Heismontørens lesere husker sikkert den dramatiske ulykken på Det Norske Teatret i 2016, der Morten Sandaas ble alvorlig skadet. Det har nå gått tre og et halvt år. Vi har i perioden lært mye om svakhetene i yrkesskadeordningen, spesielt når man møter det selskapet som har behandlet Mortens sak, Crawford. Et første skritt for større trygghet for medlemmer som rammes er at Schindler etter forslag fra klubben nå bytter forsikringsselskap.
På hvilke måter har svakhetene i ordningen kommet til syne? Det første er manglende utbetalinger mens saken behandles. I yrkesskadesaker skal man ha en erstatning for økonomisk tap resten av livet. Det blir derfor ingen endelig erstatning før man vet om den skadde er varig arbeidsufør, helt eller delvis. Det tar tid. Det hadde ikke vært dramatisk om man hadde fått fortløpende forskudd på erstatningen underveis. Men det får man ikke dersom det er Crawford som behandler saken. Da får man i stedet belastende påstander om at man hadde blitt arbeidsufør uansett, på grunn av generell slitasje. Og spådommer om at det kanskje ikke blir noen erstatning i det hele tatt.
Den andre svakheten er manglende respekt for folk som har stått i tungt arbeid i mange år. Jeg vil tro at 90 prosent av heismontører på Mortens alder har noen «vondter». Selv om man langt fra er på sykemeldingens rand, så merker man at kroppen har blitt brukt til noe annet enn papirflytting. Måten flere av selskapene angriper deg, er at de vil avkorte erstatningen, med påstanden om at du hadde mesteparten av skaden fra før. Selv Morten Sandaas, som ble klemt av ni tonn, må svare på sånne påstander. Per i dag sier Crawford at 75 prosent av arbeidsuførheten skyldes tidligere skader, og dermed får han tilbud om 25 prosent av full erstatning.
Den tredje svakheten er at erstatningen er så liten. Erstatningen for framtidig tap følger en gammel lov, som ikke tar hensyn til alt man taper i pensjon. Den gangen loven ble vedtatt, ble pensjonen utregnet etter en «besteårsregel». Dvs at den som ble arbeidsufør etter 20 år med grei inntekt fikk brukbar pensjon. Med pensjonsreformen er dette snudd på hodet. Den som rammes av varig arbeidsuførhet etter arbeidsulykke mister AFP. Det gjelder også de som fortsetter i redusert stilling. Videre får man lavere alderspensjon, fordi man taper for hvert eneste år man ikke har normal lønnsinntekt. Selv om tapet er stort, så er ikke lovens erstatningsbeløp løftet.
Den fjerde svakheten er at det har dukket opp en ny type bedrifter. Disse er ikke forsikringsselskap, men de har spesialisert seg på å behandle saker for forsikringsselskapene. Eller, slik jeg oppfatter det, de har spesialisert seg på å begrunne avslag i forsikringssaker. Disse bedriftene har det gode norske navnet claimhandlers. Personskadeforbundet har også erfaringer med disse. De skriver i en kommentar til konkursen i det danske selskapet Alpha: «Det er ikke tvil om at markedet ikke kan anses velfungerende og det er heller ikke tvil om at den oppståtte situasjon har skapt mistillit blant brukerne. Dette er en situasjon som lovgiver har ansvar for å rette opp. Vi opplever at claimhandler som i dag saksbehandler disse forsikringstilfeller, på svært tynne grunner ikke erkjenner ansvar. Skadelidte er i disse tilfeller henvist til å ta ut stevning mot det danske konkursboet inn for dansk domstol noe som for de fleste vil medføre uoverkommelige kostnader samtidig som man må regne med å måtte vente minimum fem år på rettslig avklaring».
Så hva skjer nå? Morten har hele veien fått god støtte av advokat ved LOs juridiske avdeling, noe som betales av EL og IT. EL og IT har godkjent at LOs juridiske kan forberede søksmål for at Morten skal få den erstatningen han har krav på. Og da blir det forsikringsselskapet Berkeley som blir saksøkt, og ikke claimhandler Crawford.
Til slutt gladnyheten om at Schindler har byttet forsikringsselskap. Heretter har medlemmene sin yrkesskadedekning i DNB forsikring. Vi får se hvordan de oppfører seg. Men folk i Schindlerklubben som blir skadet, vil i framtida slippe å ha noe med Crawford å gjøre.
