Min fagprøve i 1989

Etter to og et halvt år som lærling hos Reber Schindler i Fredrikstad, var både bedriften og jeg veldig klare for at jeg skulle gå opp til en fagprøve. Men på grunn av en uenighet vedrørende reise for prøvenemnda, ble det bestemt at jeg skulle dra til sørlandsbyen Risør for å avlegge fagprøven.

Johansen er redaksjonsmedlem i Heismontøren.

Jeg var både nervøs og spent, slik det skal være før en slik milepæl i livet. Jeg pakket den store verktøykassa og heiv den bakpå planet på min Toyota Hilux, som hadde litt for store dekk, før jeg kjørte av gårde mot vakre Risør mens jeg gru-gledet meg

Jeg var ganske sikker på at prøveanlegg skulle gå bra, siden jeg skulle montere en hydraulikk med tre stopp fra Deve. En heistype som jeg kjente godt til, da dette var en veldig vanlig heis under jappetiden med mye byggevirksomhet i Østfold. Ja, såpass mange hadde jeg vært med på å montere at jeg kunne koble følgekabelen uten å bruke skjema, og den gangen var det rund følgekabel uten tallmerking.

Jeg var nok mest en elektrofyr som var sterkest på dette med skjemaer med forståelse av automasjon, og ikke fullt så trygg på det mekaniske. Men i løpet av læretiden hadde vi gått på lærlingskole hvor vi var en uke i Oslo for å lære å sveise og slipe bor. Dette var en del av fagprøven den gangen. Det jeg var aller mest nervøs for var feilsøkingen, siden jeg hadde hørt mange historier om hvor kreative prøvenemnda var på å legge inn lure feil.

Byggeplassen i Risør

Jeg feilberegnet reisetiden litt, og vel fremme i Risør stod en litt utålmodig arbeidsleder og ventet på meg på byggeplassen. Byggeplassen, som var ved en videregående skole, var strøken og sjakta var helt rett. Den dyktige gjengen med bygningsarbeidere på plassen, sa det bare var å spørre dersom jeg trengte hjelp. Det var slik at sjauhjelp ofte var med i avtalen for montasjen på den tiden, og i små avdelinger jobbet man stort sett alene på mindre anlegg. Prøvenemnda kom innom i det jeg sjauet inn utstyret. De tok med seg den ferdige sjaktstammen og ønsket meg lykke til, og da var jeg i gang.

Biff, fisk og forskrifter

Det var slutt på ferietider og i ukedagene var jeg ofte eneste gjest på hotellet. Som eneste gjest hadde de kun to retter på menyen å velge imellom. Biff og eller en med fisk. Så jeg vekslet på hver dag, men med karamellpudding til dessert hver dag.  

Bedriften hadde valgt det billigste rommet til meg uten TV. Kanskje var det for å spare inn på dietten og reisen? Fordelen med å ikke ha TV på rommet var at jeg hver kveld leste i forskriftene. Det var i tiden med overgang fra gamle forskrifter til ny standard. Siden de ikke var sikre på hvilken jeg skulle opp i måtte jeg kunne både den nye og den gamle i tillegg til noe elektroforskrifter og byggeforskrifter. Heldigvis var hukommelsen min på den tiden veldig god. Det hjalp selvfølgelig å sitte fire til fem timer hver kveld å lese forskrifter som jeg til slutt kunne omtrent utenat.

Montasjen gikk veldig fint, og jeg koste meg med jobben og det å kunne gjøre flid. Det og endelig få jobbe selvstendig passet bra for en fyr som meg som likte å drive med egne greier. En veldig hyggelig lokal montør var innom og så til at alt stod bra til. Arbeidslederen var også innom et par ganger for å høre meg ut i forskrifter, for å sjekke at alt var klart for å gå opp til fagprøven.

Den store dagen

Prøvenemnda kom alvorstynget til Risør for å høre meg i forskrifter. I tillegg måtte jeg forklare funksjonene på et gammelt Reber skjema for wireheis. Prøvenemda gikk virkelig grundig til verks og jeg satt rød og varm i toppen, full av konsentrasjon og svarte på det ene spørsmålet etter de andre. De var tre mot en, hvorav en var fra HMF. Det var han som ofte stilte de mest vriene spørsmålene. Det var nok kanskje fordi han var heismontør. Etter en nesten ut av kroppen opplevelse, kom det siste spørsmålet, som de forklare at ikke direkte stod i forskriftene. Spørsmålet var: «hvorfor skal man ikke ha wireskive i støpejern i toppen av sjakten?» Det klarte jeg ikke på sittende stol å svare på. Men svaret er at den kan sprekke og tunge deler fra den kan falle ned på heisen. Prøvenemda oppsummerte med at jeg hadde svart helt rett på alt det andre, og det siste var bare ett bonusspørsmål for å eventuelt kunne gi «meget bestått pluss».

Dagen etter skulle de se på anlegget. Anlegget var strøkent, og jeg hadde vært meget nøye. Malt opp utstyr og hengt opp kleshenger i maskinrommet. Prøvenemnda målte stikkmålet mellom føringene og litt rundt om, før de nesten umiddelbart konkluderte med at anlegget var bra. 

Feilsøking

Så kom den mest spennende delen – feilsøkingen. Jeg ble bedt om å gå ut og ble hentet inn kort tid etter med beskjed om at de hadde lagt en feil på heisen.

Jeg søkte meg frem og fant raskt ut at bryteren til dørdriften var avslått. Neste feil skulle være på selve styringen. Jeg kjente igjen feilen ganske raskt og skjønte at det måtte være bakontakten på en hovedkontaktor. Men nå gjaldt det å finne hvilken, og da begynte jeg å rote litt og ble stresset når de i tillegg kom inn for å se hvordan jeg jobbet meg frem til feilen. Jeg fikk en bekreftelse på at jeg var på rett vei, og etter litt skrudde jeg ut en ledning som de hadde klipt og puttet inn igjen slik at den ikke gav kontakt.

Deretter tok de meg med til et mekanisk verksted for å sveise. De sa greit ifra at vi skal ikke skal bli sveisere, men vi at måtte kunne sveise litt. De var tydeligvis ikke så nøye på orden på verkstedet, for jeg måtte rydde arbeidsplassen for brennbart materiale før jeg startet med å sveise. Det gikk ganske greit å legge litt høneprupp i en innvendig hjørnesveis og slipe litt på et borr.   

Dans og tårer

Jeg var helt ferdig av nerver og stress, da prøvenemnda skulle holde møte og konkludere. Før vi dro tilbake til hotellet sa de: «Vi skal gå gjennom prøven, men vi skal ikke holde deg på pinebenken, du har bestått».

Det var nesten så jeg gråt av glede. For en prøvelse og for en utrolig lettelse å bestå. Tenk nå var jeg fagmann, heismontør og skulle få sette opp «mine egne heiser». Etter dette inviterte prøvenemnda meg på middag. Senere spanderte jeg en runde med pils på puben. Her var det dans. Jeg ba opp ei dame og jeg tror aldri jeg har danset så lett på tå før.

Etter dette ble det 30 år i faget som stolt heismontør.