Markus Hansen
Hansen er leder i Heismontørenes Fagforening.

Mediene har skrevet om resultatet som tidenes oppgjør for arbeidsfolk med lønnsøkning på 3,2%, og at alle har fått økt kjøpekraft med dette oppgjøret. Men stemmer dette? Den økonomiske rammen til arbeidsgiverne er oppgitt til 3,2%. Dette beløpet kan arbeidsfolk se langt etter i et generelt tillegg. Det generelle tillegget på kroner 2,50 utgjør ca 1% økt lønn. Men når prisen på blant annet melk, brød og strøm har økt med 2,4% så innebærer 1% økt lønn i realiteten en reallønnsnedgang, ikke en reell økt kjøpekraftforbedring.

Med andre ord hadde oppgjøret gått i kroner null om det generelle tillegget hadde vært 2,4%.

Nå er det opp til alle klubber å kreve lokale forhandlinger, og alle vet at det ikke er enkelt når man heller ikke har streikerett lokalt. Arbeidsgiveren tar som oftest hele kaka sjøl og arbeidsfolk som produserer verdiene sitter igjen med smuler.

Det skal sies at lavlønnsprofilen på ytterligere to kroner var en god tanke. Men når det kun er 22% av alle lavtlønnsyrker som mottar dette tillegget (grense på 430.000kr) så er det svært urimelig. Et yrke som kan nevnes er frisører som er langt fra å tjene det nevnte beløpet, men som likevel blir rammet av å være en del av de 78% som ikke får dette tillegget. Det er rett og slett urettferdig!

Med hjelp av forventede økninger i lokale forhandlinger med uttrykk som «lønnsglidning» og «overheng» fra fjoråret ble altså rammen 3,2%. Selv om det arbeidsfolk flest egentlig ser på, er hva deres lønn økte med fra året før, sammenliknet med KPI. Da har man et tall man kan forholde seg til og som er lett for folk å forstå uten å bruke ord og uttrykk bare toppene i fagbevegelsen bruker og kjenner til.

Selv om kronetillegget var historisk høyt i mellomoppgjøret hadde jeg forventa mer når beskjeden til arbeidsfolk var at nå var det vår tur. I stedet må nå tillitsvalgte fortelle sine medlemmer at de ikke får 3,2% i generelt tillegg slik det blir fremstilt, men at dette tallet er talltriksing på høyt nivå.

En stor byrde er lagt på de lokale tillitsvalgte for å minimum unngå reallønnsnedgang i år gjennom å oppnå gode lokale forhandlinger. Vi husker godt hva som skjedde i ettertid av hotell- og restaurantarbeiderstreiken i 2016 for å i det hele tatt å oppnå lokale forhandlinger. NHOs bedrifter svarte kontant nei. Hvis 2019 virkelig skal være «De tillitsvalgtes år», så bør LO gå i spissen for at ingen av de 950.000 medlemmene skal godta lønnsnedslag fordi man, med sin samlede styrke, ikke klarte å oppnå et generelt tillegg sentralt som sikret alle en reell kjøpekraftvekst.