Kjære fagforeningskamerater i Schindler!
Jeg har fått æren av å få hilse dere med noen ord i dag, fordi jeg var med på å samle inn underskrifter til støtteoppropet som sto på trykk i Klassekampen denne uka, og som rykkes inn som annonse i pressa på lørdag. Oppropet samla folk fra de samme samfunnsgruppene som jeg sjøl tilhører: forfattere, musikere og bildekunstnere, akademikere og intellektuelle ved og utafor universitetene, og til og med en sagnomsust fotballtrener.
Og da kan jeg fortelle at etter det jeg vet, trengte ingen av disse mer enn sekundet på å betenke seg, de sa, alle som en, ja med en gang de blei spurt.
Jeg vet også at det ikke ville vært noe problem å mangedoble lista. Men vi så det som viktig å komme hurtig ut, og heller fortsette med et større oppbud etter hvert som det utvikler seg. Det er alt mange som heller er litt fornærma for at de ikke fikk være med i den første omgangen.
Jeg må også nevne at folk straks også sjøl spurte om hvordan de kunne bidra med økonomisk støtte. Ikke alle på dette oppropet har den feitaste bankkontoen her i verden, men økonomisk støttearbeid har likevel en viktig symbolsk og samlende betydning som neppe bør undervurderes.
Ikke noe av dette betyr, vel å merke, at de som skreiv under på dette oppropet, gjør det av veldedige grunner, eller fordi de syns synd på dere. Arbeiderklassen har aldri vinni fram ved å be om å bli betrakta som stakkarer som ikke kan stå på egne bein. Tvert om, det er når arbeiderne viser bevissthet om, og tillit til egen styrke, når de demonstrerer at de besluttsomt har tenkt å ta kampen til den ender med resultater – det er da solidariteten fra først og fremst andre arbeidere vekkes til live, fordi de vet at kampen også gjelder dem sjøl. Men også solidariteten fra andre grupper som skjønner at det er arbeiderklassen, og dens kamp for sine interesser som ligger til grunn for det som fins av velferd og et verdig liv, og for et bedre og ikke verre samfunn i framtida.
For hvilken situasjon står vi nå overfor? Hva er det konflikten ved Schindler dreier seg om?
Den dreier seg om det, som dere alle vet som står midt i konflikten, fagbevegelsens videre eksistens som redskap for arbeidernes interesser, mot arbeidsgivernes forsøk på å knuse den.
Pandemien som nå herjer, og som har forsterka den krisa som kapitalismen var inne i på forhånd, legger et ytterligere grunnlag for denne offensiven, og da gjelder det ikke minst å gå løs på ei så eksemplarisk sterk fagforening som heismontørenes.
Pandemien fører til permitteringer og oppsigelser, og dermed til oppløsning av det daglige arbeiderkollektivet på arbeidsplassene. Arbeiderne blir spredt for flere og flere vinder, mens bedriftsgeneralene kan fortsette å administrere, bestemme og lede oppe i sine elfenbeinstårn, mer uberørt av daglig kontakt med arbeiderne. De har alt i økende grad begynt med mer og mer systematisk å si opp tillitsvalgte, og dermed undergrave fagforeningsarbeidet.
Pandemien bringer arbeidsledigheten til nye høyder, svekker sambandet mellom arbeiderne og øker konkurransen dem imellom om å få solgt arbeidskrafta for å overleve. Det er denne situasjonen arbeidsgiverne nå utnytter til å prøve å knuse fagforeningene. De ser for seg et – vi kan gjerne si nord-amerikanisert samfunn – der det knapt fins mer fagbevegelse enn et godt sjølbetalt ledersjikt som driver medlemspleie med forsikringer og bankfordeler i trepartssamarbeid med stat og arbeidsgivere. Der arbeiderne underbyr hverandre i konkurranse om å få solgt seg på arbeidsmarkedet, og der de offentlige utgiftene reduseres til et minimum ved at for eksempel NAV ikke yter et rødt øre til arbeidsløse hvis de ikke først har prøvd å vriste til seg noen få drosjeturer og noen usle grunker i desperat konkurranse med andre «sjølstendige» næringsdrivende i bransjen, for eksempel som laussjåfører for Uber (og hvis de vinner for mye i konkurransen, så har de sjøl sørga for å utelukke seg fra den samme NAV-støtten.)
Det er i dette perspektivet vi må se arbeidsgivernes økende bruk av streikebryteri for å knekke vekterne og deres streik for et fastlønnssystem – framfor et timelønnssystem – og ikke minst Schindlers framstøt for å tukte mellomlederne til å fungere som sersjanter overfor heismontørene, og for endelig å knekke Heismontørenes Fagforening, som fra 1930-tallet og fram til i dag, gang på gang, har vært en av de fremste eksponentene for en kjempende fagbevegelse – både når det gjelder å forsvare og fremme sine interesser som faggruppe, og ikke minst når det gjelder å vise solidaritet med andre arbeidere i kamp.
Heismontørbransjen står riktig nok ikke oppe i noen krise, men desto mer gjelder det å knekke nettopp montørenes fagforening.
Desto mer vil dere Schindler-montører, når dere viser at dere er fast bestemt på å slå tilbake oppsigelser og avskjedigelser med de midler som er nødvendige og nyttige, få solidarisk støtte fra hele arbeiderklassen, og fra alle andre som ser at framtida avhenger av om fagbevegelsen overlever og styrker seg i den djupe krisetilstanden kapitalismen er inne i.
Dere har alle sympatisørers fulle støtte, bare si fra om hva dere ønsker at vi skal gjøre for å yte det vi kan.
Stol på egne krefter, det vil si alle arbeideres egne krefter, lykke til i kampen for at Schindler skal måtte trekke oppsigelse og avskjedigelse tilbake.