Hestenes Herre: Atter en hest

Den en gang så fine åkeren på Økern er ikke lenger som den var, det er en slagmark nå. Etter at Slangens nye disippel og løpegutt, Guttorm, implementerte det nye treskeverktøyet uten avtale i mai, ble aldri ting det samme.

Olstad er redaksjonsmedarbeider i fagbladet Heismontøren og på heis.no.

Første del i denne føljetongen finner du her.

Det var Lil Pøg som hadde merket at treskesadelen plutselig var oppdatert, dette til tross at for at Mel Pøg ettertrykkelig hadde presisert at dette ikke skulle gjøres uten at det forelå en avtale i forkant. Den nye oppdateringen hadde vært tema i flere år, på grunn av sin omtalte effektiviseringsfunksjon. Den gav et aldri så lite støt om hestene skulle finne på å senke tempoet i arbeidet. God praksis og kommunikasjon mellom tillitshester og Slangen hadde etablert seg etter slaget for Vrinsky, Marchadoren som ble syk og tiltenkt avliving, heller enn stell i hine håre dager. Etter dette hadde det i praksis vært god dialog, og gulrot foran pisk som gjaldt. Dette ga tydeligvis den nye lakeien flatt faen i. Guttorm var intet annet enn en grusom cv-rytter, som tydeligvis ikke kunne se lenger enn sin egen LinkedIn-profil. Skuddet i Sarajevo gikk av den dagen.

Mel Pøg hadde vært hestenes valgte talerør i mange år, opparbeidet seg en trygghet i sin posisjon, men aldri vært mer usikker i sitt sinne enn nå. Hva var intensjonen til Guttorm med å gå mot hesteklubben på denne måten, hvorfor tok ikke Slangen grep i et ønske om å beholde roen, og hvordan skulle hestene reagere – spørsmålene var mange. Reagere måtte de, for avtalebruddet var klokkeklart, «eventuelle utvidelser eller endringer i bruken av treskesadelen, som for eksempel benyttelse av strekkoder, skal ikke finne sted uten avtale med klubben,» sto det i avtalen. Umulig å misforstå, med mindre intensjonen er nettopp det da, å misforstå. Guttorm kan ikke ha misforstått i god tro, han var ikke så dum vel? Hadde jo bachelorgrad fra BI og greier.

Det ble diskutert i det etablerte styret i hesteklubben og konsensusen var klar, dette var et soleklart angrep på avtaleverket som hestene hadde opparbeidet seg gjennom år med forhandlinger med Slangen. Det var hestforeningsfiendtlig oppførsel å regne, og på allhestamøtet som ble avholdt i hast etterpå, ble de alle enige om at de ikke lenger stolte på treskesadlene og skulle la være å bruke dem. Samtlige 270 hester i Slangens staller, over hele Norge la ned den elektroniske traskesadelen fordi en nyansatt kylling skulle bruse med fjæra. Ganske humor, sett i retrospekt. Men det er jo en gang slik at avtaleverket er ganske grei skuring; man følger de inngåtte avtaler, og skulle de brytes er de ikke verdt mere en styrken som ligger i klubben som kan forsvare den. Her måtte altså hestene gå for det siste, mane seg opp og forsvare sine avtaler. Kunne Slangen og lakeien hans bare «stryke» en avtale, så kunne de vel bare stryke neste også?

Det ble en lang vår og onna bar preg av manuell tresking. Men hestene var ikke fremmede for å gå tilbake til gamle teknikker for å ivareta det opparbeidede kartoteket av rettigheter avtaleheftet måtte sees som.

