Patrick Simonsen. Foto: Privat
Odd Jacobsen
Jacobsen er redaksjonsmedlem i Heismontøren.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Heismontøren nr. 1 – 2018

Første gangen jeg møtte Patrick var på Thyssen, sommeren 1998. Jeg var da nyansatt som hjelpemontør. Vi fikk mange jobber sammen, som oftest på anlegg. Han har god humor, og jeg ble så vant til at han skulle si noe morsomt at jeg ofte begynte å le før han rakk å si et ord. Noen ganger fikk jeg anledning til å gå på spillejobbene han hadde på Smuget i Rosenkrantz’ gate i Oslo, og ble imponert over trøkket i bandet og stemmen hans. Nå, mange år etterpå, får jeg anledningen til å spørre om ting som vi sjelden fikk tid til å snakke om den gangen.

Hvordan ble du musiker?

Jeg var vel cirka syv år da jeg ble klar over at jeg hadde en genuin interesse for musikk. Hørte mye på Heavy Rock som Whitesnake og liknende. Jeg begynte med piano og gitartimer men har aldri gått til sangpedagog.  Eksperimenterte mye med musikk og lærte rock på egenhånd. Barndomskameraten Christer Falk, som senere ble rikskjendis på Robinson, og jeg startet sammen med Kiss II. Vi spilte rock på leirskoler og lignende. Vi skrev egen sang på engelsk, Strutter, oversatte den til norsk Varulv da vi var åtte år gamle. Etter hvert dabbet Christers interesse av, og jeg fortsatte alene. Jobbet mye, også med andre musikere. Vant norgesmesterskap i Rock som beste band (Banddogs) i 1991. Morten Andresen og jeg turnerte også med Marius Muller rundt i Trondheim. Senere ble det Boogietubes.

Du har klart å virkeliggjøre noe som mange drømmer om. Har du noen tips til de som drømmer?

Man må våge å komme frem, eksponere seg selv og tvinge prestasjonsangst tilbake. Det er ikke alle som tåler å stå på en scene foran hundrevis av tilskuere. Man må ofre mye av egentid som også kan koste forhold og familie. Er det greit å droppe påskeferie og liknende for å dra på spillejobber eller turne? Man må finne egnede steder å øve og utvikle seg på. Vi fikk låne spillelokaler på en skole i Skedsmo, som takk spilte vi konsert for skolen. Etterpå spurte elever og andre blant annet om hvordan vi orket å stå på en scene i en time. De fleste som de så på Idol og lignende sang i kanskje tre minutter. Det krever engasjement, stamina og veldig mye øvelse.

Jeg husker mange morsomme historier du fortalte når vi jobbet sammen, fra forskjellige spillejobber du hadde. Er det noen du har lyst til å dele her?

Vi fikk en spillejobb på et hotell i Øvre Årdal ved en gruvedrift. Der kom det først noen inn mens vi holdt på med noen lydprøver. De var ”godt i farta”, hvorpå noen av dem sa ”spæll Blues, ællers dænger vi døkk!” Da var det vanskelig å holde maska. Senere, etter konserten, fikk vi trusler om å få juling hvis vi gjorde noe annet enn å signere autografer for damene.

På en annen konsert var det en i bandet som er rå på gitar som alle kaller ”Biffen”. Da vi sto der og spilte og det var bra trøkk så presenterte jeg for publikumet ”Biffen” som skulle spille gitarsolo. Det ble helt stille, jeg snur meg og ser at ”Biffen” er borte! Biffen forlot brått senen fordi han måtte drite.

En annen gang jeg presenterte ”på gitar-solo; Biffen!”, er det igjen stille, jeg snur meg og ser Biffen stå med ryggen til og pisser i et øl-glass.

Patrick smiler og trekker på skuldrene mens jeg ler. Som i gamle dager.

Nysgjerrig? Du strømmer Hush på Spotify.


HUSH
Hush het før Headstone og var bandet til Lillestrømbrødrene Kenneth og Glenn Kristiansen. Bortsett fra noen oppvarmingsjobber, skjedde ikke stort med karrieren. Derfor hoppet Glenn av og begynte å turnere med Andrew Strong og The Commitments. Kjent fra filmen med samme navn. Da måtte Kenneth og resten av bandet Ragnar Ruttle fra Lillestrøm, med Terje Smedvold fra Lørenskog og svenske Janne Titz, finne ny vokalist. Valget falt på Patrick Simonsen, som ble hentet inn i forkant av Hush sin debutplate If You Smile i 1998. Nå er det Kenneth og Patrick som er kjernen i bandet og det er de to som lager låtene og møter opp på intervjuer.

DEBUTALBUMET IF YOU SMILE
Debutplata passerte mer enn 10 000 solgte. Det var en periode i Japan at de solgte 740 plater om dagen. Hush og Roxette var av de skandinaviske bandene som ble mest spilt på radio i Brasil 1998. Etter dette fikk Hush ny platekontrakt med selskapet Now & Then/Frontiers, Europas største AOR-selskap.

Kenneth og Patrick mikset plata II i Toronto i Canada i 2001. Hele bandet tok turen til Manchester for å lansere platen på festivalen Gods of AOR. Med publikum og journalister fra hele verden tilstede. De hadde planlagt både Tysklandsturne og spillejobber i USA i kjølvannet av II, men alt dette ble utsatt på grunn av verdenssituasjonen etter 11. september. Bandet startet opp igjen i 2012 og satte seg mål som Z Rock festivalen i England 4. og 5. mai 2012.

NETTSIDE
www.hush.no