetningen av byene begynte man å bygge industri med mange etasjer, og behovet for vareheiser ble stort.
Så kom skyskraperne fra rundt 1900 tallet hvor man bygde bygninger som er over 150 metere høye og med behov for å ha raskere og raskere heiser. Utviklingen gikk fort, og reguleringene og lovverket hang etter, og det ble et behov for nasjonalt regelverk som ikke overlate til hver bedrift og hver by å bestemme hvor rammene for heis skulle ligge.
I starten var det overlatt mye til hvert firma og hver fagperson å ivareta sikkerheten på heisen. Hvor bra det gikk vet jeg ikke, men med fremveksten av heiser som gikk flere turer, høyere og raskere kom også behovet for kontroll. OTIS etablerte i 1883 sitt eget «Bureau og Inspection».
Deretter kom det i større grad krav til inspeksjoner fra forsikringsbransjen. De ville ikke forsikre bygget med mindre heisene var kontrollert og var trygge. Med fremveksten av høyhus og bruk av heiser kom det stadig nye regler og reguleringer fra de forskjellige byene i USA. I 1913 ga San Francisco ut det første regelverket for heis, 1914 kom Boston sitt og New York hadde sitt første selvstendige regelverk klart i 1918.
Problemet for alle involverte var at regelverket ikke var harmonisert og det var vanskelig å følge. Det førte til at utviklingen av heis-koden ble startet i 1915, og det ble lagt frem et forslag i 1917. Dessverre var denne koden kun utviklet av produsentene, og fikk dårlig mottagelse. En Dr. Lee Gray som er en anerkjent heishistoriker ga en omtale av koden med overskriften «The First Safety Code: A Mystery». Det ble anerkjent at utgaven ikke var god nok og at koden måtte utvikles av et bredt sammensatt utvalg på tvers av de forskjellige interessegruppene i heis.
Det begynte trått, og det første møtet hadde ti representanter fra ASME Komiteen for beskyttelse av industriarbeidere og 55 representanter fora heisprodusentene. De kom etter hvert frem til en bedre modell hvor ingen interessegrupper kan ha mer enn en tredjedel av representantene.
Det skal være representanter fra produsentene av heiser og rulletrapper, kjøpere og eiere av produktet, ansatte berørt av koden, myndighetene som regulerer felt som angår heis, eksperter og spesialister som ikke tilhører de andre gruppene, forsikringsbransjen, installatører og tilvirkere som ikke tilhører produsentgruppen.
Koden som ble produsert skulle handle som sikkerhet for bruk av heisen (og rulletrapp) samt heisens funksjon i et bygg. De ga også plass til vedlikehold av heisen, og i senere utgaver reparasjon og modernisering. Reglene ble laget for å omfatte personheiser, vareheiser, matheiser, rulletrapper og noe som er beskrevet som «Hand Elevator and Hand Invalid Lifts».
Fra den første perioden av A17.1 så er det tydelig at heis ikke var modent enda. En av anmerkningene peker på at oljebufferen er den viktigste livreddende komponenten de første 2 tiårene for beskyttelse ved overhastighet fordi den alltid virker. Mens fangapparatet ikke slår ut før hastighetsbegrenseren når utslagshastigheten. Noe av dette er nok fordi heisen også kjørte i gruven på vanlig hastighet siden heisene var manuelt styrt.
Koden hadde også en stor utvikling i starten, og mye man i dag tenker på som en naturlig del av regelverket for heis kom på plass. Kravene til testing av sikkerhetskomponentene kom etter hvert, og i 1926 kom kravene til testing av buffere. Kanskje ikke så rart hvis man ser på bufferen som den viktigste sikkerhetskomponenten. I 1926 ble også nødstopp ved nederste stopp for girløst maskiner presentert. Senere har nok kravene utviklet seg til å gjelde alle heiser.
Slik fortsatte det, ny teknologi, nye regler. Hendelser og ulykker, nye reguleringer eller krav til sikkerhetsløsninger. Jeg har noen punkter fra utviklingen i A17.1 koden som jeg synes er interessante. Hele veien godkjenner regelverket raskere og raskere heiser helt til en eller annen gang på 70-tallet hvor det ser ut som de sluttet å sette maks hastighet. På 50- tallet kom det regler for selvbetjente heiser. Mot slutten av 70-tallet kom regler for elektronisk styrte heiser, og ca. fem år senere kom frekvensspekteret heiser. Etter dette har det fortløpende kommet regler som prøver å holde tritt med utviklingen i elektroniske styringer og mulighetene dette medfører. Blant annet med bruk av kunstig intelligens. På 90-tallet kom også regler for linærheiser og sirkulære rulletrapper.
På 90-tallet begynte kanadierne med B44 og amerikanerne med sin A17.1 å snakke sammen og harmonisere regelverket sitt. Det skulle ikke by på de store utfordringene i utgangspunktet, men det var et stort problem at amerikanerne bruker tommer mens kanadierne bruker centimeter. Det var nok en problematisk kamel å svelge, men siden resten av verden bruker det metriske systemet, og alle internasjonale produsenter produserer etter det metriske systemet måtte amerikanerne bli med på at den nye harmoniserte koden skulle bruke mm, cm og meter. I 2007 var denne utgaven klar og den brukes i dag. Den nye koden heter fortsatt A17.1 i USA og B44 i Kanada og fikk sin siste versjon i 2019, men utvikles og vedlikeholdes i et samarbeid mellom de to nasjonene.
Veien videre er lagt opp til å bruke ISO 8100, men hvordan dette kommer til å bli praktisert vil tiden vise. Amerikanerne er stolte over sin historie og sitt regelverk og ønsker nok ikke å glemme dette med en gang.