Foto: Christian Olstad

Det ble ikke stille i stallen da dagen for storforing og knaskerøtter kom, dette gikk ned annenhver torsdag, men samtlige vanntrau og foringsspann var tomme nettopp denne torsdag. Slangen hadde sanksjonert hestene for å gå tilbake til den manuelle treskingen. «Hva faen er dette for noe piss?» utbrøt Braute i en frustrasjon som vanskelig lar seg beskrive.
«Hmm,» Mel Pøg ble betenkt. Han så på Lil Pøg, rynket på brynet og kastet på nakken. «Stikker utenfor en tur a …»

Diskusjonen gikk som en studentradio i bakgrunnen mens Lil og Mel Pøg trakk seg ut på hjørnet for liten debrief.
«Vi må ta i bruk treskesadlene igjen»
«Var det noe lurt å terge Slangen a, det er jo han som bestemmer?»
«Tøys, det er vi som produserer, og det er våre rettigheter.»
«Enig, vi må faen ikke gi oss nå, da blir det hvert fall ikke noe ordning»
Det tok dem nøyaktig to minutter å enes, det var liksom ikke noe å diskutere for noen av dem, men de måtte ha med resten som stadig diskuterte i stallen.

«Tøys, det er vi som produserer, og det er våre rettigheter.»

«Fløøøøøyt, hei hei kamerater. Kan jeg få deres øre et par stunder?» Mel Pøg var dedikert, engasjert og lett frustrert. Han var presis, det var noe han hadde lagt til seg.
«Slangen, og Treskler AS har holdt tilbake rasjonene våre. Det er betalingen for arbeidet vi gjør, som vi stadig har utført, til tross for at de brøt avtalen. Guttorm var nok sniken som utførte avtalebruddet, men vi må holde hele sjappa ansvarlig. Det er ingen unnskyldning, og vi i hovedstyret mener det kun er en holdbar reaksjon på en slik sanksjon.»
«VI STREIKER,» beljer en dølahest bak i rekkene
«TIL RASJONENE ER PÅ PLASS,» følger en annen opp.

Det diskuteres frem og tilbake, og enigheten går på å reagere mot bedriftens handling. Det må ageres for å vise at et angrep på avtaleheftet ikke aksepteres. Bortsett fra de to Shetlandsponniene Kuk og Tverke er samtlige hester klare på dette.
«Om vi bare gjør som slangen ber om vil alt gå bra.»
«Det er jeg helt uenig i, Tverke,» sier Lorrang
«Mener Tverke har et poeng,» lyder det spakt fra Kuk.
«Vi må rett og slett stemme over det,» konkluderer Mel Pøg.

Som stemt, så gjort. Hestene endte med å sitte tre dager, tre dager for å markere sin vrede. Dette endte i både presse og rettsal. Norsk Dyrerovdrift Organisasjon (NDO) som Treskler er medlem av blir involvert, og presser på for at Slangen og Treskler skal fortsette kampen mot hestene. I retten blir Treskler dømt for å holde tilbake rasjonene, og hestene blir dømt for å handle kollektivt ulovlig. Hestene tar i bruk treskesadlene igjen, men motivasjonen er ikke hva den engang var. Mel Pøg og resten av hestene i styret legger hodene i bløt, diskuterer taktikk og legger planer samtidig som det går smått og trått på jordet, neppe mer enn halv maskin. Det er en fin takt å holde i en fase hestene nå er i. Situasjonen krever en løsning, treskeverktøyets oppdatering må reverseres. Klubbens eksistens må anerkjennes på nytt fra ledelsen i Treskler, og Guttorm må nok dessverre stifte sitt første bekjentskap med samholdet som ligger i solidaritet.

Stallhundene, som organiserer hestenes arbeidsdag og legger til rette for logistikken i stallen, blir kjørt stadig hardere av Guttorm. 

«De hestene er ikke kapable til annet enn å telle høyballer, se å få dem motivert!» skal Guttorm ha meldt til Babben, lederen for hundenes organisasjon. Babben hadde tatt han til motmæle; «Det hjelper ikke motivasjonen å piske noen, tror heller du skal sette deg inn i tradisjonene og avtaleverket her i bedriften.»

Det nærmet seg en tilspisset situasjon mellom Guttorm og hundene også.

Høsten kom, løsningen var ikke engang i horisonten. Det var dog en ny DR-ansvarlig i Treskler. Fisla var nylig ansatt i avdelingen som hadde ansvar for Dyre-ressurser, hun skulle ta over håndteringen, forvaltningen og dialogen med arbeiderne i alle sjikt. Og visst var hun fremme i skoa, gikk rett ut og sa opp Babben etter sin fjerde dag som Head of DR. Babben sin sak var sterk den, Fisla sin var det verre med, hun hadde ikke engang tatt seg bryet med å hilse på Babben. Som et svakt filmmanus kom det rett og slett en lapp i posten.

