Erik Eikedalen
Eikedalen er organisasjonssekretær i Heismontørenes Fagforening.

Etter folkeavstemninga i 1972 stilnet debatten om Norges medlemskap i EF. Det var først 16 år senere, i 1988, at spørsmålet igjen ble satt på agendaen. Det kom kanskje ikke som noen overraskelse at HMF da engasjerte seg på nei-siden, men prosessen innad i foreninga før et endelig nei-vedtak ble fattet, var omfattende. Til halvårsmøtet i 1988 ble Jan Tore Sanner fra Unge Høyre invitert for å argumentere ja-sidens sak, i 1989 ble det lagt vekt på studier relatert til EF-spørsmål, og representanter fra HMF dro på studietur til Brüssel. Etter to år med debatt, ble det på HMFs årsmøte i 1990 fattet et endelig vedtak om støtte til nei-siden.

Også nei til EØS

HMF tok også klar avstand fra et norsk EØS-medlemskap, som daværende leder John Walderhaug kalte et «B-medlemskap i EF». På generelt grunnlag var det motstand mot «de fire friheter» og markedsliberalismen som var hovedargumentet mot både EF og EØS. Men også argumentet om økt press på avtale- og lønnsforhold sto sterkt. Men et nei til EØS og EF måtte også bety noe mer, nemlig et ja til noe bedre.

Men hva er egentlig alternativet?

Som Heming Olausen tidligere har skrevet om her på heis.no, er det fortsatt mange som biter på propagandaen fra høyresiden; nemlig det at det ikke finnes noe alternativ til EØS. Skal vi tro dem er EØS livlinen vår til Europa, og uten EØS vil vi miste milliarder i eksportinntekter, samt tusenvis av arbeidsplasser. I tillegg stemples EØS-motstanderne som en gjeng med rasistiske nasjonalister. Men er det virkelig slik?

«EØS-avtalen er en avtale som forplikter Norge til å følge det Brüssel og EU bestemmer. Tariffavtaler og lover må endres for å tilfredsstille EUs regelverk, som for eksempel tjenestedirektivet og vikarbyrådirektivet,» sier Markus Hansen, leder i HMF. Det handler med andre ord ikke om nasjonalisme eller tap av milliardinntekter. «For meg handler motstanden mot EU null om «det norske», og alt om politikk», skriver Dagsavisens journalist Jo Moen Bredeveien i dagens avis: og fortsetter: «EU er et prosjekt på kapitalens premisser. Derfor er jeg motstander. […] Hvorfor skal vi knytte oss enda sterkere til et prosjekt som ikke innser at fri flyt av arbeidskraft vil knuse lokal fagbevegelse?»

«Jeg syns at svenskene kan melde seg inn i EU, så blir vi kvitt dem.»

Sigurd, 8 år (Kilde: Heismontøren nummer 4 – 1994)

Norge har naturligvis fortsatt et eget lovverk, men hvor mye er gode norske lover og avtaler verdt når ESA, overvåkningsorganet til EØS, kan ugylidiggjøre dem fordi de er i strid med EØS-avtalen? «Vi i heisbransjen husker jo godt i 2015, da ESA ønsket å fjerne forbudet mot bemanningsbransjen i Heisoverenskomsten fordi de mente den var i strid med vikarbyrådirektivet. Heldigvis lyktes de ikke den gangen,» forklarer Hansen. «Men det er flere andre eksempler hvor de har lyktes. Blant annet er det ikke lov for fagbevegelsen i Norge å stille krav til firmaer om at de må ha tariffavtale for å levere anbud. Det strider nemlig mot EUs regelverk,» fortsetter en oppgitt Hansen.

Nei til EU, Ja til EØS?

I dag kunne vi lese i Klassekampen at i følge en nylig gjennomført undersøkelse er det norske folk stadig i mot EU-medlemskap. Men i samme undersøkelse kommer det også frem at dersom det ville vært folkeavstemning om EØS-avtalen i morgen, ville kun 20% stemt nei. Et overveldende flertall på 60% mener altså at de ville stemt ja til å beholde EØS-avtalen. Men betyr dette at folk er mot EU og for EØS? Eller er det spørsmålet som er stilt feil? For hva hadde folk svart om de hadde blitt spurt om de var for eller mot en ny handelsavtale med EU? Og er folk flest klar over at det finnes faktiske alternativer?

På Fellesforbundets landsmøte tidligere i høst ble det vedtatt å gjennomføre en offentlig utredning, som også peker på hvilke alternativer vi har til dagens avtale. «Vedtaket viser at det er større motstand i Fellesforbundet enn mange har trodd,» konstaterer Hansen, og fortsetter: «EU ble ikke laget av arbeidsfolk, men er konstruert av kapitalens ønske om å vokse på bekostning av arbeidsfolks vilkår!» Det vi trenger er det motsatte. Eller det vi allerede har med flere andre land: En tosidig, balansert handels- og samarbeidsavtale!