17. april 2024

20 ÅR SIDEN DEN STORE STREIKEN MOT SOSIAL DUMPING 

For over hundre og femti år siden begynte arbeidsfolk her til lands å organisere seg for ikke å underby hverandre i lønn. Tariffavtalene skulle sikre alle arbeidstakere lik lønn for likt arbeid og forebygge sosial dumping.

I 2004 ble EU utvidet med ytterligere ti nye medlemsland, hovedsakelig fra Øst-Europa, noe som skapte en bølge med arbeidsinnvandring til Norge. Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å delta i EUs indre marked med fri flyt av arbeidskraft, tjenester, varer og kapital. Noe som innebærer at arbeidstakere i EU-land fritt kan ta seg arbeid og videreføre sitt yrke fra hjemlandet i Norge. 

Dette skapte en debatt hvor man fryktet at sosial dumping ville bre om seg. I byggebransjen ble det avdekket flere eksempler på doble arbeidskontrakter, lønn helt ned til 20 kroner timen og urimelig lange arbeidsdager. 

Velkommen på tarifferte vilkår 

Dette var bakenforliggende for foreningens prioriterte krav i tariffoppgjøret i 2004, med slagordene «Norsk lønn i Norge – Nei til sosial dumping!» og «Velkommen til utenlandske arbeidere – på tarifferte vilkår!».  Selv om det opp igjennom tidene hadde vært noen tilfeller med sosial dumping i den norske heisbransjen, så var ikke dette på den tiden et stort problem for foreningen. 

Heisoverenskomsten besto allerede av flere tekster som skulle forebygge sosial dumping i bransjen, men som vanlig så foreningen for seg mulige framtidsscenarier. Man ønsket å forhindre at bedrifter som var registrert i EU kunne etablere seg i Norge med arbeidskraft lønnet fra lavkostland, eller at norske bedrifter registrerte seg i EU og gjorde det samme. 

Formålet var derfor aldri å forhindre arbeidsfolk fra andre land i å søke arbeid her til lands, men å legge til rette for konkurranse på like vilkår med en lønn å leve av for alle. Foreningen tok med dette et slag på vegne av hele fagbevegelsen for å sette en stopper for sosial dumping. 

I år er det 20 år siden streiken mot sosial dumping. Foto: HMF Arkiv.

Først er det ferie

Da forhandlingene gikk til mekling, var avstanden mellom partene så stor at meklingsmannen aldri fant grunnlag til å legge frem en skisse til løsning. Da bruddet var et faktum den 29. juni 2004, hadde ikke foreningen varslet plassfratredelse slik som man må før man kan gå ut i streik. Slikt hadde NHO aldri vært borte i før, og etter en avklaring om spillereglene med LO, ble det satt et nytt meklingsmøte til den 23. august. For som daværende leder av foreningen, Rune Larsen, utalte til Dagens Næringsliv: «En streik midt på sommeren ville hatt liten slagkraft».

NHO ønsker sosial dumping

Terje Skog som var talsperson for foreningen under streiken uttalte at «dersom NHO sier nei, må det være fordi de politisk mener at det skal være rom for å drive med sosial dumping i Norge». John E. Kaasa i arbeidsgiverorganisasjonen som da het TELFO, og som nå heter NELFO underlagt NHO, argumenterte med at kravet var overflødig fordi det allerede fantes lovgivning som åpnet for almenngjøring av tariffavtaler. Han uttalte at «Får en først en slik tekst inn i en overenskomst får du den aldri ut igjen.» Foreningen var vel vitende om at NHO da hadde hatt til vane å stemme nei for almenngjøring av tariffavtaler i Tariffnemda. (Ved flertall i Tariffnemda kan deler av en tariffavtale, f.eks. lønn, gjøres om til norsk lov.)

Fra en demonstrasjon utenfor NHO. Budskapet ble sendt opp med luftballonger slik at toppene i NHO skulle få det med seg.
Foto: HMF Arkiv.

Streik er ikke ferie

Foreningens medlemmer fikk fort erfare at streik ikke var synonymt med ferie. Her hadde alle sine oppgaver, og om det ikke var oppdrag for Heistjenesten, så var det å dele ut løpesedler eller vurdere dispensasjoner. Flere steder i landet ble det etablert streikekafeer og arrangert hyppige medlemsmøter og demonstrasjoner.