Dette var uhørt, hevet over enhver tvil et angrep på hundeforeningen. Babben var sagt opp av den enkle grunn at han var tillitsvalgt – det blir ikke mer uakseptabelt enn det.

«Vi må rett og slett reagere, dette er et klart angrep på foreningen deres, og et klart signal om at vår hovedtillitsvalgt, Mel Pøg kan ryke når som helst,» sier Braute.

Foto: Christian Olstad

Han hadde rett, dobbelt så rett som han ønsket; hestene satt to dager på ræva i protest mot behandlingen av Stallhundenes leder Babben, og dermed så røyk faen med Mel Pøg også. Han ble ikke oppsagt, han ble rett og slett kastrert på dagen. Det var nok NDO som hadde presset på denne gangen. Treskler kunne ikke ha så ulydige hester i stallen, og argumentet var at Mel Pøg ikke hadde gjort det som stod i sin makt for å hindre treskestoppet som ble igangsatt i solidaritet med Stallhundenes leder. Slangen stod nok i en real spagat; la hestene aksjonere og indirekte godta dette, eller følge rådet fra Norsk Dyrerovdrift Organisasjon og kastrere lederen.

Mel Pøg var stadig anerkjent av hestene som sin leder, men han var ikke lenger velkommen i stallen av Slangen, Guttorm og Fisla. Hestenes hovedtillitsvalgt var ikke lenger på rasjoneringslista til Treskler AS. Av samme grunn som Babben, var Mel Pøg nå også et brysomt talerør som stod i veien for Tresklers ønske om at det var profitten som skulle definere driften. Og som Babben, måtte Mel Pøg ryddes av veien.

Tiden gikk, og mediene, spesielt avisen NOAH-kampen begynte å presse veldig på mot Slangen. Hestene som stadig forsøkte å komme i konstruktiv dialog med Slangen bar på en frustrasjon, men opplevde en veldig støtte i samfunnet for øvrig. Det viste seg at hesten, hunden og eselet i gata var interessert i arbeidshesters rettigheter og rettferdig håndtering av avtaleverk. Ikke minst rettigheten til å organisere seg og velge sine tillitsvalgte som kunne tale deres sak som en grunnpilar i arbeidslivet. Det ble endel journalistisk graving rundt dyrevernsforholdene i stallen og dette med kjøp og salg av kornet som hestene tresket. Presset mot Slangen førte omsider til et ønske om normal produksjon igjen. Det hadde vært det dårligste året på lenge, selv om avlingene var fantastiske dette året, så hadde åtte måneder med konflikt satt sitt preg. Motivasjonen hadde faktisk ikke steget etter at Mel Pøg ble tatt, snarere tvert imot.

En januardag ble fire fra hestenes forening kalt inn til forhandlinger med Slangen og Guttorm. Hestene var glade for å kunne jobbe frem mot en konstruktiv løsning, og finpusset sine krav.

Etter to dager i forhandlinger kunne Mel Pøg, Lil Pøg, Trofast og Osede skåle i tresprit. Det var en løsningsorientert ledelse som hadde stilt forståelsesfulle, med et ønske om å normalisere tilstandene i stallen og gjenreise tilliten hos hestene. Det ble signert flere protokoller og innholdet var særdeles tilfredsstillende. Babben var tilbake i sin stilling, Mel Pøg sin kastrering var reversert og han skulle få vise frem sine formidable treskeferdigheter atter en gang. Oppdateringen av treskesadelen skulle endres tilbake, og begge parter var enige om at samarbeid var veien å gå. Ledelsen lovte å endre sin involvering av heste- og hunderepresentanter til det bedre.    

Store ord og protokoller er fine saker det, men tillit kan ikke gjenreises basert på avtaler og fine formuleringer – de må også etterleves. Slangen og co hadde kanskje normalisert produksjonen ved å signere protokollene, men lovnadene må manifestere seg i handling.
Enn så lenge tresker Mel Pøg åkeren lang.

Hester, foren dere!