Over hele landet sto heismontører frem i media for å proklamere for streiken, selv om det som vanlig var vanskelig å få frem budskapet i riksmediene. Når man endelig fikk plass i de store mediene, var det ofte for å sverte heismontørene som ikke reparerte heisen til syke, eldre og svake som sårt trengte heisen. Det fremgikk aldri at det var arbeidsgiverne som konsekvent avslo søknader om dispensasjonen fra arbeidskonflikten i slike tilfeller – og ikke foreningen. Dette da deres hovedstrategi syntes å være og fremprovosere en inngripen fra regjeringen.

Et alternativ for heiskunder som var rammet av streiken, var å benytte seg av foreningens heisbedrift, Heistjenesten, slik at de fikk reparert heisen. Noe mange heiseiere benyttet seg av til tross for oppfordring fra NHO om å ikke gjøre det. Dette til stor irritasjon i NHO, som gjorde flere mislykkede forsøk med sine advokater for å sette en stopper for virksomheten.

Medlemmen fikk fort merke at streik ikke var ferie. Foto: HMF Arkiv.

NHO på defensiven

Arbeidsgiverne var på defensiven, og det kom blant annet falske anklager om at en heismontør hadde sabotert heisen i arbeidsgivernes høyborg: NHO på Majorstua i Oslo. Ved et annet tilfelle valgte ledelsen i Otis å sende trusler om oppsigelse til to tillitsvalgte for deres deltagelse i Heistjenesten.

Da arbeidsgiverne tok ut ytterligere 225 heismontører i lockout den 23. november i 2004 var 482 av totalt 640 heismontører ute i konflikt. Bare 120 av disse var ute i streik. Med dette var det opplagt at arbeidsgiverne tok sikte på å få regjeringen til å stoppe streiken med tvungen lønnsnemd.

Det ble bråk da ledelsen i Otis sendte trusler til to tillitsvalgte for deres deltagelse i Heistjenesten. Her fra en demonstrasjon utenfor Otis hvor daværende ledelse i bedriften ved Sam Goey, Øystein Ueland og Arild Fladseth møtte de streikende. Foto: HMF Arkiv.

Kulturopprop og TV-debatt

Behovet for en seier over et maktbevisst NHO i slaget mot sosial dumping var en viktig drivkraft for streiken og dens støttespillere. For heismontørene hadde fått brei oppslutning om streiken. 

Den 13. desember innkasserte foreningen ytterligere støtte fra kulturpersonligheter, akademikere og politiske veteraner. Dette var et initiativ som ble dratt i gang av forfatter Thorvald Steen (tidligere maler på Gaustad) som opprettet et samarbeid med AP-veteranen Reiulf Steen i det som ble kalt «kulturoppropet». Etter oppropet opptrådte de to som aktive støttespillere under resten av streiken. Reiulf uttalte at han før streika overhodet ikke hadde hatt kunnskap om sosial dumping. Streika hadde «vekket ham», og han mente at dette i sin kjerne, dreide seg om en kamp til forsvar for en velferdsstat.

Dette vakte riksmediene og tabloidenes oppmerksomhet, og det ble i NRKs «Redaksjon En» duket til det som i ettertid er blitt omtalt som en legendarisk TV-debatt. Her møtte Terje Skog, Sigrun Vågeng (NHO) og daværende leder av Frp, Siv Jensen, til debatt. Med på sin side hadde Terje med seg Reiulf Steen og tidligere Vålerenga prest Einar Gelius som også var en del av kulturoppropet.

Se den legendariske debatten mellom daværende ledere av Frp, Siv Jensen, og Terje Skog (HMF).

Dagen etter den vellykkede TV-debatten sendte foreningen et forslag om kompromiss på den fastlåste konflikten til arbeidsgiverne. Dette med en tekst som ville binde partene til å stemme for almenngjøring for å sikre like lønns og arbeidsvilkår dersom dette skulle bli aktuelt. Selv om NHO tidligere hadde proklamert for almenngjøring, ville de nå ikke gå inn for en bindende avtaletekst om almenngjøring. Nå var det overhodet ingen tvil om hvilken vei NHO og arbeidsgiverne ville gå.

AP veteranen Reiulf Steen var blant de mange profilerte personene som støttet opp om streiken. Foto: HMF Arkiv.

Tvungen lønnsnemd

Mandag den 24. januar 2005 kalte daværende arbeidsminister, Dagfinn Høybråten (Krf), partene inn til et møte for å fortelle at det ville bli vedtatt tvungen lønnsnemd. Regjeringen hadde kommet NHO til utsetning og begrunnet vedtaket svært vagt med at Statens Byggetekniske Etat var bekymret for at heiser muligens kunne bli holdt i gang på en sikkerhetsmessig uforsvarlig måte. Dette til tross for at heisene var blitt kontrollert av heiskontrollen på vanlig måte under hele konflikten. I ettertid har ILOs komite for organisasjonsfrihet kommet med en uttalelse om at Bondevik-regjeringen og Stortingets avgjørelse var feilaktig.

Kampen fortsatte lokalt

Kampen fortsatte nå lokalt for å få til en avtale som forpliktet bedriftene til å si nei til sosial dumping. Både Ribe Heis og Euroheis, som begge sto utenfor NHO, fikk fort til en avtaletekst.

Schindlerklubben fikk til en løsning hvor bedriftsstyret hadde en enstemmig vedtatt uttalelse tilsvarende streikekravet. Denne uttalelsen førte til at NHO straffet Reber Schindler med en bot på 150 000,- kroner.

«Styret i Reber Schindler AS er opptatt av å sikre like konkurransevilkår, og lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere i heisbransjen som er lik med de vilkår norske arbeidstakere har. Partene bør derfor samarbeide for å sikre at norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde for hele heisbransjen i Norge. Almenngjøring av gjeldende tariffavtale for heisfaget kan være en aktuell måte å oppnå dette.»

Bedriftene leier inn

Den fem måneder lange arbeidskonflikten hadde ført til at bedriftene lå langt etter med arbeidet. Samtidig oppfattet kanskje noen av arbeidsgiverne foreningen som svekket ettersom streiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemd.

Så da streiken var over begynte først Otis og Thyssen, og senere Kone, å leie inn montører fra andre land. Med dette var det duket for nye uroligheter, men etter en stund måtte bedriftene gi etter for klubbenes styrke.

Koneklubben ble etter drøftelsesmøter enige om flere punkter som skulle styre innleievirksomheten, og Reberklubben signerte den 2. desember 2005 en avtale vedrørende innleie av utenlandsk arbeidskraft. I januar året etter fikk Otisklubben til en avtale som regulerte innleie, men det skulle drøye ytterligere for Thyssenklubben.

Fra en markering foran Stortinget. Foto: HMF Arkiv.

Epilog

Dette er bare et lite utdrag av alt som skjedde under den 156 dager lange streiken som strakk seg fra høsten i 2004 og frem til vinteren i 2005. 

Til tross for tvungen lønnsnemd, hadde foreningen likevel seiret ved å sette sosial dumping på den politiske dagsorden i Norge. En langvarig streik tærer på – men totalt sett var streiken samlende for foreningen som kom styrket ut av konflikten. De gode avtalene som ble gjort lokalt etter streiken har lagt grunnlaget for dagens innleiebestemmelser.

For interesserte så anbefales det å lese Heismontørens Fagforenings historiebok «Meningsløst god» som er ført i pennen av forfatter Jørn Magdahl, og som tar for seg foreningens historie fra 1981 og frem til 2005. Historieboka og egne opplevelser fra streiken er blitt benyttet som kilde i denne artikkelen.

Fra en demo i Oslo. Foto: HMF Arkiv.
Over hele landet var det aktivitet. Her fra Trondheim. Foto: HMF Arkiv.
Streikebandet «The Great Elevators» spilte opp til streikefest på utestedet Smuget i Oslo sentrum. Foto: HMF Arkiv.

Siste artikler

DIGITAL LOGGBOK ER NÅ ETABLERT HOS KUNDER

Eiendomsselskapet Malling er den første kunden som tar i bruk Lilo-digital loggbok på alle eiendommer som de drifter. Det betyr at det er flere montører som får beskjed om å registrere seg som bruker og være klar for å loggføre digitalt.

FEM OMKOM I ULYKKE MED BYGGEPLASSHEIS

Mandag den 11. desember omkom fem bygningsarbeidere da en byggeplassheis raste ned 20 meter på en byggeplass nord for Stockholm.

DE FLESTE ULYKKER MED RULLETRAPP SKYLDES FEIL BRUK

De aller fleste ulykkene med rulletrapper i Singapore i løpet av fjorårets ti første måneder, skjedde fordi folk ikke brukte dem riktig. Noe som kan være gjenkjennbart med norske forhold.

HEISMONTØR KLEMT I HJEL I SJAKTEN

Rett etter klokken tolv fredag den 29. desember ble politi, redningstjeneste og ambulanse varslet om en arbeidsulykke i en heissjakt syd i Stockholm.
2,499FølgereLik
1,060FølgereFølg
42AbonnenterAbonnér
X